Grisunger & Duvel Fasong

Definisjonen "bjørnunger" er vident kjent blant de aller fleste med litt generell øl-kunnskap intakt. Snakker her om de små 0,33 liters flaskene som både Ringnes, Tuborg, Aass,Tou, Arendals, CB og mang en annet bryggeri rotet rundt med før engangsemballasjen tok skalpen på flesteparten av dem. Sirkulerer fortsatt (også blant flere av de overnevnte, ikke missforstå). Men blir mindre og mindre av dem. Et lite interessant faktum er at designen på det vi kjenner som "bjørnunger" i dag fikk sin "oppjusterte" design så sent som rundt milleniumsskiftet. Hadde tidligere en litt annen fasong, tuten blant annet var mer lik som det vi ser på mange flasker som kommer fra ymse mikrobryggerier i dag. Samt at de gamle bjørnene hadde vel strengt tatt 0,35cl innhold kontra dagens 0,33. Merk også at ekte "bjørnunger" skal ha innstøpt triade av humle og kornblad på flaskeskulderen, men det om det. Når det gjelder den 'uskrevne' definisjonen på såkalte "grisunger" så er begrepet på folkemunne i seg selv såpass ferskt at det er vanskelig tyde rammene rundt det. "Små runde medisin-flasker" beskriver et bra stikkord på dem. Nesten mer Red Stripe -aktige i formen hvis dere skjønner hvor jeg vil. Og den aktørene der ute som virker være mest kjent for sine "grisunger" er det økologiske bryggeriet i Mjøndalen, Eiker Ølfabrikk. Og for alt jeg vet så er det godt mulig at det var her på den gamle cellulosefabrikken hos Jonas Jensen at namedrop'n på flaskene startet. Snakker om økologisk, Eiker var nesten tidlig nok ute til å kunne kalle seg Norges første økologiske bryggeri, men den tittelen ble snappet opp av øl-entusiastene fra Hareid, Grim & Gryt. sistnevnte som ble etablert samme år som Eiker, i 2014, men var litt jappere ute, Eiker Ølfabrikk ikke den offisielle godkjenningen det året før ut i Desember. Men tidlig ute med den økologiske tankebanken var de i hvert fall, noe som igjen fortjener "hatten av". Samme respektfulle nikk fortjener Eiker og deres Melkestout også. Som i 2015 ble en av finalekandidatene til "Årets Øl" her hjemme (samme kåring som Ringnes sin Polaris Røykbokk med Roar Sandodden i spissen gikk seirende hjem fra). Juryen hadde følgende å si angående Melkestouten "Deres øl stikker seg ut først og fremst gjennom en helhetlig og gjennomtenkt design, med klart innslag av innovasjon. De små 60-talls inspirerte flaskene som har kjælenavnet "grisunger" prydes med søte og morsomme elementer. Flaskeformen åpner opp et nytt marked for øl, og det at Eiker-ølet er økologisk gir det en ekstra markedsverdi. Eiker Melkestout er et kraftig maltet og fyldig øl som en stout skal være, med lett melkesødme". Så ja, plenty fokus på estetikk, økologi (filosofien til bryggeriet i Mjøndalen er jo å lage spennende øl som belaster jordens økosystem så lite som mulig). Og fikk også her av Jury'n også et hint om begrepet "grisunger". Når det gjelder designen og konsept generelt, så er jeg stor fan av arbeidet til Eiker. Har hintet tidligere om det, det "flora danica-ansiktet" de ofte blottlegger på etiketten suiter leskene deres som hånd i hanske. Ser bra ut, akkurat som en annen aktør jeg skal komme tilbake til, nederlenderen på Otta, Hubertus. Får en fin touch av seriøsitet over seg, gjør det. 

Eiker Ølfabrikk ble som jeg såvidt hintet til startet opp av Jonas Jensen i 2014, Desember, og "jomfru-batch'n" så dagens lys rett etter, Januar 2015. Tar vel ikke helt skammelig feil når jeg antyder at vi her snakker om et so-called familiebryggeri. og regner med at Braumeister Speidel'n på 500 liter hadde betraktelig kortere vei til produksjonslokalet enn tappelinjen som kom fra Tyskland og ikke minst gjæringskaret som kom hele veien fra Kina. Ølet er upasteruisert, ufiltrert og kabonert på tank. Skal jeg gå litt smått innom øl-katalogen, så har jeg jo allerede nevnt den meget oppegående Melkestout'n. Men så at Eiker Mjød (7%) også har entret banen nylig. Honning virker være "i vinden" for tiden (ikke nødvendigvis rene Mjød-produkter, men som tilsetningsingredienser i diverse kategorier også) bra det, få noe mer honningbasert lesk på banen. Greit kunne ha noen alternativer til St. Peter's Honey Porter om ikke annet. Og angående honning og butikkstyrke så fikk snappet opp at Skavli Bryggeri fra Evenskjer, Troms nå hadde fått lansert sin Lille Humle og Honning på Gulating Ølutsalg rundt om. Bra, håper den er bedre enn forrige honning-relaterte øl jeg drakk, Medalus fra latviske SIA Ilggezeem, for den gikk rett i sluken. Nok off-topic, angående Eiker så er jeg meget spent på collaboen de gjorde sammen med Little Brother fra Oslo, på plomme og karamellmalt-prosjektet som ebbet ned i Vinter Saison (6,6%). Har også en Belgisk Saison i sortementet, av sterkøl har de også fått regga seg opp med en IPA på 6,6%. Når det gjelder butikkstyrke har de Humlehøst (en av de nyeste lanseringene til klasse D). Eiker Hvete, en belgisk Wit med havregryn. En ESB (English Special Bitter) kalt Floral Bitter og brown ale'n 3050, som på sin side spiller ball med både lokalidrett og postnummer (les Mjøndalen). Hadde forresten også et ganske så oppegående Juleøl in the makin', likte tonene av pepper og ingefær. God Jul var minneverdig for undertegnede i hjørnet i hvert fall. Bedre enn Nøgne Ø sin God Jul? Hmm. 1-0 til Jikiun der, men god innsats fra Jensen, make no mistake.

Eneste bryggerier her Nordpå som jeg kan komme på som pusher noe ala den samme flaske-look som "grisungene" til Eiker er Christianssand Brygghus og svenskene i Poppels Bryggeri. Sistnevnte Poppels (som om ikke lenge får lansert en triade med øl på Vinmonopolet, blant annet DIPA'n deres) er et moderne bryggeri med gamle aner. (fra oldtidens Johan Poppelman era til dagens foretak eid av 15 øl-entusiaster). Bryggerisjefen er Daniel Granath, og kapasiteten vi her snakker om er 1000 liter pr batch. Poppels lanserte i år 2014 sin Prosjekt 003: Imperial Saison. Noe som fikk sine riktig så grandiose doser PR på seg, ble mer eller mindre Sveriges største øl-relaterte sak. Ølet som fikk klisterlappene: "Sveriges (eller kanskje verdens) første crowdsourcade øl" og "Sveriges første ekte folkeøl". Snakker en riksdekkende insamlingsturne, der de reiste rundt med kjølebil i hele 'du gamla du fria' og hamstret inn røde vinbær. Gjorde etter ryktene det samme året etter, konklusjonen den gang gikk under navnet Prosjekt 007. (med denne gang fokus på svarte vinbær). Angående reise, undertegnede skal om ikke alt for mange strakser bevege meg ut fra hjørnet og i retning Strømstad igjen. Må ha et par "harryturer" i året vettu, og da blir det nok hanke inn flere eksemplarer fra dette bryggeriet. På menyen denne gang regner jeg med det i hvert fall blir en innkassering av Russian Imperial Stout, som er en oppgradering av Poppels Prosjekt 002. (som jeg regner kan oppdrives via Systembolagets bestillingsutvalg). Gjelder for så vidt DIPA'n deres også. Av det som kan oppdrives rett fra hylla fra Oslovegen 7 blir vel standardsortene American Pale Ale, Brown Ale og Belgisk Wit. Har samtidig et håp om et par varianter fra Nye Varldens-serien også, kanskje Vårutgaven har på ny entrert sortimentet, om ikke annet enn at IPA'n fortsatt blottlegger sin tilgjengelighet. 

Over til noe annet "smått" når vi snakker flaskefasong, til de 'stubby' Duvel-flaskene. De små 0,33 cl-flaskene som jeg også i visse sammenhenger har hørt folk omtale som "grisunger", uten at jeg med sikkerhet skal begi meg inn på akkurat den diskusjonen om hva som er den typeriktige betegnelsen der i gata. En ting er sikkert, er stilfulle flasker dette også, det fleste leserne har sikkert kjennskap til den begiske golden ale-legendaren Duvel Mortgaat (så dveler ikke nevneverdig mer rundt dedignet). Bare minner om at blant annet Brouwerij Alvinne pusher samme stil på mange av sine varianter, blant annet et par til butikkstyrke som er mulig oppdrive her til lands. Anbefaler både pale ale'n Mad Tom og visse variabler av Ich Bin Ein Berliner (Kriek'n var helt fantastisk). Men finnes nok av utenlandske eksempler som pusher rundt med denne flotte flaskeformen selvfølgelig. Snakket om Sverige akkurat, der hos naboen finner vi blant annet aktører som Hantverks-bryggeriet fra Vesterås valse opp den samme design-gata. Og nå ser vi flere bryggerier her hjemme hoppe på..

Fra Venstre: Knut Kulhuset, Espen Blåfjelldal
og Kristian Peter Belsheim. Selve flaske-
designet står det Oslo-baserte designbyrået
Leog Identity for. 'Det tverrfaglige designbyrå'

Kan først nevne bryggeriet Små Vesen i Bagn, Oppdal, opprinnelig grunnlagt av kokken Espen Blåfjelldal og Bente Lindahl. De kjøpte opp en eiendom i sin tid tegnet av den tidligere arkitekten og jazzmusikeren Bjørn Stokstad. Var herfra familiebedriften (en av norges minste skal sies) startet sitt brygge-eventyr, snakket i første omgang med lansering av Audhumla Pale Ale og hveteølet Vette Kveiteøl. (varesortiment som kan oppdrives den dag i dag). Var ikke bare øl som sto for aktiviteten på Bagn, hadde i tillegg til bryggeriet også utsalg og cafe. Sistnevnte som Bente Lindahl holdt styring på, mens Blåfjelldal styret spakene med tanke på den daglige bryggeriaktiviteten. Når det gjelder navnet Små Vesen så har det selvfølgelig sin historie det også, for her brygges det øl som legges vekt på godt håndverk mens det samtidig spilles på lag med de underjordiske. Stemmer det, de spilles på 1800-talls tråden som fortalte at man den gang trodde at det var de underjordiske som gav alkohol til ølet. Som Espen Blåfjelldal forklarte engang "I gamle dager visste man ikke hva som skjedde med brygget, noen steder trodde man at det var engler fra himmelen som kom ned og gav den gode opplevelsen med ølet. Men her i Valdres knytter man det opp mot det underjordiske. Før ølet ble drukket, helte man ut litt av brygget for å tilfredstille de små vesen". Derav navnet altså, et image som slår et slag mot folketro og norrøn mytologi. Nå må det dessverre tas med at Små Vesen gikk på en smell i 2010, gikk rett og slett dunken. Men engasjementet fikk en skikkelig re-boost i 2012 slik at Espen Blåfjelldal og Små Vesen på ny kunne fokusere på godt håndverksøl. Med seg på lasset fikk han også Knut Kulhuset (som blant annet står for dagens produksjonslokale, Noraker Gård i Valdres) og Kristian Peter Belsheim. Sistnevnte som fungerer som daglig leder og bryggerimester, og er eneste av trioen som foreløpig er fulltidsansatt. Det har gått med stor egeninnsats her, blitt gjort investeringer på nærmere et par millioner. Når det gjelder stikkord for produksjonen så hadde de (sist jeg sjekket) et kokekar på 1000 liter og et gjæringskar på 2000 liter, så vidt meg bekjent utstyr som også ble benyttet da Små Vesen holdt reir i Bagn. Av varer så kom aktørene her nylig ut med nylanseringer både i amber ale og stout-kategorien (til butikkstyrke skal sies). Snakker om Rimtusse Porter og Gygr. Sistnevne som også var navnet på en tidligere lansering for en del år tilbake, da på en easy going stout. I julen som var ble det også sluppet en juleøl-porter, Fjøsnisse (4,7%). Må heller ikke glemme saison Marmæle. En lesk med undertittel: Rakfiskøl fra Valdres, noe som også var navnet på en tidligere lansering fra Små Vesen. Dog lurer på om Yme Pilsen kommer tilbake igjen? Et øl de tidligere hadde i katalogen sin, både på butikk og pol. Kan uansett lønne seg følge med på disse kanter fremover, kan fort poppe opp noe verdigheter før man aner det. 

Over til en av de mange bryggeriaktørene i Voss, snakker om Slumpelukko. Startet opp av Rune Midttun i 2013, og som ryktene sier var det enten Slumpelukko eller Ego Brygghus fra Frederikstad som ble registrert som mikrobryggeri nummer 100 her til lands. Opprinnelig tanke var at Slumpelukko skulle være et såkalt "nomadebryggeri", øl som skulle kontraktbrygges rundt hos andre bryggeriaktører. Men Rune og hjelpere har klart brasene selv etter hvert, med sitt 6000 liters anlegg i Vossestrand. Fikk ølet sitt på det kommerse markedet i 2014, 19 år etter at han selv begynte brygge øl. Erfaring skal det ikke stå på. Dog skal sies at Slumpelukko sine første batcher ble brygget i Belgia. Deres 7,6% IPA Globetrottar var et resultat fra det belgiske samarbeidet i sin tid. Snakker som en "beer to share", en lansering på murer-volumet 0,75l. En IPA med engelsk Marris Otter-malt (som de mener er Rolls Royce'n av basismalt) humle fra USA og gjær fra Belgia. Angående varesortiment, så har ikke Slumpelukko all verdens stor meny kunne by på foreløpig. Pr i dag er det vel strengt tatt bare en trio til butikkstyrke som kan oppdrives. Kan ta den ferskeste lanseringen først, Smale, en kraftig godt humla ale som traff butikkhyllene i 2015. Slusk, en belgisk ale (som også ble produsert i Belgia) og Slump (bildet) en amerikansk pale ale. Undertegnedes favoritt så langt av trioen. Som dere ser av bildet, etiketten til Slump viser en mann som flexer frem en svær aure, som etter sagnet har blir fanget med en øks. Ja, en god legendehistorie fra dikteren Per Sivle så vidt jeg har forstått. Og nevner dikteren her for en grunn, fordi det er fra en historie fra nettopp Per Sivle (ca 1887) at navnet Slumpelukko kommer frem (som er visst et kjent vossauttrykk for tilfeldig lykke eller flaks). Kan også ta med her på tampen at Rune Midttun også har en aktiv finger med i det nye storsatsingen L/L Voss Fellesbryggeri. (L/L står får lutalag, nynorsk for aksjeselskap). Der han blant annet skal jobbe som oppskrifts-utvikler. Flott tillitserklæring det. Snakker om et bryggeri her med rundt 80 investorer (bla Norgesmøllene, Hordaland Avis, grunderne bak 7 Fjell, Steinar Knutsen & Co) kjendisdrahjelp fra Arne Hjeltnes, Brimi, Dæhlie osv. Virker som et gigantisk prosjekt som nå begynner ta form. Ryktene sier at L/L Voss Fellesbryggeri er verdsatt til 17,5 millioner, og det allerede før en eneste øl har blitt flasket. Imponerendes. Ser virkelig frem til dette eventyret begynner ta form. Planene herfra er jo en 5-7 sorter til butikkstyrke og like mange pol-varianter, så, mye se frem mot. Voss er jo i vinden som aldri før. Voss Bryggeri tok jo nylig knekken på Lervig Aktivebryggeri i første runde av årets Bryggeri-bråk. Pluss at de kom frem i lyset også nylig at folk snart kan forvente seg et collabo-brygg mellom Voss og engelske Brew By Numbers. Snakker om et brygg som var "breaking news" på ingredisens-siden av ting for begge aktørene her, mener, surøl med innslag av både Kefir, Biola og kulturmelk er ikke hverdagskost. Og jeg merker strupen i hjørnet her gleder seg over akkurat det. Er i utgangspunktet veldig svak for biola i ølet mitt takket være visse bryggehoder fra Gvarv.

Siste stopp denne gang blir Oppland fylke, som i likhet med Telemark, Sogn og Fjordane etc huser mange interessante bryggeriaktører, Hadeland Håndverks-bryggeri, overnevnte Små Vesen, Lillehammer Mikrobryggeri, nykommerne Sve Gård, Villtotningen, Volbu Gardsbryggeri, Sagene-prosjektet Kødn og diverse. Og ikke minst Hubertus. Enmannsforetaket startet opp av nederlenderen Hubertus Johannes Huijs (opprinnelig fra Tilburg, rett ved den belgiske grensen) den selvlærte mannen som nå bor på Lora i Lesja kommune både brygger, flasker, korker og påfører etiketter selv. Startet først opp i 2013 med planer om å brygge 7000 liter i året, med råvarer hentet fra blant annet Evas Hage fra Otta (snakker humle), Norherad i Våge (honning) og Ottadalen Mølle (skjåkbygg). Huub satte seg først inn i bryggekunstens verden etter han bosatte seg i Norge, som nevnt over, fullstendig selvlært. Navnet Hubertus kommer fra en belgisk biskop og misjonær som ble jegernes skytsengel. Hubertus var en biskop i  Maastricht og Liege frem til år 705, og drev også misjonvirksomhet i det østlige Belgia. Legenden forteller at Hubertus ble "omvendt" en dag han var på jakt da han møtte en hjort med et kors. Det om det, de 2 første ølene som kom i produksjon i Nord-Gudbrandsdalen var Haffeløl (bildet) og Raudøl. Sistnevnte med gjærstamme fra Belgia. Lanseringene kom både i 0,33 og 0,75l flasker. Begge øl-sortene er fortsatt tilgjengelige på markedet i dag, og som også kan bestilles rett fra Gudbrandsdalmat sine egne nettsider. Nederlenderen som først begynte brygge i kjelleren på Lesja Gjestgiveri før han senere kjøpte opp den gamle skolen (Skeievoll Skole) i Dovre Kommune (Dombås). Der han nå har tatt i bruk den gamle gymsalen som produksjonslokale. Forruten overnevnte Haffeløl og Raudøl, kan man til butikkstyrke oppdrive det belgiske hveteølet Dovre Wit, juleølet Julebukk (som vant VG sin juleøl-test i 2013 tar jeg ikke skammelig feil). Jålebukk (4,5%) er et annet øl som falt godt i smak hos undertegnede, snakker fruktøl her, bringebærøl. Et godt alternativ til Espen Lothe sin Rosa Kinn, Haandbryggeriets Bringbær. osv Og kan heller ikke glemme Hubertus sin første offisielle polvariant Grøftøl, en abby trippel på 8,5%. Interessant øl, fått interessant feedback, og ja, interessant navn også. Assosiasjonene gir automatisk fra seg litt "Grøftefyll-vibber" og den gata der, men mulig det er bare i mitt hode. Uansett, en merkelapp som biter seg litt mer fast enn gjennomsnittet, og kan mye mulig booste litt salg bare på grunn av det. Minnerike nametags har potensial til selge mer, selvfølgelig har det det. Se på Småtøs, altbier-collaboen mellom Kinn og Panser Løe, "Alderdom" (mange tror du ikke kjøpte den i gebursdagsgave? Vet om flere som har motatt en slik en det siste halvåret). Iron Maiden-ølet Trooper fra Robinson Bryggeriet i Stockport er kanskje en av de bedre eksemplene på at det er ansiktet som drar gronker. Sagt det før, mange der ute kjøper øl slik man leide VHS på 80-tallet, lar coveret bestemme. Det om det, Under her ser dere bilder av de 6 foreløpige lanseringene til Hubertus. 5 av 6 er butikkvarianter altså, spent på fortsettelsen. Hubertus er absolutt en "one to watch". Liker designen også, som er gjort av de dyktige folkene i Thale Treider Design. Fikk til et stilfullt pent ytre med et profesjonelt stikk attached, må si det. 

-Bogart