Stefanus, Den Første. Ringnes Den Andre

Er soldag i dag, søndag med andre ord. Hvorfor ikke dra inn litt religiøse elementer i øl-pratet her. Tenkte på Stefanus. martyren. Og i følge ny-testamentet, snakker den aller første også. Ble steinet til døde ved Løveporten i Jerusalem da han var i midten av trettiårene. Årsakene var at han visstnok hadde slengt dritt om Gud og Moses i visse templer rundt om. (visse rykter vil også ha det til at Paulus var delaktig i mordet, om ikke annet, fyret opp stemningen for det. Paulus som senere som ble omvendt da han ''ble blendet'' på sin vei til Damaskus). Viktig skikkelse for bevegelsen, Stefanus. Blir ofte portrettert som en ung skjeggløs kar med det jeg kaller en ''saturn-sveis''. (Tonsure). Tenker på sveisen man får når man barberer vekk alt håret på toppen av hodet og kun sparrer en såkalt ''krans'' som Martin Luther blant annet var kjent for å representere. Sånn sett passer navnet Stefanus, i og med at det greske betegnelsen på navnet her kan tolkes i retning ''krone''. Men ja, aner også viktigheten Stefanus har hatt i den katolske kirke når man ser plasseringen til hans merkedag, 26 Desember (Sankt Stefanus Dag). Og selvfølgelig (som seg hør og bør) så var det under romer-katolikkenes tid at graven til Stefanus poppet opp (som de fleste andre martyrer og bibelske props) da en prest under en visjon hadde blitt vist at graven lå ved Caphar Gamala, nord i Jerusalem. Nok om det, bare ha i bakhodet at Stefanus var altså den første martyren. 

Og her kommer den fantastiske blå tråden selvfølgelig. At Weihenstephaner var også tidlig ute, sist jeg sjekket fortsatt verdens eldste bryggeri. Ergo det første vi kjenner til. Så linkene kan dras med et løst smil rundt kjeften, selvfølgelig kan det det, med tanke på at Weihenstephaner-navnet har direkte kobling til overnevnte martyr Stefanus. (Stephan/St Stephen /Stephan). Bryggeriet fra Freising (Bavaria) fikk etter ryktene bryggelisensen i orden i 1040, noe som er imponerende tidlig. Snakker om tiden da Knut Den Store og Magnus Den Gode herjet rundt, om det kan være nok historisk data til å sette det i perspektiv. (Magnus for eksempel var en av sønnene til Olav Den Hellige, så en liten stund tilbake ja). Men det som er enda mer imponerende er at vi kan trekke tråden til Weihenstephaner enda lengre tilbake. Mer presist år 768. (et viss humlekjøp fra en viss humlegård, var visstnok et bevis på det). Men ja 768 er året, og gir dermed Stefanus-navnet en ny link igjen, i og med at dette var også samme år som Stephen III ble pave. Vel, historien tar uansett utgangspunkt i 1040, så om 25 år så man oppleve få med seg Weihenstephaner 1000 års jubileum. Merk av! Og må bare legge til her siden vi er inne på denne tyske milepælen, at grunnleggeren av det London-baserte bryggeriet Meantime Brewing, Alastair Hook hadde sin læretid i Weihenstephaner, stemmer det. Men ikke på bryggeriet (som flere der ute har hintet om) men han hadde sin fartstid på det tekniske universitetet i Munchen. Men at han sikkert plukket opp noe han fikk bruk for? Sikkert. 

St Stefanus Blond Ale, en belgisk abbey. denne brygges av Brouwerij Van Steenberge i Ertvelde. En 7% med  decent score med tanke på ratebeer-feedbacken. Bryggeriet er interessant nok det også, anbefaler folk sette tenna i deres Gulden Draak. En helt fortreffelig barley wine som gikk hånd i hanske med gårdkosten kjøttkaker og kålstuing skal sies. Men pass opp, den biter fra seg med sine ti og en halv. Skulle gjerne smakt Brewmaster-versjonen som kom, lagret på Whisky-tønner. Piraat er også et stikkord fra Steenberge, samme med den kraftige trippel'n De Garre (selve husølet til eksklusive øl-paradiset Staminee De Garre i Brugge).

Når det gjelder Weihenstephaner her i Norge, så selger de bra nok, men har fortsatt noen mil å traske før de når opp til salgstallene Erdinger og Paulaner rocker rundt med. Tar jeg ikke skammelig feil så er de begge blant topp 3 når det gjelder øl-salg fra vinmonopolet her til lands. (kun slått av Hansa sterkøl). Om hypen skyldes bruken av reklame-bannere under vintersport på teve skal være usagt, uansett respektabel statistikk. Både Weihenstephaner, Erdinger, Paulaner og Schneider & Sohn utgjør er fin kvartett også når det kommer til alkoholfrie varianter i visse butikkhyller her hjemme. (Merk visse). Verdige kandidater til de allerede godt etablerte bautane fra Hansa, Aass, Munkholm og diverse. (San Miguel 0% tar vel bittelitt av slice'n, spennendes også nå med den nye alkoholfrie stout'n til Nøgne Ø, ny oppskrift, rett på 0,5 box, Inferial Stout. Ble sluppet nå under åpningen av Ølgården i Fredrikstad i hvert fall, bare snakk om dager før den treffer visse Gulating forretninger, ikonet fra Vaaland, meny osv). I motsetning til Weihenstephaner så kan også Erdinger og Paulaner i tillegg skimte med varianter til butikkstyrke. Champ'n til Erdinger var okeydoke, for så vidt. Når det kommer til hvete-øl generelt for min del så holder jeg en liten klisjefylt knapp på wit-siden-av-ting. Av de lett tilgjengelige her hjemme. Hoegaarden, havre-flak eller ei, god lesk. Årets hvete-øl 2012 holder fortsatt koken, tenker på Kinn sin Jubileum. Trappist-gjær og greier, sikkert Westmalles, mener på det var et av husgjæra i Florø (Espen Lothe disker opp serru, interessant også den gjæren de har puttet på california common-ølet Dampen). Mikkeller prosjektet Gypsy Inc traff nylig det norske butikkstyrke-markedet med to, en belgisk og en amerikansk type hveteøl. Anders Cooper og gjengen i Austmann, Trondheim har mye bra øl i katalogen, den wit'n til butikkstyrke falt jeg skikkelig for, Utpå. Korrekt måtelig måtehold på sitronpure'n gjorde jobben mye. Cloud 9 Wit'n til To Øl bør heller ikke soves på, en liten gem til butikkstyrke. (var deilig til scampi forresten) To Øl generelt bør være innenfor radaren for de fleste, repreasjonsbayer'n er faktisk en av de bedre gluten-frie ølene vi har tilgjengelighet på her og nu. Polet svømmer ikke over av mengder med glutenfrie produkter, men de fleste vinmonopol med respektfull size i baklomma kan i hvert fall tilby Reparasjonsbayer fra To Øl og Mikkeller sin 'I Wish'. Og det bør være to gode grunner nok for folk med det problemet til å ville utvide horisontene også på det feltet. Men ja, finnes flere verdigheter på glutenfrie øl enn bare en håndfull dansker og ''kjente fjes''. 

Angående kjente fjes, må igjen sende en dash props til Ringnes Bryggeri som med deres Lite var det første glutenfri-ølet som ble produsert her på fjellet og samtidig banet vei for økt fokus mot nettopp den spesifikke sjangeren. Fortjener cred for det, Ringnes, akkurat som det tunge fine arbeidet de til stadighet gjør på bokk-versjonene sine. Røykbokk'n Polaris med norsk malt fra Stjørdal i regi av Roar Sandodden ble en murstein av et kraftig pent øl. At den endte opp med å bli "Årets øl" 2015 kom ikke som noe stor overraskelse skal jeg være ærlig (Gjelleråsen tok med det en "double", i og med at Ringnes Julebokk ble kåret til ''Årets Øl'' i fjor). Ja, så respekt til de store må gis av og til det også, mener de har noen milepæler i ermet, må huske på at Ringnes var også første i Norge som rendyrket sin egen gjærstamme (nummer to i Norden, Johan Olav Olsen kom igang med arbeidet rett før gutta i Frydenlund startet opp, men etter Emil Chr. Hansens og det arbeidet han la ned hos Carlsberg). Kan uansett si at Ringnes på mange områder la definisjonen for nordisk pils, og det faktum fortjener alltid litt spotlight på seg. Ikke alle som er klar over det. Og må heller ikke glemme at de slo Kinn Bryggeri i Bryggeribråk-finalen i 2014. (Kinn sin Pryl ble jo produsert som et resultat av det tapet, en Tomasmesse-light om du vil). 

Nøgne Ø's Porter fikk utdelt sølv i San Diego 
Beer Cup 2008, og med mindre jeg husker 
skammelig feil så fikk samme øl også prisen 
for 'årets øl' i 2013. Nøgne Ø sin Bitter kan 
skimte med både krystal og klassisk Maris 
Otter-malt fra UK samt humlekombinasjonen
East Kent Golding og den amerikanske citrus-
humlen Centennial.  

I følge EU sine nye forskrifter fra 2012 sier policy'n her at alle glutenfrie produkter skal merkes med enten ''glutenfri'' eller ''svært lavt gluteninnhold''. Førstnevnte merking, kan allikevel inneholde opp til 20 ppm (20 miligram pr kilo) mens sistnevnte merking ''svært lavt gluteninnhold'' betegnes som et produkt der gluten-styrken kan ligge på et sted mellom 20 og 100 ppm. Nøgne Ø kan også tilby kvalitetsøl med lavt gluten-innhold, ikke alt for mange er muligens klar over det. Men deres Nøgne Ø Bitter og Porter er begge tilsatt et enzym i produksjonsprosessen som bryter ned glutenet. (dette ble i Bitter'n sitt tilfelle, startet med på batch #874, mens på Nøgne Ø Porter gjaldt det fra batch #876). Men grunnet manglende ressurser har fortsatt ikke Nøgne Ø blitt testet av offentlige instanser, og kan derfor ikke betegne de overnevnte øl som ''glutenfrie'' riktig enda. Og en ting til jeg glemte nevne siden jeg just dro opp Weihenstephaner. Og det er at De kompromissløse er forresten grossist-leddet for Weihenstephaner her hjemme i Norge. Sammen med Vectura sørger de for at blant annet at Hefeweissbier, Dunkel, den alkoholfrie, Korbinian og Vitus Weizenbock ligger tilgjengelig på vinmonopolets hyller og bestillingsutvalg samt i diverse Gulating-butikker. I høst sørget Nøgne også for at man hadde tilgjengelighet til Weihenstephaner sin Oktoberfestbier. Uten at den gjorde nevneverdig inntrykk, men greit det å skaffe seg en referanse på den.

Uten tvil så ser vi at mangfoldet på glutenfrie produkter tar seg opp, spesielt på utvalget i spesial-forretninger ala Gulating Ølutsalg, de oppegående Meny-butikkene der ute osv. Må skryte litt av førstnevnte, forrige gang jeg var inne i en av Gulating-avdelingene kunne jeg skimte over dusinet glutenfrie produkter, og det mine damer og herrer er natt og dag i forhold til bare for noen år siden da det var stort sett Ringnes Lite som valset ensom og stolt gjennom butikkhylle-sortimentet der ute. Foruten Peter, Pale & Mary til Mikkeller og Brewdog sin Vagabond Pale Ale, så er det for det meste lager-sjangeren som blir representert med sine glutenfrie variabler. Nevnte Mikkeller, som jeg har hintet til tidligere, hans meget oppegående fruktige American Dream har også nå sluppet til med en glutenfri versjon (altså under 20 ppm). Bør prøves, American Dream er jo som også nevnt tidligere enn av Mikkeller sine egne 'favoritter' når vi snakker om øl til butikkstyrke. Synd prisene kan virke litt i overkant, men med Mikkeller kan det fort være verdt kronestykkene. (men ikke alltid si, smakte just Mikkeller DIPA'n Crooked Moon, den var helt forferdelig. Siste halvpart gikk rett i sluket, så er ikke alt han toucher som blir til gull, godeste Mikkel). Det om det, de belgiske bryggerne i Brouwerij Huyghe har kommet med en par Mongozo-øl, snakker Mongozo Buckwheat og Mongozo Premium Pilsner, organiske produkter. St Peter's Brewery fra england har sin glutenfri-kandidat selvfølgelig, kommer som vanlig med sin lesk på flasker designet etter gamle gin-bottles fra Gibbstown, Delaware. Deres G-Free er en lys pilsner variant, med toner av citrus fra bruken av Amarillo-humle, en glutenfri helt på det jevne i min bok. Glutenfrie øl bruker som regel Durra (sorghum) som søtningsstoff i stedet for malt og hvete, men ikke alle. Noen bruker faktisk malt, Estrella sin Damm Daura for eksempel bruker barley-malt. Altså det blir brukt et spesielt malt der man har fjernet de glutenfrie proteinene fra kornet. Og tar jeg ikke feil her så benyttes dette også med den glutenfrie tyskeren Neumarkter Lammsbrau Glutenfrei, men som sagt er ikke hundre prosent sikker. Det som er sikkert er at det tsjekkiske Zatecky-bryggeriet har entret det norske markedet med sin organiske Celia-pilsner, bryggeriet som skryter av at de er det eneste i hele verden som bruker 100% saaz-humle (her hånd i hånd med Morovian-malt og det lokale ''bløte'' vannet). Siste jeg vil hinte om er amerikanerne i O'Mission Beer Company, som har sin glutenfrie premium lager tilgjengelig i visse butikkhyller rundt om. Er foreløpig et gjøkebryggeri som legger ''eggene i andres reir'', så langt har de kun brukt kapasiteten til Widmer Brothers i Portland, Oregon. Og foreløpig har de også kun fokusert på glutenfrie produkter, foruten overnevnte lager, har de en glutenfri IPA, glutenfri Pale Ale og tidligere en glutenfri radler ved navn O'Shandy. Og sies at Kinn Bryggeri også snart også vil få 2 av sine øl offentlig godkjent som gultenfrie, gjelder polvaren Pryl og deres bitter-variant til butikkstyrke, Pilegrim. (i første omgang snakker vi om de tilgjengelige på 0,33l flaskene, visstnok, men mulig jeg tar feil der). Så, spørsmålet nå blir hvor lang tid går det før Nøgne Ø får godkjent sin Porter og Bitter som glutenfrie? Vært på vent en stund nå, har det. men men



Jau, det tar seg opp, mangfoldet vil garantert utvide sine horisonter også her, flere og flere sliter med den 'nye folkesjukdommen' der ute, så. Hvem vet, kanskje vi snart får se glutenfrie verdigheter som Dogfish Head sin Tweason Ale med sin nydelige bukett-aroma av friske rødlige bær. Kanskje Brunehaut sine Bio Blonde og Ambree popper opp før vi vet ord av det. Ditto med Green's Endeavor, Quest og Discovery, må være en av de tyngste go'sakene i den glutenfrie-sortimentet der ute. Anheuser-Busch sin Redbridge er heller ikke noe idioti av noe øl. Kan nevne mange verdige, så dere gluten allergikere der ute får krysse de klisjefylte fingra for en enda bedre øl-hverdag. Selv om det som sagt er mycke mycke bedre enn tilfelle rottefelle var for bare et par år siden, så klaging egner seg ei. Og siste nytt på glutenfri-fronten er jo nå at også Ska Brewing sin Rudie Session IPA er offisielt testet, og går nå under radaren som et øl med såpass lav ppm at det kan kategoriseres som glutenfritt, så ja, popper stadig opp noe.


-Bogart

Charlemagne og Sure Svensker

Når jeg tenker Maine, USA, tenker jeg først og fremt New Haven, men også oppdiktede steder som Castle Rock, Derry osv takket være det ikoniske forfatterskapet til Stephen King (mannen bak bøker som Cujo, Carrie, Ondskapens Hotel etc og selvfølgelig øl-quoten: "I work until beer O'clock"). Men nå vil nok referansene få et annet utgangspunkt nå som Norway Brewing Company har etablert seg i overnevnte delstat. Mer presist, 237 Main Street Norway, Maine. Da jeg først hørte om dette nyetablerte bryggeriet, tenkte jeg med engang at her snakker vi om visse nordmenn som har startet opp et bryggeri ''over seas', men der tok jeg feil, (eller rettere sagt, der tok jeg halvfeil). For grunnleggeren her er halvt norsk, halvt amerikaner. Mannen jeg sikter til er Charlie Magne Melhus, tidligere brygger hos Lervig Aktiebryggeri som etter mang et år i Norge returnerte tilbake til statene av både familiære årsaker (men også med et ønske å starte opp sitt eget bryggeri).

Charlie Magne Melhus

Og med seg i bagasjen hadde han selvfølgelig bryggekunnskaper han hadde opparbeidet seg fra sitt mangeårige samarbeid med humleguden, Mike Murphy. Ikke noe dumb-ass utgangspunkt det. Men ja, navnet Norway Brewing Company slår altså et slag for den amerikanske lille byen Norway (som til opplysning legger rett ved andre småbyer med ditto uoriginale navn som: Sweden, Paris, Leeds osv). Planene til Melhus begynner ta form, bryggeriet virker ha godt med albueplass ut i fra den planlagte kapasiteten på 1200 liter. Men igjen, da har de i hvert fall friheten til å vokse. Men andre ting er også i gjerdet: siterer hjemmesiden: ''We will have a small taproom open year-round as well as a large beer garden during the warmer months where we will serve our beer and house-ground burgers, sausage and seasonal specials''. Kan bli spennende dette, ligger i kortene at dette konseptet kan funke. Både Charlie og madammen har begge erfaring fra restaurantbransjen, førstnevnte har blant annet hatt fartstid hos Bølgen & Moi i Stavanger. Lover bra, planene er åpning 1. Desember sist jeg sjekket, så lykkeønskninger sendes herved. 

Charlie Magne Melhus virket være en av de sentrale brikkene da Lervig og Nøgne Ø med Kjetil Jikiun i spissen samarbeidet med den smoothe hvete-IPA'n ''We Love Wheat''. Deilig humlepreg gav den fra seg, med ditto munnfølelse. Er i hvert fall de referansene som kommer opp når jeg nå lar tankebanken dvele over det, nå et halvt år etter. Uansett et pent brygg å ha på samvittigheten ville jeg tro. Foruten 100 prosent hvetemalt så var hop'sa her et par klassiske amerikanske c-humler i cenntennial og cascade samt en av mine svakheter, simcoe. Synd vinmonopolet er for lengst tømt når det gjelder denne go'saken, men ingen overraskelse, mener hvor mange liter av de opprinnelige 6000 fant egentlig veien til polet? Mange nok? 

Forhåpentligvis så får vel godeste Charlie inn ølene sine først hos Novre Res Bier Cafe (en av de større øl-barene i Portland) og Standard Gasto Pub i Bridgeton før han gidder prioritere sende flaskevarianter over på denne siden av ''dammen''. Dog, selv om de første batchene med lesk sannsynlig blir prioritert i tappekranene mer lokalt i Maine, så har Norway Brewing Company allerede vært ute og luftet navnet sitt da de for ikke alt for mange månedene siden samarbeidet med Pohjala Bryggeriet i Tallinn, Estland. Resultatet ble Batch Zero, en amber ale på 7,8%. med blant annet cascara tilsetning, cascade og Vic secret. Der også deler av deiligheten skal bli lagret på eikefat for den fremtidige shippingen over til Maine. Er ikke så veldig overraskende kanskje at det ble et samarbeid i Tallin for godeste Melhus. Pohjala og Lervig har jo tidligere slått hodene i sammen under bryggingen av imperial porter'n Odensholm. (typeriktig eller ei, fikk ganske decent tilbakemelding den også). Personlig har jeg veldig lyst til å legge tunga på samarbeidet Pohjala gjorde med drengene i To Øl (eller, ''studentene' til Mikkeller'' om du vil), tenker på imperial stout'n Taanillin, spesielt den som er lagret på cognac-fat. (historisk sett har Tallinn og danskene et interessant felles kapitel, mtp navnsetting, Dannebrog, flagg-tematikk etc, ikke alt som muligens henger på greip her, men nok til at det er verdt piipe nærmere i sømmene). Men ja, skal bli spennende følge oppstarten til Melhus og gjengen. Ut ifra slik jeg har forstått det, så blir de første ''faste'' variantene fra Norway Brewing Company en pilsner-type, en pale ale (en APA sannsynligvis, mener, let's get real here) en India Pale Ale og en Oatmeal Stout. Sistnevnte et samarbeid med Coffee By Design, noe som igjen kan pent booste opp litt forventninger. Må også ta med at flaggskipet til Charlie Magne Melhus blir en 3% session variant kalt: Green Machine. (Sannsynligvis oppkalt etter Green Machine Bike Shop, som ligger et steinkast unna bryggeriet, logikken sier det i hvert fall). 

Turen videre går til Sverige, bryggeriet Brekeriet. Som startet opp i Djursløv (rett utenfor Malmø) i 2012, men som i høst flyttet produksjonen til Landskrona. De tre bakmennene kommer alle fra samme Mor, snakker brødrene Ek (Fredrik, Kristian og Andre). Som i 2010 også etablerte seg som øl-importører, før de altså valgte starte sin egen business. Og det virker spennende, undertegnede har til gode smake noe lesk fra denne slice'n av kaka, men et nordisk bryggeri som kun har fokus på villgjær og bakterie-kultur er i utgangspunktet interessant nok, så. Ja, verdt merke seg gutta her i Brekeriet, som i fjor under Restauranggallan hanket inn prisen for ''Årets Øl-utviklere'', i regi av Carlsberg Sverige. (De andre nominerte var Jacob Nielsen og Mikael Zetterberg i foretaket Det Lille Køksbryggeriet, Gamla Enskede Bryggeri og den svenske ''øl-portalen' slash magasinet c/o Hops. Sistnevte et must verdt være innforstått med skal man få koll på hva som beveger seg i den svenske øl-hverdagen. Anbefales). Men ja, Brekeriet ble kom ut av kåringen med hodet hevet høyest. Dette er hva juryen sa "Årets vinnare och Ølutvecklare sager sjalva att deras ønskan ar att framja ølkulturen och medvetenheten om annorlunda och bra øl hos gemene man. Juryn kan inte annat an hålla med. Från importør till bryggeri, och inte viket bryggeri som helst. På bara två år har de lyckast etablera seg som ett nyskapande, lustfyllt och kvalitativt bryggeri som utvecklar den svenske ølkulturen. De tre brøderna har med jasten som framsta vapen lyckast flytta fram frontlinjen for hur øl kan bryggas och smaka - inte bara i Sverige uten aven utanfor rikets granser".

Som hintet til, alle ølene fra Brekeriet er gjæret med Brettanomyces og bakterier (i form av melkesyrebakterier) samt at mang et brygg har også fått en andregangsgjæring ved tilsetning av bær og frukt. Deres friske, fruktige og lett syrlige øl har fått respektabel mottagelse der ute i det ganske land. Blant annet fra Brooklyn Brewery-guruen Garrett Oliver som mener at Brekeriet er absolutt et bryggeri verdt holde øynene opp for i de kommende årene. Ikke noe dårlig skussmål det. Brekeriets første øl ble forresten lansert tilbake i September 2012, under Stockholms Øl og Whisky Festival. Senere har det kommet mang en godbit i følge ''ryktene på skauen''. Nevner surølet Maschusch, en fem prosenter der stikkordet er sorthyllebær, noe som er interessant i seg selv. Sorthylltreet er muligens den mest mangfoldige mat og nytteplanten vi har. Skal visstnok oppføre seg ganske så kompleks og elegant i munnen denne, så setter den på 'one to zipp'-lista mi. Brekeriets Cassis er også en verdt dra frem i følge buzzet der ute, scoret respektabelt fra seg på ratebeer i hvert fall. Sier ikke nei til solbær som ingrediens heller, kan pent digge inn den lille pene Lindemans Cassis også, så.. kommer jeg over den, skal jeg uten tvil gi den et forsøk. Blondette er også en interessant en, fermentert på eike-fat blant annet, er spent på denne (en bekjent av meg fikk lagt denne på tunga under Øl og Whisky festivalen i Stockholm i fjor, kunne anbefales). Siste ut herfra av mulige verdigheter må vel bli duoen Vielle Saison og fruktølet Rosso. Førstnevnte som importører der ute i hvert fall bør kjenne sin besøkstid på, trenger flere solide saison-bautaer i butikkhylle-sortimentet her hjemme. Og denne er innafor, ligger på 4,5%. Sistnevnte Rosso er den varianten fra Brekeriet som foreløpig har oppnådd høyest poengscore der ute i Ratebeer-land (ikke at det er noe fasit selvfølgelig, men en decent nok pekepinn om ikke annet). Uansett, er forresten vin-importøren Palmer Group som står for importen av ølet til vår fjellheim. Dog i skrivende stund er tilstanden lik null med tanke på tilgjengelighet fra vinmonopolets bestillingsutvalg. Og det mine damer og herrer, bør ta seg opp. 

Avslutningsvis vil jeg ønske Morten Krogh og Magnus Ruud lykke til med ekspandering av øl-revolusjonen i Fredrikstad nå som Ølgaarden AS starter opp sitt ølutsalg i morgen Fredag 27 November i de gamle sjelfulle lokalene til vinmonopolet i Færgeportgaten 78 (bedre kjent som polgården). Blir garantert en omvelting, øl-kulturen i plankebyen vil neppe bli det samme etter dette. Samarbeid med blant annet Gulating Engros vil sørge for det bredeste ølutvalget man noen gang har sett i Østfold. Så anbefaler samtlige der ute til å kjenne sin besøkstid, av nyheter som slippes på åpningsdagen vil det være mulig få tak i Cervisiam's første butikkstyrke-øl, en belgisk wit, Inferial Stout fra Nøgne Ø (alkoholfritt øl på 0,5 box) samt noen godiser fra belgierne i Brasserie Lefebreve (mtp Blance De Bruxelles) og Islandske Borg Brygghus sin Ulf Run no34 IPA etc og sikkert mye mer. Finnes nok av teasere, så stepp opp, utvid øl-horisontene, nå som det er mulighet for det. Vi må støtte opp om flotte tiltak som dette her.  



-Bogart

Variasjon Er Livets Krydder

Og mangfoldet i den store verden av øl er enormt, bare så synd at brorparten av alle struper der ute som regel "spiser det samme til middag hver dag" hvis dere skjønner hvor jeg vil. Men det bedrer seg betraktelig (også her hjemme) selvfølgelig gjør det det, Mang en Kari og Ola Nordmann der ute utvider stadig sine horisonter. Flere og flere velger ta steget litt vekk fra det undergjærede og heller hopper over på den ymse ale-konfekten, ja noen tøyer til og med strikken helt ut og går craaazy bananaz med innkjøp av sur-øl. Stemmer det, verden står ikke til påske vettu. Vel, dagens topic vil ta for seg noen virkelige karameller innen det mer unike og sære vi kan finne, er mange steiner der ute som kan være verdt løfte opp, selv om kanskje ingrediensene til tider kan by veldig imot. Kreativiteten er det ingenting å si på der ute, det har imponert meg i årevis, ikke bare ølet i seg selv, men også andre faktorene som spiller inn for det endelige sluttproduktet (kreativiteten rundt navngivning, produktdesign et cetera). Må huske det at store andeler av øl-kjøperne der ute oppfører seg litt som det mange gjorde i VHS-sjappa på 80-tallet, at de lot coveret (selve ansiktet utad, ikke sant) konkludere valget av film. Skal ikke undervurdere det elementet opp i det hele. Tror dere for eksempel at 7Fjell sin Småtøs hadde fortsatt vært en av Gahr Smith Gahrsens mest solgte butikk-øl visst han fra starten kun hadde kalt den Blond Ale? Jeg tror ikke det, Småtøs er absolutt godkjent nok den, på høyde med andre butikk-blondes som Nøgne sin, Kona Big Wave, Haandbryggeriets Blondie, BrewDog's Trashy Blonde osv, men det sagt, er ikke tvil om at navnbruken her har gjort 'døren høy og porten vid' for økt salg. Så ja, kreativitet på flere felt er viktig. 

Jeppe Jarnit-Bjergsø til vestre og Mike
Murphy til høyre. Skaperne av unikheten: Big Ass Money Stout

Men i skrivende stund er det kun innhold det skal rettes fokus mot, det sære innhold. Som for all del ikke trenger bety at vi snakker om noe faens dummkopf øl her, langt ifra, kan oppdrive mye elegant på drikkefronten under de sære merkelappene rundt om. (selvfølgelig, er ikke alt som "drikker bordeaux til frokost", men mye spenstig der ute). Av årets nyheter så kan jo et par lesker fra Nøgne Ø nevnes, et par typer som mulighens kan oppleves litt spesi for stupen til den ''vanlige mann i gata''. Første eksemplet her er kanskje ikke det beste eksemplet på særhet, men dog visse ingrediensene er unike nok her, tenker på Chaga Stout'n, et samarbeid med Denali Brewing Company fra Alaska. Sopp er stikkord her, Chaga-soppen som blant annet ble brukt i kreftmedisin, så er det nevnt. Andre særingen her er etter ryktene kanskje et bedre eksempel, snakker om Imperial Koji Saison, som også kom som et resultat av et samarbeidsprosjekt, denne gang med Jing-A-Brewing Company fra Kina. Ble et eksotisk stykke øl, en sær bukett av muggsopp, tørket kinesisk appelsinskall, chenpi og sake-gjær. Et brygg som egentlig ble vurdert 'rett i sluket', men som etter mye om og men allikevel fant veien til tapp og glass. Har enda ikke fått noe referanse på det, men ''ryktene på hjørnet'' sa at det var mang en strupe (selv på kraftstasjonen skal sies) som syntes den ble vel sær i kantene, skal uansett bli interessant legge tunga på den. Liker at noen slår et ekstra slag for mangfoldet der ute, så ingen vits dvele over negative vibber. Nøgne har jo flere eksempler på det litt mer unike i år enn bare de 2 overnevnte, skal ikke bevege meg for dypt her, men kan nevne smått andre interessante lanseringer som Seaweed Saison (collaben med irske Dungarwan Brewing), Strandhogg, Rabarbrablonde (ble en ekte sommer-hit), det lyse hvete-juleølet Hvit Jul etc. I forrige blogg-innlegg touchet jeg innom Evil Twin Brewing, og vil gjøre det denne gangen også, for når det først skal preikes som sære øl-typer så kommer jeg ikke unna Jeppe og hans samarbeid med sin gamle venn Mike Murphy i Lervig Aktiebryggeri. Og som mange allerede skjønner, hinter her selvfølgelig om den meget opphypa snakkisen Big Ass Money Stout der stikkordene lyder: Pizza Grandiosa og Penger.


Som tvillingbror Mikkeller, så kontraktbrygger som kjent også Jeppe sitt respektable øl, Med andre ord, akkurat som gjøken legger han eggene sine i andres reir. Dog, selv om han reiser rundt hele fjøla så prøver han i mange tilfeller skrape sammen et "lokalt-touch" over produktene sine. Da han reiste til Puebla (Mexico) og samarbeidet med bryggeriet Central Cervecera, var det en spesiell kaffetype som sto i høysetet. Resultatet ble en Black IPA med et smaksbilde av både røstet kaffebønner og humledriv. I Taiwan under samarbeidet med 886 Brew var det igjen en IPA som sto på bryggemenyen, med fokus denne gang mer skrudd inn mot Szechuan-pepper (eller "blomsterpepper" om du vil). Så kom turen til vår kjære langstrakte fjellheim, der det fort ble mer ekstremt. Pizza og Penger altså. Hva har nordmenn mye av i en utlending sine øyne? Masse penger og en skikkelig kåthet for frossen pizza, var vel stort sett det som ble konklusjonen. Forståelig, vi (som i Norge) har plenty med dough, elsker pizza Grandiosa. Vi spiser fortsatt 45 millioner frossenpizza i året (eller som Stabburet forteller oss, at det fortæres mer enn 1 frossenpizza i sekundet i Norge). Trist statistikk, også det at hele 200 000 av landets innbyggere gaper over en grandis på selve julaften. 

Nok om det, fiffy konsept i hvert fall det amerikaneren og dansken kokkelerte opp. Men må vel være såpass ærlige med oss selv her og si at det hele virker mer som et godt PR-stunt enn at det skulle bli en heidundrende smaksopplevelse av et nytt øl med hint av penger og pizza. Nå vet jeg ikke eksakt hvor mange Grandisa (eller Big One American) det faktisk gikk oppi kokekaret i Hillevåg, men vet vi snakker om rundt 5000 norske kroner som gikk med (Jeppe gav visst Mike Murphy 87 dollars i tillegg). Uansett, kan ikke tenke meg at det vil bli noe kjempe nese eller kropp ut av det. Blir sikkert et feiende flott øl, en ny sær stout med sikkert en smooth tjukk munnfølelse som den reneste norske oljen. Men veldig pizzafyll, p-p-p-pizzafyll-vibber tviler jeg kommer. Noe den nylige feedbacken fra What's Brewing-festivalen i Stavanger også gikk på. Folk var fornøyde, selv om mang et hode ikke kjente så mye snev fra verken gronker eller deig. Men gleder meg uansett, Big Ass Money Stout er definitivt en "one to watch", må jo prøve ut hypen. Pluss som klisjeen sier, all PR er god PR. Lervig Aktiebryggeri får nå enda mer eksponering, en fortjent økt eksponering. Mon tro om ikke det vanker litt økt fokus nå som Tyskland snart skal feire 500-årsdagen til Renhetsloven (den "uskrevne" loven fra 1516 som sier at du kun skal brygge med malt, vann og humle. senere poppet gjæret også opp), Murphy lovet jo en liten rettet finger i den anledning, mtp et release på et nytt øl med sourkraut og greier. Uansett, fra før har jo Lervig fått solid PR-boost i form av de mange samarbeid de har unnagjort med den andre halvparten av Bjergsø-tvillingene, Mikkeller. 

Lervig har pr dags dato nesten en 40 forskjellige brygg med dansken på samvittigheten, mange av de er ulike editions av verdenskjente merker selvfølgelig, men snakker her om bautaer som Beer Geek Breakfast, George, Black Tokyo Horizon (som vi vet Nøgne Ø og skottlands største uavhengige bryggeri, BrewDog også var involvert i). Beer Geek Brunch Weasel (som jeg skal komme innpå senere, mtp særhet) Beer Hop Breakfast osv. Ratebeer-karakterene her er imponerendes over hele linja, sjeldent man ser så mange 100-tall på overall'n. Dette er hva Mike Murphy sa da det ble kjent at de gamle vennene skulle brygge sammen for første gang. "Dette kan også være bra for promoteringen vår. Mikkeller eksporteres til mange land. Vi vil gjerne være gode på både volum og håndverk, og da må vi nå ut til flere". Selvfølgeligheter her, men ja, det vil skinne kraftigere på Lervig etter Money Stout-stuntet. Gikk rykter om at det skulle squeezes ut 18,000 flasker, litt usikker på om det volumet stemmer. Ryktene gikk også en periode på at Big Ass Money Stout skulle bli Norges sterkeste øl, de ville bikke over 20% (I så fall hadde det blitt Evil Twin sin sterkeste og, Jeppe hadde fra før en personlig rekord på sin Westbrook-produserte imperial stout: Bozo Beer på 17,2%. Den kom til og med på gedigne 3 liters flasker). Men det ble ingen ny norsk-rekord denne gang, prosentmåleren endte til slutt på¨17,5%, så slo verken Nøgne Ø sin nye Black Horizon 4,5 (20%) eller den gamle rekordholderen til fjerde generasjonsbrygger'n Harald Berentsen i Egersund. (sistnevnte sin dobbelbokk på 19%, Stelliger Divum, som jeg faktisk hanket inn et eksemplar av senest for noen timer siden. Men tror nok at akkurat det juleølet skal få lov til å lagre seg frem til neste års høytid, minst). Men trøsten får være at Jeppe Bjergsø i hvert fall overgikk sin egen rekord, om ikke annet. 

(1 fra venstre): Wynkoop's Rocky Mountain Oyster Stout, der vi snakker om ingredienser som Styrian Goldings, en håndfull forskjellige malt-typer og ikke minst litt over 11 kg med eksklusivt okseballe-kjøtt som gikk med i kokekaret. Angående det skulle tilsette kjøtt i mesken så sier ryktene at George Washington en gang i tiden kastet en hel kylling opp i brygget sitt. Vet ikke hva som er mest interessant her, det at han tilsatte en hel kylling eller det faktum at Washington i det hele tatt brygget øl. (2 fra venstre) Lost Abbey's Gift of The Magi. Denne er interessant, her valser vi ned de religiøse baner, et øl som skal visstnok inneholde Gull, røkelse og myrra. Snakker det årlige juleølet til Lost Abbey, en unik og sær sak på 9,5 %. (3 fra venstre) The Porterhouse Brewing Company's Oyster Stout, irsk østers-stout, som i motsetning til Marstones Oyster Stout (som anbefales til østers) så putter bryggefolka i Porterhouse Brewing den ferske sjømaten rett i tankene i slutten av bryggeprosessen. Sært for kanskje ikke alle, men mange nok. (4 fra venstre) Browerij Smisje sin Wostyntje, belgisk raring med 90% barley malt, 10% munich, et par humler, mørk sukker og selvfølgelig sine respektive doser sennep-frø. Mulig jeg hadde drukket denne som en Cream Ale, i fare for å unngå et for tydelig sennep-preg som visstnok kan oppnås når temperaturen stiger. (5 fra venstre) Mamma Mia's Pizza Beer, med andre ord Jeppe Bjergsø og Mike Murphy var ikke først ute med den crazy ideen, men i motsetning til Lervig og Evil Twin (som benyttet Grandiosa) så brukte Mamma Mia her en Pizza Margarita i mesken. (6 fra venstre) Sprecher Mbege, en Ale fra Wisconsin, snakker en frukt-øl med banan. Basert på en tradisjon fra det øst-afrikanske landskap. Kanskje ikke det villeste eksemplet av de jeg har valgt trekke frem, men snodig stykke øl-kunst uansett, tenker jeg. Hvem vet, om 5-10 år så er det kanskje blitt en viss standard på det og, bruke banos i mesken. 

Som dere skjønner, finnes mange nyanser av særpreg der ute, kunne sikkert gravd frem mang et eksempel til som ville slått knock-out på både østers og banan-øl. Kunne kanskje skrevet noen linjer om John Maier fra Oregon-bryggeriet Rogue Ales Brewing Company, der "gjærstammen" for et av bryggene (den Belgiske Ale'n Beard Beer) kommer fra hans snart 40 år gamle skjegg. Usmakelig sier noen, sjefen i Rogue Ales Brett Joyce sier: "You're really not drinking a beard, you're drinking a great beer that happens to have yeast that comes from a beard". Greit få det konstatert, at de ikke tok helt av og kastet noen skjeggduster med i samme slengen. Angående hår, I den sammenheng burde jeg kanskje nevne Kim Odland igjen, som noen år siden opplevde få kattehår i meskegryta, noe som igjen ble grunnlaget for navngivingen av Black Cat Brewing. Og som han fortalte Hugo Ivan Hatland i Ølportalen, at han etter den episoden alltid har brygget med 1 kattehår i meksen, til og med under produksjonen av Ranglerock. Om det er sant? Vel, ironi overføres ikke like lett bestandig i internettland, men konklusjonen får vel bli at Odland er en skikkelig skøyer. Dog liker tanken på at han steppet opp på Bønes med 1 stk svart kattehår i bagasjen.

Tilbake til Bjersø-tvillingene igjen, nærmere bestemt Mikkeller. Kommer ikke utenom den karen når det kommer til ymse øl-relaterte rariteter. (Vil bare nevne først at jeg i går kveld hadde en særdeles hyggelig liten lesk fra ham, en interessant pilsner brygget hos sine staute venner i De Proefbrouwerij kalt Mission Chinese Food. Opprinnelig et samarbeidsprosjekt mellom den kinesiske restauranten (ved samme navn) og Mikkellers sin egen bar i San Francisco. Snakker her om en butikkstyrke-pils med litt røyktoner og fin fin bruk av Sichuan-pepper. Liker det når pilsnersjangeren overrasker, noe pilsen til det nyetablerte Horten Bryggeri også gjorde, scorer ikke kjempehøyt på særhet og unik-skalaen men fikk sluppet en rimelig fresh og fruktig pilsner da de lekte litt rundt med klassiske humler fra både Tsjekkia og USA. Anbefales, og må nevne at begge de overnevnte pils-typene kan fås kjøpt hos Gulating Ølutsalg as we speak. Har sett at de har utvidet sortimentet sitt med mang et Mikkeller-merke nå de siste ukene, både rene Mikkeller-brands samt øl fra prosjektet Gypsy Inc. Fortjener skryt for det, på tide at norske butikker kan tilby noe annet fra den slicen av kaka enn bare standard-merkene American Dream (som Mikkeller selv mener er en av hans beste til "butikkstyrke") Czechet Pilsner og Chill Pils-serien. Dog Chill Pils Yuzu er jo interessant i seg selv, eller var det i hvert fall. Flere og flere bryggere der ute virker eksperimentere med den aromatiske Yuzu-frukten (der smaksbildet gir fra seg en slags mellomting av grapefrukt/mandarin) som visstnok kun har sitt naturelig habitat visse områder i Tibet og sentral Kina. Sært nok vil mange si, men sannsynligvis ikke for de største øl-hodene der ute, litt sånn som den japanske sorachi-humla (som blant annet Brooklyn's Garrett Oliver og Maudal i Drammen har skviset ut minneverdige resultat ut av).  

Men ja, Mikkeller sin Beer Geek Brunch Weasel må dultes innom litt, ølet som i dag brygges av Mike Murphy i Lervig. Snakker om en meget anerkjent stout der ute, og med et ditto særpreg vil jeg si. Grunnet forskjellige elementer, første er at jo at denne mørke deiligheten inkluderer det dyreste kaffemerker i verden (fra Sumatra, Indonesia). Altså, 1 kg med Kopi Luwak koster i norske kroner rundt 10,000. Så kanskje forståelig at Vinmonopolet tar nærmere 100-lappen for en liten 0,33 flaske. Snakker eksklusivitet, men er også der mye av særheten kommer inn, måten denne kaffen blir til på. For før kaffen kommer i de respektive koppene der ute så har de rød modne kaffebærene vært gjennom fordøyelsessystemet til det asiatiske katte-lignende dyret palmesivett. (eller Toddykatt om du vil). Er kun kjøttet fra disse bærene som blir fordøyd, så selve bønnene overlever turen gjennom tarmreisen og ut "daimkrysset". Bæsjen blir da plukket opp av de som måtte ha denne fine jobben, så vasket og renset slik at man sitter igjen med kun bønnene som da i neste steg blir brent. Produseres ca et kvart tonn av dette produktet årlig, så ja, ganske moderat produksjon. Interessant prosess, men litt synd av at det meste av oppmerksomheten har gått akkurat den veien. Er mer i Beer Geek Brunch Weasel enn bare kaffebønnene og 'deres vei', men det er vel ikke like gøyalt snakke om havremalt, bruk av humletyper osv når man just har fått en slik bakgrunnshistorie servert. Uansett, en optimal flott stout med en smooth nese av kaffe og sjokolade, ditto maltsødme i smaken, kaffe, mørke frukter, humlebitt et cetera. Et staut tips til mange av dessertene nå i jula, bare så synd at den i skrivende stund er utsolgt fra leverandør. For min del har jeg allerede stashet den i kjellerboden ved siden av annet snacks til julekosen, som R10 (Rochefort 10) og W12 (Westvleteren 12) og humlefine IPA-eksemplarer fra Ballast Point og Ale Smith. Går en fin høytid i møte, gjør det. Hadde jeg bare fått kloa i en Stille Nacht fra De Dolle nå, så skulle jeg ha sluttet forlange på en stund. 

Men jeg gir meg der, kommer på flust av unike særheter jo mer jeg lar tankebanken bryne seg på det. Clown Shoes Brewery for eksempel, med sin porter Genghis Pecan (brukte over 90 kg pecan-nøtter). Dogfish Head Brewery har den infamøse Chicha, der spytt er stikkord. Rogues Ale nevnte jeg tidligere med tanke på Beard Beer, og det eksakte bryggeriet der har en brygge-CV som kan vise til bruk av alt fra bacon, sirup, peanøttsmør til hasselnøtter, bananer, tørket rød chili. En av de mer snodige mixturene kommer kanskje fra Colorado-bryggeriet New Belgium Brewing med sin Lips of Faith-serie som blant annet har noen variabler som kan skimte med smaknyanser av kokos og karri. Den er weird. Stuart Howe i Sharp's Brewery eksperimenterte også med karri, chili og diverse. Han kunne i tillegg finne på tilføye både kavre, kardemomme, ingefær og fenikkel. Personlig synes jeg Imperial Creme Brulee Stout'n til Southern Tier virker interessant, mest på grunn av at jeg er en sucker for sukker, eggeplomme, fløte og vanilje. Sist stikk går til våre danske venner i Midtfyn Bryghus, som nylig lanserte det nye ølet til Chili Klaus, Ghost. Spesi det også, men det jeg ville egentlig hinte om her var da bryggeriet i 2010 lot håndbryggeren Erik Nielsen (vinneren av Sydfyns beste påskebrygg) brygge sin vinneroppskrift hos seg (litt som det Nøgne Ø her hjemme gjør med NM-vinnerne, ikke sant?). Resultatet ble det  mørke belgisk inspirerte ølet  Fisherman's Ale Rough Snuff. Der den store snakkisen og fokuset var blant annet at ølet var brygget på snus av alle ting. Noe som igjen kulminerte ned i at ølet ble ulovlig i Danmark, men ikke virket så negativt inn på humøret til Midfyn-eieren Eddie Szweda. Tvert imot, den karen smilte fra øre til øre. De skapte et navn. Som han sa "Det spiller ingen verdens rolle om man brygger verdens beste øl, hvis ikke folk vet om det". Lar det bli siste ord..


-Bogart. 

From Bryne With Love, retning Ulriken

Mulig ikke den gjeveste kandidaten til årets innovasjon det jeg har i glasset nå, kandidat nontheless. For litt spesielt er det. Snakker noe så sjeldent som et lyst juleøl (fra før av kjenner vi Kinn's Solsnu og Nøgne/Garage Projects Summer Sommer som et par eksempler av de få lyse "jule-øl" der ute) men nå har altså de kompromissløse fra Rykene kraftstasjon lagt et nytt hvete-øl under lupen i Grimstad, og denne gang uten hjelp verken fra Herr Wiig eller Fru Saaz. Hvit Jul lyder merkelappen. Hm, omsider et nissebrygg til sild og torsk? Uansett kan det med lett forsiktighet konkluderes med at denne varianten av et jule-øl kan fort bli en ny bestselger blant de sesongbaserte godsakene slik Rabarbrablond trumfet gjennom sommerdagene med god hype og ditto salgstall. Satt standarden der, Nøgne Ø. Med imponerende fire sommerlanseringer til butikkstyrke, og ikke minst der tre av aktørene satt 'surøl-døra' på gløtt som en sommerlig fin gest til den vanlige mann i gata som vil ekspandere horisonten. Av de involverte i kvartetten var det Rabarbrablond som boostet fra seg mest, med Rune Karlsen sin Strandhogg (det røde tykke 'smoothie-ølet' med bjørnebær og en dash surhet) som endte opp i en respektabel sølvposisjon. Fornuften tilsier vel uansett at vi sikkert kan forvente oss en ny batch med Rabarbra-øl når det nærmer seg mer lys og varme, hypen alene gjør at den fortjener en re-run. Undertegnede ville i hvert fall ønsket den velkommen tilbake, samme gjelder forsåvidt collab-saison'n Insoumise også, interessant samarbeid, der Kjetil Jikiun (i en av hans siste involveringer muligens) og Edvard Hortemo slo hodene sammen med franskmennene i Mont Saleve. Vet Insoumise i utgangspunktet ble sluppet som en såkalt 'Limited Edition-vare, men tatt i betraktning at den 'forsvant' nesten like fort som den kom, så tillater jeg meg selv et håp om en re-boot lansering. Ed Hortemo (som virker være i vinden som aldri før) var ansvarlig på brygg-siden av ting både for den tidligere nevnte: Hvit Jul, samt det andre juleølet som finner veien til butikkhyllene fra Rykene i år, Julekveld. I sommer var han også en av representantene bak slippet av Session IPA'n, sammen med blant annet Mr Pineda fra det spanske bryggeri-fortet Naparbier.(ikke første gang aktørene her slår hodene sammen, flere kjenner vel kanskje til Black Rain IPA'n som fikk release for et par år siden. Så spanjolene er ikke alt for ukjent med collabs som går retning nord, har jo vist god samarbeidsvilje med både drammenserne i Haandbryggeriet (Eskua Saison) og Lervig Aktiebryggeri (Grønne Straff IPA). Forresten, må skyte inn at Naparbier og Evil Twin Jeppe har noen helt nydelige samarbeid på CV'n, anbefaler legge tunga på det meste av kokkeleringen derfra. Tilgjengelighet er ofte et stikkord, men av de mer lettere typene så anbefaler jeg en visit innom et av Gulatings (sine flere og flere) ølutsalg der man forhåpentligvis kan få kloa i for eksempel Dark Raven, en smooth liten stout som pleier stå der stolt og tilgjengelig i hyllene, og siden man først er innom øl-dynastiet til Skår, snapp med deg Citra Sunshine Slacker eller en Luksus One i samme slengen. Sistnevnte brygg, der Jeppe på ny legger ned egg i reiret til Westbrook, resultatet en decent sur lesk med ingredienser av lakrisrot og rødbeter. Spesialbrygget for den smått ettertraktede øl-restauranten Luksus (lokalisert på 'baksiden' av Tørst, hvis det sier dere noe?) uansett så ble det sikkert deilig og sært nok for de 26 bordplassene ved Greenpoint, New York. 

Luksus One er i godt selskap, mange edle variabler av øl som finner veien ned til denne eksklusive slice'n av Manhattan. Snakket om rabarbra innledningsvis, tvillingbror Mikkeller sin It's Alive! Rhubarb ble laget spesielt for Luksus. Imponerende mengder kvalitet i tappelinjene. Evil Twin er som regel alltid godt representert (selvfølgelig er han det) tapp-menyene jeg spottet sist inkluderte blant annet hans nye stout, Imperial Petit Four Break. En mild liten sorting på 4,2. Bikini Beer (en IPA på Johnny Low-stadiet) og en litt sterkere en i Femme Fatale Blanc som (i likhet med Luksus One) også er brygget på Westbrook, samme gjelder forresten den meget oppegående berliner weisser'n Justin Blåbær (som tidligere også ble servert i glassene på Luksus, da gjerne akkompagnert med en frisk og fin sorbet). Før Jeppe sendte oppskriften i retning Sør Carolina, ble ølet opprinnelig brygget på Fanø Bryghus, lagret på Brunello-fat, Ryan og Claus er gutta boys som ikke legger noe imellom vettu.

Men la meg dvele tankebanken rundt såkalte 'limited editions', kontrakt/sesongberettiget øl, og det med et fokus rettet mer mot den lettdrikkelige session-kategorien. Relasjonene da fører meg kjapt mot Bryne (ikke i retning mot et viss ølutsalg i Vaaland, selv om det alltid er fristende) men mot Bryne-festivalen Ranglerock. (som i år gikk av stabelen 10 og 11 Juli). En festival som huset både Skambankt, Kåre & The Cavemen og diverse uten at jeg med hånden på hjertet skal si at jeg brydde meg nevneverdig mye om akkurat det. Nope, her er det en humlefin American Pale Ale i regi av Kim Odland som gjør at Ranglerock-festivalen for min del vil bli husket. Og det er ikke så gæli, kan slippe reise til Bryne for å få med seg det beste med festivalen. Kåre & The Caveman er uansett ikke min kopp med te. Min kopp er fylt med bla Sven Libæk, som få av dere har hørt om, noe som ikke er synd, men en skam. En av norges største komponister, glemt i bushen down under. Hør 'Soul Thing' og 'Misty Canyon' og si at det ikke man ble funk'd the hell out, snakker 50 år gamle golden bricks her. Svenskene hadde Jan Johansson, vi har Libaek.

Men ja, hvilken debut det ble for Black Cat sitt første kommersielle brygg, "kalsiumklorid, kattehår i mesken eller ei", Ranglerock blir sannsynligvis en av årets mest solide pale ales til butikkstyrke for min del. Har alltid vært en sucker for humlekombinasjonen Amarillo og Simcoe (en av mine favoritter innen session IPA's er nettopp Brew By Numbers sin 11/11 med de overnevte humlene inkludert). Ranglerock hadde i tillegg en klassisk amerikansk c-humle med på lasset, snakker Centennial, samt litt rugmalt og havregryn som fort kan slå et slag både for fylde, skum og krydderpreg. Overall et fyrverkeri av en release, det kan ingen ta fra Odland. "Hop-burster" som bare julling. Det som er synd opp i det hele er at vi øl-entusiaster (hvis vi er så heldige at den fortsatt skal produseres) kan kun kan legge tunga på denne deiligheten et par sommeruker i året (med mindre man hamstrer inn en decent mengde selvfølgelig, for ble fort utsolgt. Men ikke sant? Drikke den ferskest er stikkordene for denne og likesinnede) snakker uansett en alt for liten tidsramme til et såpass solid øl. Scenen på Jæren er for smal, ferdig snakket. Men som hintet til, får bare håpe at Kim Odland og bryggekompis Gahr Smith Gahrsen har merket responsen fra årets feedback og brygger mer enn 2200 liter kommende festivalsommer. I etterpåklokskapens tegn så hadde vel ønske-scenarioet vært om Black Cat/ABC Brewing og produksjonen på Bønes hadde spilt ut "kortene" annerledes slik at vi heller hadde fått en year round produksjon ut av det. (Nå som Smith Gahrsen er "sjef" over egne kjeler i Hansa-stadt'n og greier). Uansett, med Ranglerock kunne Hordaland og Bergen fort fått sin 'Lucky Jack'. Sistnevnte fra Lervig som vel fortsatt kan betegne seg selv som norges mest solgte APA, selvfølgelig takket være engasjementet og erfaringen til Mike Murphy (som før han plantet føttene i Oljebyen revolusjonerte Italienerne med sine amerikanskpregede humlesterke lesker i en slik grad at han fortsatt blir titulert 'IPAens Far i Italia". Lervig, som med sin lille milde Sour Suzy også var med på åpne 'surøl-døra' litt gløtt for hvermansen, dog bare vent til Qvart Ølkompani treffer markedet med sin Gose, da skal vi fort få konstatert at kristiansanderne ble ikke den store snakkisen på Bergen Øl-festival for ingenting). Men ja, Ranglerock året rundt hadde sikkert vært det optimale, men i og med at Kim Odland kontraktbrygget spesifikt for Ranglerock-arrangementet her så ligger det vel i kortene at det er sistnevnte aktører som sannsynligvis også sitter på rettighetene, så..  

Kim Odland

I og med tilgjengeligheten til Ranglerock i skrivende stund er lik null, så begynte arbeidet med å finne en mest mulig interessant replica. I hvert fall en som var nærme nok. Det mest fornuftige ville selvfølgelig vært grave frem Kim Odlands vinnereksemplar fra Lervig Aktiebryggeris hjemmebrygger-konkurranse fra 2013, Black Cat Rye Pale Ale. Var jo nettopp den eksakte oppskriften som ble forandret på for å gi albuerom til det vi i dag kjenner som Ranglerock. Men også "originalen" her ble i vanskeligste laget oppdrive, så da begynte heller et fokus å dreie seg mer mot den andre halvpart av ABC-Brewing, arbeidet til Gahr Smith Gahrsen og 7 Fjell .Kanskje dette brygge-ikonet hadde noe i sortimentet sitt som kunne gjenspeile noe av de samme smaks-nyansene som hans partner hadde disket opp. Klisjeen sier jo fortsatt at 'like barn leker best', uansett en logisk vei kikke. Av de til butikkstyrke så syntes jeg ikke at verken 7 Fjell sin Sommer Pale Ale eller Mon Plaisir når helt opp til det kvalitetsnivået Ranglerock la seg på, no Sir. Pene varianter begge, hva er det tøffinger pleier si? "..var ikke noe som var galt med dem". Mon Plaisir var jo 1 av 4 easy-goin øl som ble trukket spesielt frem av Sammy Myklebust i sommer (lykke til i Vestkast forresten), andre var BrewDog sin This Is Lager, snakkisen Sour Suzy fra Lervig samt den meget staute american pale ale'n Oregonian fra årets beste nykommer 2013, Voss Bryggeri, dog, kun tilgjengelig på tapp). Har ikke smakt verken Magnus Barfot eller Englafjell Pale Ale, (som også blir kategorisert som såkalte 'festival-øl', henholdsvis Bergen Filmfestival og Festidalen) men ingredienslistene her tilsier heller ikke at tampen burde brenne nevneverdig. Men takket være en interessant og informativ samtale med en av Norges mest oppegående øl-innkjøper, Jan Ove Steinsvik (tidligere "øl-mannen" fra Matkroken Landås, nå daglig leder Gulating avd Arendal) så ble det lagt inn en bestilling på vinmonopolet sitt vareutvalg som inkluderte blant annet 7 Fjell-duoen Fløien IPA og Ulriken DIPA. (navnspillingen her går forresten på Fløyfjellet, en av Bergens mest populære turistattraksjoner og Ulriken, som bærer navnet etter den høyeste fjellknatten av de alle syv). 

Vel, varene ble bestilt, varene ble hentet, drukket og konkludert. Konkludert med at Fløien hadde rikelig med aroma, humlebitt og tilstedeværende maltkropp, god balansert IPA med en fin tørr bitterhet i finish'n. Lite alkohol i nese og hals. en IPA som absolutt tåler en re-bestilling eller to. Men vinneren ble uten tvil Ulriken, altså (hvor snodig det enn høres ut) måtte altså en dobbel IPA til for å blåse støv av gamle smaksløker til butikkstyrke. Sier litt om humlebruken i Ranglerock det, vi ble jo så pent forklart at her var "humla skrudd opp til 11" og det var ikke akkurat en understatement. Ulriken trøkker ned de samme stiene, like fjong, hvis ikke freshere. Hadde en bukett av en aroma denne også, en typisk fengende og fengslende odør som popper opp som gjør at man blir sittende og sniffe med repeat-knappen såpass inne at man er faen meg glad man sitter alene. Men ja, minneverdig flott opplevelse endte det opp med, ble en for morgendagen takket være friskheten som spredde sine vinger, snakker en meget appelerende luring med fruktighet og juicyness for days. Citrusy, pine. Appelsin. Meget fjong butikk-APA. Simcoe/ Amarillo-bruken som gav meg de nødvendige doseringene deja-vu jeg trengte for å få nostalgi til Kim Odlands mesterverk. Det fikk jeg, ikke bare det, men virker på meg som dette kan være noe av den mer noble konfekten som noengang har kommet ut av bryggekjelene til Gahr, så, overgår festival-ølet til Bryne, gjør det. Er nyanser der for all del, men kan litt for mofo snart begynne kalle Ranglerock for Ulriken sin lillebror, på samme måte som mange av oss kaller Kinn sin undervurderte session-perle Humlehaud lillebroren til Vestkyst. (sistnevnte som fortsatt kan krones for 'Norges mest solgte IPA' var det en klisjee som hvisket meg i øret, mulig mulig, "Årets IPA 2013" veit vi gikk til Florø). Men ja, får jo sende props i Gahr Smith Gahrsens retning for sin hederlige innsats med DIPA'n. Og Litt gøy at det ølet fra 7Fjell som jeg synes rager høyest er oppkalt etter Bergens-fjellet som faktisk gjør det. Alltid en mening sa mannen. Ulriken mottok også smooth feedback i Sverige under Stockholm Beer and Whisky Festival. Ble blant topp 10 øl på den event'n, kåret til beste europeiske humledrevne øl. Forståelig at Gahr og gjengen vurderer multi-krankupp i 'du gamla, du fria'. Vel, igjen får jeg konkludere med at min nysgjerrighet igjen fører meg fra noe bra, til noe enda bedre. og skal ikke forlange mer enn det. 

Ang 7 Fjell så har jeg rettferdiggjort plass i kjøleskapet til de to ferskeste butikkstyrke-slippene: Sjarlatan (Fake IPA) og Borgemesteren Oatmeal Coffee Brown Ale (samt årets juleslipp selvfølgelig, både fra butikk og pol). Skal bli spennende sjekke ut blant annet hvilket nivå Borgemesteren legger seg ned på. Fått respektable tilbakemeldinger rundt om, pluss at vi trenger en skikkelig brown ale i butikkhyllene nå som Fjellbryggeriets Lun er 'ute av bildet'. Vi må få inn noe mer konkurranse til Kinn sin staute Sjelefred og brunsakene fra Nøgne og Klostergården, Tautra.   



-Bogart