New Shoe On The Block?

Hei igjen, skal ikke bedrive noe årskavalkade her, selv om det ofte er poppis i Desember, det skulle dvele 'tankebanken' rundt året som har gått. Men vil allikevel touche innom en av de mer stolte kåringene der ute (sett med norske øyne), og selv om kåringen i seg selv omhandler elementer fra 2014, så drar jeg allikevel tematikken opp. Snakker om Ratebeer sin liste over ''årets beste bryggeri-nykommere'', en kåring som mange der ute vet hadde flere norske bryggerinavn på topp 10-konklusjonen sin. (en liste btw, som omhandlet 3800 nye bryggerier, så anerkjennelsen bør ligge ganske høyt hos de som fikk æren av å ende på toppen av den spesifikke kåringen). Ratebeer har jo hatt disse kåringene årlig nå siden 2002, kåres som regel i slutten av Januar hvert år, sammen med et par håndfulle andre øl-relaterte kategorier. I 2013 ble følgende nyetablerte bryggerier trukket frem på den globale øl-scene:  Arizona Wilderness Brewing Company, engelske Siren Craft Brew og Bevog Brewery fra Østerrike kom på topp 3, mens bryggerier som Wierd Beard, Trillium Brewing Company, trappist-bryggeriet fra Nederland, Zundert og irske J.W Sweetman alle representerte top-10 plassering ellers. Da 2014-listen ble annonsert for snart et år siden så kom jo som nevnt bergens stolthet 7 Fjell (på 10ende plass), og Ingeborg og Eivin i Lindheim Ølkompani endte til slutt på en fin fin femteplass. Dette må vel regnes være velkjent faktum for de fleste av dedikerte øl-hundene der ute nå vil jeg tro, men skal ikke dvele så mye over akkurat de norske go'plasseringene denne gang. Kanskje litt. Tenkte istedenfor peile inn litt fokus mot de andre aktørene på topp 10-listen. Her var det et par linker til både polske, kroatiske, hollandske bryggerier, samt selvfølgelig noe eksempler fra statene og England, men hvem er de egentlig? Noen spesifikke navn og merkelapper her som bør legges ekstra under lupen? Selvfølgelig.

Hopper over plassen til Gahr Smith og gjengen i 7 Fjell (dultet en del innom Bønes, så synes ikke jeg overser bryggeriet fra Bergen her selv om jeg valser smidig og elegant over 10.plassen). Det om det, på 9. Plass endte det opp et bryggeri fra Kroatia. (teknisk sett kanskje det første mikrobryggeriet i landet, i hvert fall det første western-style bryggeriet). Navnelappen lyder Zmajska Pivovara, eller Dragon Brewery som også er en kjent navne-tag på bryggeriet (noe man kan forstå når man peeper logoen nærmere i sømmene). Holder reir i Zagreb, der hovedaktørene er Andrej Capka og Bojan Pap, som begge er sentrale skikkelser på den smale øl-scenen i landet. (sistnevnte Pap er forresten bryggesjef). Interessant at da de her fikk Ratebeer sin anerkjennelse, så hadde de faktisk bare et par lanserte brygg på samvittigheten. Noe som gjør det enda mer imponerende, en pekepinn på at det lille de så langt har brygget har gode doser kvalitet intakt. Det lille sortimentet består pr i dag av en triade inkludert: Pozoj IPA, En Pale Ale med fin floral fruktighet og en Porter.(Fikk bronse og topp 15 plassering over de beste porterne i verden 2014. I samme kategori fikk Nøgne Ø femte plass, (som igjen tilsier gullmedalje). Alle 3 sortene til Drage-bryggeriet her har forresten en rating nær 100-tallet, så bør absolutt merkes av. Angående Kroatia, så er det kanskje ikke det mest eksplosive landet i Europa når det kommer til mikrobryggerier riktig enda. Men som de fleste andre steder rundt om så ekspanderer et i fint tempo allikevel. Bare i fjor kom det nærmere en håndfull nye bryggerier bare i Zagreb. Har Nova Runda, Hold Em Brewery, Varionica osv. Og siden jeg toucher innom Zagreb her, blir det for dumt ikke nevne staute gamle mikropub restauranten Medvedgrad. En av de mest populære, som har holdt stand siden 1994 og kjent for diske opp en av de første kroatiske stout'ene, samt først ute med produksjon av kriek. 

8 plass huser hollandske Kaapse Brouwers. Fra Rotterdam. Flinke bryggere, flinke på oppskrift, brygg, matche øl mot mat. Åpnet jo nylig bryggeriet sitt som en del av Fenix Food Cafe. Og på den korte tiden de selv har hatt bryggeri, har de allerede rukket brygge litt for selve De Molen. Tidligere var det motsatt, Kaapse har hatt mang et kontraktbrygg hos den nederlandske mikro-storheten. (presist 8 av sine oppskrifter har så langt funnet veien til bryggekjelene i Bodegraven). Og mange av de bedre ølene til Kaapse kommer fra den kanten av Nederland, black IPA'n Bea, APA'n Karel osv. Dog, en av de best rate'a ølene har de brygget selv, er også en american pale ale, på 4,9% Parkheuvels Bier Van De Overkant (lagret på bourbon-fat). Aktive er Kaapse også på kollab-fronten, spotter flere samarbeid (og som kanskje ventet, spotter flest nederlandske kollabs). Vet om et par eksempler på samarbeid med Amsterdam-bryggeriet Oedipus Brewing, en IPA med navn Rachel, og en berliner weisse ved navn Kennedie. (sistnevnte var i hvert fall tilgjengelig på årets Kaapse-festival). Magic Rock Brewing kjenner de fleste til, her samarbeidet de med Kaapse på en Imperial ESB (eller en English Strong Ale om du vil). Ølet ble kalt Kaapse Magic, og snakker en 9% humlemix av goldings, challenger og bramling cross. Nevner også Cheeky Kamille, en APA som ble til etter samarbeidet med de respektfulle bryggeriet Brussels Beer Project. Som produktomtalen lyder: ''Cheeky Kamille is a Camomile pale ale fermented in Pinot Grigio casks''. Selv om Rotterdam (som tross alt er nest største byen i Nederland) kan være kjent for sine fete øl-cafeer og lignende så har de alltid ligget et stykke bak øl-sterke byer som Utrecht (der det begynte), Amsterdam, Haarlem, Eindhoven, Nijmegen, Groningen, osv. Men den pipen kan fort få enn annen tone, Rotterdam har ikke bare De Pilgrim lenger som det tydeligste ansiktet utad. 

7. plass. Må over 'dammen' igjen, til Brooklyn. Ikke til Garrett Oliver, men Sam Richardson og Matt Monahan i Other Half Brewing, begge som tidligere jobbet i det brooklyn-baserte bryggeriet Greenpoint Beer Works. Og når man valser rundt disse områdene er sjansene store for kollabs med både utesteder og ymse ''gjøker''. (ligger sikkert ikke mange steinkast unna både Tørst, Dolores Bar, Luksus og Jeppe, EvilTwin himself). Uansett så ble det jo produksjon på den tropiske IPA'n Beat It Nerd, som nettopp var et samarbeid mellom Other Half og Jeppe. Ble lansert for vel et år siden. Matt og Sam fikk i år 2014 utdelt prisen for ''New Yorks beste bryggeri', givende komplement ta med seg. Av godlesker her så må deres session IPA All Green Everything nevnes, samme med trippel'n under same navn, fått decent mengder med bra reviews. Hop Shower. Er generelt stabilt gode på IPA-sjangeren, muligens en av de bedre IPA-bryggeriene i USA faktisk, humlefine verdigheter de disker opp. Single-hop variantene med amarillo, citra, nelson og mosaic f.eks bør alle være ettertraktet. (sistnevnte mosaic-ipa ligger på 28 plass på Ratebeer sin liste over de beste IPA'ene i verden). Når det gjelder American Pale Ales har de spesielt to stykker verdt dra frem i anerkjennelsens navn, Hup! Hup! Hup! og Still Green (ja, Other Half spiller mye på ''grønne'' ordspill, kjenner jo også til Green Diamons Imperial IPA, men det er flust av evidence). Short Dark & Handsome er kanskje en av de bedre mørke variantene herfra, en stout med sine respektive doser fuggles og east kent golding. Nevnte et eksempel på en go'kollab tidligere, Half Brewing har ikke sittet alt for stille, har en håndfull eksempler på kollabs som jeg mener er verdt belyse. For eksempel arbeidet de gjorde sammen med 7venth Sun It's Not You, It's Me, en IPA med stikkordene acacca, galaxy og citra. Nevnte Mission Dolores Bar over her også, til den eksklusiviteten brygget Other Half et spesial-øl kalt Greenbacks IPA. Med hjelp fra Bunker Brewing Company fra Portland, fikk de brygget kølsh'n Boogieboard Stunts og session IPA'n Rockstar Farmer (4,5%) som ble til under en kollab med Stillwater Artisanal Ales fra Baltimore. 

Siste kollaben jeg vil nevne er da Other Half og Trillium Brewing (fra Boston, og som nevnt, en av topp-10 nykommerne på tilsvarende liste året 2013) lagde IPA'n Street Green. Noe som i seg selv er stikkord mer en godt nok til å ville legge tunga på samarbeidet. Trillum er bare helt råe på IPA. Beviset på det fikk man blant annet med anerkjennelsen til Fort Point Pale Ale, Galaxy Dry Hopped, globalt sett, en av de 50 beste nye øl på markedet i 2014. Skrapet sammen solide ratings stort sett over hele fjøla, mange 100-tall på RB. Men her er det mye fine humlerike verdigheter spore opp. Oppegående tickers og likesinnede har sikkert mang en god nok referanse på både Melcher Street og Congress Street. Ligger ganske pyntelig til på ratemarkedet der ute, og angående rates, Trillium har i tillegg den best rankerte Kølsh'n på ratebeer, snakker Sprang. Et øl godt representert med kiwi-humla Nelson Sauvin. (dog, lurer på hva dusinet-bryggerier i Køln egentlig synes om det faktumet. Der er det mye patriotisme ute og går, forståelig nok). Kan legge til at på ratebeer sin best-of liste angående IPA, så ligger fortsatt Susan-ølet til Hill Farmstead på topp, tett etterfulgt av legendaren Ale Smith IPA og Three House sin Julius. (sitter nesten venter på at Qvart Ølkompani snart skal lage et Julius-øl, virker så nostalgisk korrekt gjør det ikke?). Uansett, Ballast Point sin Sculpin IPA klorer seg fortsatt fast i topp 10-posisjon, henger med altså, den klassiske luringen fra San Diego.

Nummer seks på listen over beste nykommer ble polske Browar Birbant. Et bryggeri med humlesterkt fokus kan man si. Krzysztof Kula og veteran Jarek Sosnowski styrer denne skuta vel i havn med ettertraktede porter'e, brown ales og american wheat. (blant annet).Kan virke ved første øyekast at de begge er nomadebryggere, at de altså ''legger eggene sine i andres reir''. Har foreløpig ikke sett noe eget bryggeri som produserer varene, de får stort sett ølet sitt brygget hos Browar Witnica (den amerikanske brown alen og den robuste porter'n kommer fra disse kanter, populære godt rangerte øl). Birbant har også brukt av kapasiteten til Browar Zarzecze, som blant annet produserer en imperial IPA med citra og (etter ryktene) en solid Old Ale. Single-hop pale ale'n med simcoe og deres Red IPA er også en del av sortimentet som bør forbli belyst. Ikke minst den interessante saison, Curry Wurst, som virker pirrende nok.

Okey, Gahr og 7Fjell for ha meg unnskyldt, må dra litt snakkis rundt Lindheim Ølkompani, sikkert ikke alle der ute som automatisk trekker trådene til Gvarv, Ingeborg Lindheim og Eivin Eilersten. Noe man bør gjøre, Telemark bærer generelt rundt på flere tunge navn innen norsk mikrobryggeri for tiden. Lindheim er sansynligvis det mest spennende (i hvert fall nå som Fjellbryggeriet har kastet inn håndkle pga familiære årsaker). Startet opp på slutten av 2013, fikk levert et anlegg sendt fra Premier i San Francisco. Ganske oppegående greier, har jo som kjent villgjær og coolship og annet snacks også representert på låven. Når det gjelder det faste sortimentet her, så må selvfølgelig Nacho Libre nevnes, et av flaggskipene på den humlesterke siden av ting. (som til opplysning egentlig er et samarbeidsbrygg med California bryggeriet Port Brewing, også tidligere kjent som blant annet Lost Abby Brewing). Farmehouse Ale er representert, både med og uten kisebær. Amber-serien Dirty Alfred (pol) og Lil Alfred (butikk) var i hvert fall en gang i tiden mulig få tak i. (en lansering forresten, dedikert vaktmesteren på Lindheim, Alfred). Men ja, har man bryggeri og gård så er sjansene større for å bruke egendyrka frukt i ølene sine. Noe selvfølgelig aktørene her på Lindheim har skjønt. Så her brukes det riktig så fine doser med alt fra kisebær, bringebær, solbær, plommer og moreller. Hadde just en smak på Nøgne Ø sin Kriek Of Telemark, og også den opplevelsen kunne skrive under på at Telemark har mye friske bær å tilby. Gvarv er jo til opplysning det stedet i Norge der man har målt de varmeste gjennomsnitttemperaturene, så kanskje ikke rart det popper opp ekstra smoothe deiligheter her. Det om det, av butikkstyrke-sortiment så må jeg være ærlig å si at jeg kunne jeg ønske det var flere varianter tilgjengelig, men man har da noen. Valpadana IPA, Lord of Acid (min favoritt), Helan & Hallon osv. Det ønskelige hadde vært om det ble sluppet noen flaskevarianter av Jacobs Hage til øl-utsalgene rundt om, ditto med Edmund Patersbier og selvfølgelig den kanskje mest etterlengtede av de alle, Gratefruit. Da Lindheim her endte på flott 5 plass på nykommerlisten, så beskrev Ratebeer dem som. "The new star on the norwegian beer scene, exploding out of nowhere". En anerkjennelse de også kan takke mye av kollabene deres for, et navn i denne businessen sprer seg ganske så mye fortere rundt om når man koblet sitt eget merke opp mot godsaker som nevnte Port Brewing, Edge Brewing, Brussel Beer Project et cetera. Noe Lindheim har gjort, opp til flere ganger. Det nevnte surølet Lord Of Acid var jo et samarbeidsprosjekt mellom tre aktører, Lindheim, Lervig og som sagt amerikanerne i Edge Brewing fra Barcelona. Vince of Change, en porter laget i duett med overnevnte Port Brewing (så det kom mer enn bare Nacho Libre ut av det spesifikke samarbeidet). Siste jeg vil nevne ut herfra er årets nyhet på juleøl-fronten 100 Days Of Juleøl, som Lindheim fikk hjelp av Brussels Beer Project på. Skal sies, en julel-lesk jeg foreløpig ikke har fått lagt tunga på, til tross for at jeg sendte inn en bestilling klokken 8 på morgenen samme dag som vinmonopolets juleøl-slipp startet. Oppført som utsolgt sto det, og samme skjebne ble det for mang et Mikkeller, To Øl og EvilTwin øl. (Var spesielt spent på To Øl sin Sur Yule og Jeppe sin Christmas Eve At A New York City Hotel Room. Men men, virker som at her måtte man ha andre kontakter enn en internettside for å få hanket inn det mest eksklusive juleølet. Men plaster på såret denne bestillingen var at jeg i hvert fall fikk gleden av å utvide sortimentet i kjøleskapveggen med IPA'ene til Ballast Point og Ale Smith. 

4 plassen gikk til britiske Burning Sky Brewery i East Sussex. Bakmannen her heter Mark Tranter og sammen med en håndfull andre brygger han i en gammal låve i South Downs. Burning Sky Brewing ble kåret til ''beste nye bryggeri'' i England, igjen, pekepinn på at man bør titte litt ekstra denne veien hva godt øl angår. I 2014 ble også Burning Sky hedret for å representere det beste ølet i East Sussex, fikk anerkjennelsen takket være Saison a la Provision. Skal nevnes her tidlig at det meste av ølet fra Mark Tranter og Burning Sky er kun tilgjengelig på keg eller cask. Flanders Red er en kjenning, pale ale'n Plateu er en year-round delikatesse kun tilgjengelig fra cask, samme gjelder Monolith, en mørk wild beer. Arise IPA'n er også kun tilgjengelig fra keg. Når det gjelder flaskevariantene her så er det ikke så mange, men Devil Rise IPA er en av dem. Samme gjelder saison Cuvee, en sjanger forresten som Burning Sky har mange fine varianter av. Kan ta med også her at Mark Tranter har et samarbeid med skottene i BrewDog også på CV'n, snakker om surølet Wild Gift (eller Brighton God's Gift om du vil). 

Bronseplassen gikk til Cellarmaker Brewing Company i San Francisco. Tim Sciascia og Connor Casey grunnla dette bryggeriet, som vi kan si blant annet fokuserer en del på New Zealand-humle. Gode øl som beviser det er blant annet golden ale'n Daphine (4,8%) med kiwi-humlen motueka (for citrus-touchets skyld) samt et par amerikanske i amarillo og cenntenial. American Pale Ale'n The Glow er også en av de bedre herfra, også med sine kiwi-humler representert. En av de mest interessante er muligens en pilsner kalt Typo, med 100% pilsner malt, og en fin humlekombinasjon av tysk tettnang, slovensk celeia og overnevnte New Zealand-humle, motueka. (scoret bra fra seg, synd den for det meste er tilgjengelig kun på tap i bryggeri-pub'n i San Fran). Andre interessante varer herfra er en Imperial IPA, kalt Dobbel Dobis (en single-hop citra). Har også den vanlige APA'n Dobis. Angående American Pale Ales, nevner Hop Making Sense, fått rimelig god tilbakemelding. Mange gode varianter av IPA kan også spores opp, det mest givende virker være Mo Citra (nok en single-hop citra), Blood And Thunder IPA, Original Dankster og Southern Dobis (stikkordet på sistnevnte er fersken og citra, nok engang). Kan være på sin plass å nevne brown ale'n Tim's Brown også, med andre ord, mange nok kvalitets-øl på menyen til å ha vært i sving i så pass kort tid som det de kan vise til. Cellar Maker kaster seg inn i bryggeri-sirkuset i nord-Cali der allerede staute bryggerier som Sante Adairlus, Almanac, Faction og Rare Barrel holder hus. En spennende flekk på vestkysten, uten tvil. De har også fått unngjort et samarbeid med det interessante bryggeriet Tired Hands, tenker på Taco Hands. Skulle gjerne hatt en growler med den lesken. Har i tillegg jobbet med Voodoo Brewing fra Pennsylvania, Highland Park i LA osv. 

2. Plass. Nok en polsk representant. Doctor Brew. Grunnlagt av to hjemmebryggere: Lukasz Lis og Marcin Olszewski. Holder reir i sørvest polen og, brygges på det lille bryggeriet Browar Bartek. Og kan vel sies at denne ratebeer-kåringen er det første skikkelige livstegnet fra Doctor Brew på den internasjonale øl-scene. Et par øl må trekkes frem, spesielt den høytscorende single-hop session IPA'n med Citra. Samt Doctor Brew sin Russian Imperial Stout på 10% lagret på Jack Daniels fat i 4 måneders tid. Men angående single-hops, så kan de vise til ganske god feedback på sine Cascade og Cenntenial-varianter også. Faktisk ganske mange eksempler på øl med decent rating fra Doctor Brew, Hoppy Birthday No1 (7,6%). Molly IPA går for å være en av de absolutt bedre (en humlete sak med chinook, cenntenial, mosaic, samt et par fine fra ''down under'' Ella og Topaz. IBU på 95, 7,1%). Molly ble en av de 50 beste øl-lanseringene i 2014, skal man følge Ratebeer og hva de kåringene har å si. De Har også en mulig gunstig en i Black Abbey, en dobbel på 6,2%. Av andre ting kan jeg nevne at Doctor Brew i fjor hadde et morsomt samarbeid med den engasjerte øl-mannen i Real Ale Craft Beer. (en belgisk IPA kalt Annabelle, oppkalt etter datteren hans). Anbefaler folk er ute legge merke til øl-relaterte tube-stasjoner som nevnte Real Ale Craft Beer, Gregs Beer Reviews, Beer Goggles Review, Chadz Beer Review, Hopzine, Keiths Beer Review osv. Mange dedikerte sjeler som deler sine opplevelser gratis med omverden. Er alltid moro høre på ivrige sjeler snakke om det de skikkelig brenner for, har ikke noe å si om det er porselen fra orienten. opaler fra colorado eller hva det er. Engasjementet smitter alene.  

Og vinneren da, Edge Brewing fra Barcelona. Startet opp av Alan Sheppard og Scott Vanover, de to amerikanerne, som får alt av utstyr og (det meste) av råvarer shippet inn over Atlanteren. Kan jo nevne selvfølgelig blant annet de håndplukkede deilige humlene fra Yakima Valley i Washington (state). Samarbeidet som nevnt over med Lervig og Lindheim Ølkompani på Lord Of Acid. Edge sin variant fra dette samarbeidet går under merkelappen Apassionada, bare så det er nevnt. Kanskje verdt legge i bakhodet. Angående Lervig, så har Edge Brewing også tidligere samarbeidet med bryggeaktørene fra Hillevåg, tenker på Imperial Stout'n Pure Decadence. Ganske decent sak. APA'n Flor La Vida er også mulig oppdrive til butikkstyrke her til lands, vet Gulating har hatt denne inne i diverse ølutsalg rundt om. 7venth Brewing har de vært i kontakt med, Brewfist, Nothern Monk, Cigar City. Av øl så nevner jeg amber'n Barretina, samt single-hop serien Hoptimista. (i hvert fall Citra og Cascade, sistnevnte som blandet seg inn i Ratebeer sin liste over de 50 beste øl-nyhetene i 2014). Padrino Porter virker også interessant med sine etter ryktene fine toucher av sjokolade og vanilje. Interessant virker også Juggernaut, deres Imperial IPA. Ja, et up n' coming bryggeri fra Spania er ikke hverdagskost, dog, Nomada Brewing fra Valencia ble spesielt trukket frem i lignende 'best-of'-liste fra 2012/13, så det kommer seg på denne sørlige klatten av Europa også. Angående de siste årenes ''beste nykommere'' så toppes den generelt sett av bryggeri-navn som Gigantic Brewing Company fra Oregon, kanadierne i Bellwoods Brewery. Pipeworks Brewing Company fra Chicago, illionis etc Men ja, gratulasjoner til Edge. Spent på neste år, hvilke norske er gunstige kandidater der tro? For skal ikke stå på kandidater, for det har vi. Eller har vi det? 


-Bogart

  

Gressklipper-Øl, Session Beers & Fake IPA's

Definere sjangere er ikke like lett bestandig. Hva er en typeriktig Saison? Er en tradisjonell saison fra 2015 typeriktig i det hele tatt sett opp mot de gamle originale skikkene? Var Porter opprinnelig en lav-alkoholholdig lesk? Har IPA-legenden om ''sjøreisene til India'' noe sannhet i seg overhodet? Hva er Session ales? Har det sitt opphav fra krigsårene i England, der mekanikere, flyteknikere et cetera hadde pauser med såkalte lettdrikkelige ''session-øl'' hver fjerde time? Kan vi egentlig kategorisere det meste av øl med lav prosent for session-kandidater? Uansett, spør man bryggeikonet Gahr Smith Gahrsen så finnes det egentlig ikke noe IPA til butikkstyrke. Var jo den holdningen som gav oss 7 Fjell Sjarlatan Fake IPA i sommer. (lansert samtidig som Borgermester Oatmeal Coffee Brown Ale, med håndplukket og spesialbrent Ipanema-kaffe. En av de bedre brune der ute i butikkene just nu). Men ja, Sjarlatan er jo en som utgir seg for å være noe han ikke er. Kan sitere bryggesjefen her : ''IPA-navnet selger øl, men la oss kalle en spade for en spade, dette er ikke en IPA, og ikke begynn med såkalte ''session IPA's'. Dette er en Pale Ale med enorme mengder humle. Dersom en IPA kunne gjøres på 4,7% er det slik vi ville ha gjort det''. Ærlige ord fra Bønes, ikke dumt produkt heller. Verdt legge tunga på begge. Om Sjarlatan Fake IPA skal ''overta'' for Mon Plaisir'n er usikkert. Dog, ryktene går at den mulig skal fases ut. Og i og med at man bør ha en year-round representant fra pale ale-sjangeren tilgjengelig i butikkhyllene, så er det store muligheter for at Sjarlatanen tar den plassen (selv med ''feil'' navn si). Selvfølgelig, med mindre Gahr Smith Gahrsen og gjengen vurderer inkludere pale ale'n Magnus Barfot i standard-sortimentet, selv om det er egentlig er bortkastet tenke slik i og med at Bergen Film Festival etter all sannsynlighet sitter på rettighetene den veien. Litt i samme landskap som det Ranglerock'n til Kim Odland befinner seg i, mtp forholdet retning Bryne-festivalen. Det om det, vil bare legge til her at St. Niklaus Christmas Ale hadde en snill og lettdrikkelig kropp med fine toner av kaffe og at saison-ølet Tippetue passer utmerket deilig til fisk og skalldyr. Den, akkompagnert med en Cloud 9 Wit fra To Øl går hånd i hanske til scampi og whatever klippfisk.  

Men ja, la oss si at jeg gikk inn i en givende nok øl-butikk, av typen Vaaland, Gulating (kanskje den nye Humlen Ølutsalg i Bergen) osv. Med andre ord, en sjappe med rikelig og respektabelt nok utvalg. Og der fikk jeg i oppgave kjøpe med meg 5 av de beste norske session/ ''gressklipper'' ølene', (merk, norske) hva hadde jeg hanket inn? Først, hadde nok gått rett bort til Lervig-produktene og grabbet tak i Lucky Jack. Er ikke norges mest solgte american pale ale for ingenting. Revolusjonerte vestlandet, så, god nok for meg. Liker det faktum at Mike Murphy veltet om i øl-bevissheten på italienerne også, før han entret oljebyen. Hans første italienske IPA (eller EE Buhs som det kalles på italieno) kan dateres tilbake til år 2000, da bryggeripub'n han styrte i Roma jomfru-lanserte sin ''Pioneer''. Så, var ikke noe stor ''Einstein-test'' for Murphy, det skulle diske opp appellerende lettdrikkende friske humlepregede øl til et folk som ikke var vandt til det, så Lucky Jack blir den første. Den andre jeg grabber til meg blir fra Florø, snakker Kinn Bryggeri igjen selvfølgelig. Tror jeg må være en av de få i verden, men smakspreferansene mine foretrekker heller sitte chille med en Humlehaud fremfor sitte seg ned med storebroren Vestkyst. Foretrekker lillebroren med andre ord. Jeg synes Vestkyst (de batchene jeg har drukket i hvert fall) har vært for 'bitter i kantene'. Såpass at det går utover totalpakka av inntrykk. Smakt mang et øl med IBU på 100, men Vestkysten utmerker seg på den skalaen gitt. Så, ja, Kinn sin Humlehaud blir det. En av mine største favoritter når det kommer til norsk IPA til butikkstyrke. Som jeg også føler jeg kan kategorisere som nærmest en session-variant, så er innafor hos meg. Nummer 3 er delt mellom to øl fra samme bryggeri. Samme ferske nyetablerte bryggeri kan vi si. Snakker om Qvart Ølkompani. Der står det mellom nyheten Gose og Session IPA'n. Gose har jeg hintet om tidligere, trenger ingen ytterlig ros, sier bare igjen at den der kommer garantert til å bli en hit. Vent til sommersesongen entrer banen, om man er i tvil nå i disse juletider. Session IPA'n var etter det jeg har hørt en av bryggeriets første produkter som kom til liv, også foreløpig en av de beste (av de 7-8 variantene de foreløpig har fått flasket, Kjøpmannens Utvalgte inkludert). Kan ta med at rett rundt hjørnet nå så venter det nok en ny lansering fra Qvart Ølkompani, tenker på ølet St Lucia (6%) som er et fruktig samarbeid med Sørlandets Kaffebrenneri og (i denne omgang) flotte kaffebønner fra Brasil som skal settes sitt preg. Uansett, den fjerde ''session-varianten'' jeg hadde tatt med måtte vært enten Pale Ale'n til Klostergården, Haandbryggeriet eller To Tårn, Trondheim. Falt for samtlige (Klostergården fra Tautra, en øy på utsiden av Trondheim har også veldig flotte kandidater i de mørke klassene, både Stout'n, Porter'n og Brown Ale bør legges i bakhodet hvis man er fan av de mørke deiligheter). Vanskelig velge, men tror jeg går for just nevnte Klostergården.

Og som femte og siste valg hadde jeg konsentrert meg om (tenkte i grunn først på Austmann sin Onkel I Amerika, men også på Pale Ale'n til Telemark Mikrobryggeri). Men nei, ble ingen av dem, ble heller en annen variant fra et annet bryggeri i Telemark. Nemlig Lindheim Ølkompani og deres helt vidunderlige berliner weisse Lord Of Acid, som etter ryktene kanskje slipper til i butikkene igjen før jul. Den skal i hvert fall hankes inn håndfulle mengder av. Snakk om en refreshing sak, så ja, sur-øl som session-drikk funker bra for undertegnede i hjørnet. Opprinnelig et samarbeid mellom Lindheim, Lervig og Edge Brewing fra Barcelona. En trippel-collab som gjorde godt, er en grunn til at både Gvarv og Hillevåg representerte denne ved sine stands under What's Brewing 2015. Lindheim møtte Ægir i den første semi-finalen under årets Bryggeribråk, og Ølkompaniet fra Gvarv serverte Lord Of Acid til forretten bestående av en suppe ristede tomater med akkompagnert knekkebrød og elgcarpaccio. Lindheim vant, men det som skilte aktørene her var da Lindheim under desserten disket frem Jacobs Hage til gulrotkaken med snøfriskis. (Ægir burde kanskje ha revurdert bruken av Ylir her. Lindheim gikk videre til finalestas, men tapte mot de svenske bulldogene i Gotland Bryggeri). Uansett, poenget står, neste gang du ser en Lindheim-flaske med tiltrekkende gul etikett, kjenn din besøkstid. Den er verdt det. Angående Lindheim, nå er det ikke lenge før vi kan forvente se fersk nybrygga Nacho Libre i hyllesortimentet på polet heller. Humledrevne nytelser bør drikkes ferskest mulig, (innen 90 dager anbefaler alltid Greg fra Gregs Beer Reviews på youtube) og vi hører alltid etter når folk med hvitt hår i trynet prater, så.. det dulte innom et monopol i nærmeste fremtid er kanskje ikke det dummeste man kan gjøre hvis man får ''hvite knoker'' av øl fra Lindheim. I confess, I do.

Av utenlandske lettdrikkelige delikatesser så blir jeg nødt til å nevne en ganske så stor favoritt fra Grand Rapids, Michigan. Snakker Founders selvfølgelig og deres eneste, dog lett tilgjengelige øl til butikkstyrke, All Day IPA. Av utlendinger i butikk, så er det denne fra Founders og golden ale'n til Kona Big Wave som virker selge mest unna. Men ja, All Day IPA er fresh og easy goin', flotte mengder humle og passelig dash med bitterhet. Nesen har en pen pyntelig bukett med amerikanske citrus-humler, flørter appellerende. Et øl jeg til regelmessig har et par eksemplarer av lagret i kjøleskapet i kjelleren. Pleier snappe den opp i ny og ne, litt sånn jeg har det på vinmonopolet med Sierra Nevada sin klassiske Pale Ale. Også ofte en gjenganger i kjøleskapveggen den også. Beavertown sin strågule fine Neckoil Session IPA er også en lettdrikkende favoritt her i gården, ditto med Brew By Numbers selvfølgelig. En av verdens mest oppegående bryggerier når det kommer til session-øl. Favoritten her foreløpig er varianten deres med Amarillo og Simcoe, som nevnt tidligere, kanskje min favoritt humlekombinasjon når det kommer til lys ale. Norsk Ølimport med Audun Vhile i spissen har jo allerede servert blant annet over håndfulle Gulating-butikker med alt fra den mest anerkjente Citra-varianten til det interessante saison-ølet Grisette. Og angående god saison til butikkstyrke, Smuttynose sin Hayseed. Som etter min mening hadde kvaliteter nok til å kunne matche visse bautaer fra Oklahoma, nesten. Er Fludium som ordner ordner kontaktene den veien, deres nettverk begynner strekke seg fint rundt Colorado og Omegn, verdt peepe det firmaet nærmere i sømmene. Og ønsker samtidig at noen kan få ordnet en liten deal slik at kan få oppleve litt pils fra Avery Brewery i butikkhyllene nå som Joe's Pilsner er tilgjengelig. Nok pils der ute sier du? Vel foruten noen hyggelige opplevelser med pilsneren til det nystartede Horten Bryggeri og Mikkellers lyse pepper-øl Mission Chinese Food, så kan det fort gå lenge mellom hver gang en veldig minnerik opplevelse knytter seg til pils-sjangeren, dessverre. Gypsy Inc sin Tipsy Gypsy (med overnevnte simcoe/amarillo mix) var så pass stødig at jeg allerede har flere kjøp på samvittigheten. Men ikke sant, er mye middelmådigheter der ute, så i de fleste tilfellene hadde det kanskje vært like greit satset på originalen av alle originaler når det kommer til sjangeren, Pilsner Urquell. (som nå har byttet ut sine grønne flasker til fordel for de brunfargede originalflaskene. Ser mer classy ut, kan like det. 

Må rette spotlight på Hop Love Pils fra danskene i To Øl, den er også litt i samme bås som Founders All Day og Sierra Nevada Pale Ale, liker ha dem ''lett tilgjengelig'' når jeg skal ha noe smooth sikkert øl jeg veit smaker pleasure. Det skal sies at de meste tilgjengelige sortene til To Øl her hjemme til butikkstyrke er alle verdt dra kortet på. Har høyere gjennomsnittkvalitet på varene enn for eksempel 'læreren' Mikkeller. Der er det mer ymse, dog som jeg har nevnt før, American Dream er fortsatt en av Mikkellers egne favoritter når det kommer til øl med ''butikkstyrke''. Og det er den, meget solid fruktig lager, som også er mulig få tak i glutenfri. (Hop Love Pils kommer også i glutenfri-utgave nå, noe som lover bra, Deres Reperasjonsbajer er fortsatt en av de bedre glutenfrie produktene i min bok, foreløpig. (Mikkeller sin I Wish, var god, dog, litt for average i kantene, men grunnet dårlig utvalg generelt på glutenfri-IPA, så er den allikevel en av de beste). Glutenfrie ales er generelt en mangelvare, er ikke mange til butikkstyrke foruten Brew Dog sin Vagabond og Mikkellers sin Peter Pale and Mary. Det sagt, så sier jo også ryktene at Ska Brewing sin Rudie Session IPA (som Fludium også har en finger med i spillet på) kan egentlig kategoriseres som en lav ppm-holdig lesk. Gjort som Nøgne Ø, brukt enzymer for å få ned gluten-nivået, men har dog ikke fått det godkjent offentlig enda, at det faktisk er et glutenfritt produkt. Som tidligere nevnt, slik som tillfelle rottefelle er med Nøgne Ø sin Porter og Bitter. Underall-serien til overnevnte Mikkeller og To Tårn er heller ikke noen dumme alternativer. Fin single-hop lansering, der favoritten min fra den triaden ble Galaxy-varianten. 

Ewil Twin og 7venth Sun lot Two Roads Brewing Company fra i Connecticut brygge deres Citra Sunshine Slacker (bildet) som endte ganske pent på Ratebeer sin liste over klodens beste session IPAs. Samme med Brew By Numbers sin 11/03 Mosaic og Pizza Port sin Sessionable India Pale Ale. Alle disse skal være mulig få tak i, hvis man kjenner adressen til de mest oppegående ølutsalgene her hjemme. Kan bare glemme finne det i dagligvaren, det er i hvert fall sikkert. Btw, var en fugl som hvisket meg i øret nylig og fortalte meg at mulighetene for å oppleve Stone sin Go To IPA i butikkhyller her hjemme er sannsynlig, og det innen rimelig kort tid. Er BrewDog som stort sett står i bresjen og legger til rette for diverse edle Stones-dråper for oss europeere. (BrewDog og Stone Brewing kjenner hverandre godt, har nærmere dusinet samarbeidsbrygg på samvittigheten, og fleste av dem har en rating godt opp på nittitallet. Og kan også ta med, for de som ikke er så kjent med tingenes tilstand ang California-bryggeriet her at, Stone Brewing er også en av aktørene bak poppis-juleølet til Nøgne Ø, Special Holiday Ale (var tre bryggerier involvert, ikke minst Jolly Pumpkin, et annet flott bryggeri fra Michigan, som tok seg av bryggingen, med brettanomyces, tilsettingen av einer, karve og det som måtte til.  

Legg til bildetekst

Kategorien Blond er jo lys lettdrikkelig ale-klasse. Kan nesten kalle det en ''stepping-stone'' sjanger, gunstig valg for folk som er godt vandt til pilsens verden og som ønsker ta 'steget videre til overgjæret. Overnevnte drikk fra Kona, Hawaii Big Wave er et godt eksempel her, mange som virker ha falt riktig så godt for denne de siste årene den har vært tilgjengelig på butikkmarkedet her hjemme. (Dog skal sies at det er ikke alle produktene herfra som kommer fra den eksotiske øya, brygger rundt om på fastlandet også, New Hampshire, Portland, Washington etc. Men ja, de kan brygge, Big Wave Golden Ale er helt grei, ikke noe galt med den, men prioriterer nok heller legge tunga på Fire Rock Pale Ale. Men skal sies, kjempe god tilgjengelighet på mange av Kona-produktene her hjemme er det ikke. Begrenser seg til et par i butikk-klasse og en (max to) til polstyrke foreløpig. Haandbryggeriets Blondie er et annet alternativ i sjangeren her, perfekt til sushi forresten. Qvart Ølkompani har også en bra representant, Nøgne Ø sin er jo legendarisk med sine tsjekkiske, tyske, engelske og amerikanske humler intakt, belgisk gjær selvfølgelig. (Og vann fra Grimstad). Husker den godt som 'Kos på Groos', føler det er en mannsalder siden. 

Uansett, tror nok den beste ''gressklipper''-varianten jeg selv har funnet på Blond-sjangeren er Brew Dog's Trashy Blonde. Den føltes veldig fresh, et øl som lagt igjen noen visittkort i form av at.. 'ja, den var god nok til å gidde bli husket'. En del middelmådigheter som sprer seg rundt på denne kategorien også, så kommer ikke på noen andre spontant her og nå som jeg følte slo bedre fra seg enn det Trashy Blonde'n til de ekstrme skottene i Brew Dog gjorde. Hadde jeg hatt referanse på tunga fra Klostergården sin Blond, så regner jeg med at den ville vært verdt en ekstra belysning. Men er en av de få fra Tautra jeg ikke har fått åpnet opp enda. Angående åpnet opp, sitter her i skrivende stund med Kinn sin Skoddehav, et kvit indiaøl (som de sikkert sier i Florø). ikke akkurat det peneste ølet jeg har sett. No sir bob. Skjønner navnbruken, for her var det nada zipp med sikt for å si det mildt. Men pent stykke øl, mix av amerikansk IPA og belgisk wit. Fyldig og mettende. Det jeg også liker med Kinn, at flaksene rekker til flere gode munnfuller. Sjalabais.

-bogart.  

Lewis And The Brews

En av de lengste og dypeste fjordene i verden heter Sognefjorden, og innerst i denne fjorden, ved en sidearm, ligger Flåm. Og i de ''postkort-omgivelsene'', blant stupbratte fjellsider, vakker natur og nydelige fossefall ligger Ægir Bryggeri. Startet opp i 2007 av New York'eren Evan Lewis og madammen Aud Melås. Som på de 8 årene siden oppstart virkelig har klart å skape sammen et respektabelt navn der ute, vunnet mang en annerkjennelse og pris, og går uten tvil for å være en av topp 5 mikrobryggerier i Norge ved siden av Nøgne Ø fra Grimstad, Haandbryggeriet fra Drammen, Lervig fra Stavanger og selvfølgelig Kinn fra Florø. Navnet Ægir stammer som de fleste burde vite fra norrøn mytologi, Ægir var en kjempe (en Jotne i følge sagaen) bror av ilden og vinden. Herskeren over havet, og i følge Odin en av de bedre bryggerne som fantes. Ægirs spisehall er opplyst av gull, og hvert år arrangerer han Æsene til ete og drikkegilde i festsalen sin Brimie (Ægir har jo laget en red lager dedikert nettopp til det elementet i sagaen, kalt Brime, en 4,7% som var tilgjengelig i perioden 2009 til utover 2013 et sted). I Brimie sirkulerte maten og ølet rundt av seg selv, til og med drikkehornene fylte seg opp automatisk. Som brygger hadde Ægir nok av kapasitet når det gjaldt volum i hvert fall, en av bryggedunkene hans sies å ha vært nærmere 1 mil dyp, så skal ikke stå på det.

Tar for meg sortimentet til butikkstyrke først, her har de stort sett 1 variant i hver sjanger tilgjengelig. Kan før jeg begynner, hinte litt om at grunnet sprengt kapasitet i 2010 så ble stort sett alle bryggene til butikkstyrke brygget av belgiske De Proefbrouwerij (kjent for å kontraktbrygge mang et øl fra nomadebryggere som Mikkeller, To Øl, Gypsy Inc, Beer Here og diverse). Men de tidene er over, sommeren 2012 tok Flåm over all produksjon. Kan begynne med Hvete-ølet, som er i belgisk stil, kalt Witbier, enkelt og greit. En wit som sies inneholde ''standard''-ingredisene koriander og appelsinskall, bare litt mer enn det som er vanlig. Minner også på at Witbier'n til Ægir ble i utgangspunktet lansert med en prosent på 5,5. Neste er amber ale-klassen, der de til butikkstyrke i dag kan skimte med 2 varianter. Den ene er Helesey Sommer Red Lager, og som navnet antyder egentlig er en sesong-vare, forbeholdt sol og deilige temperaturer. Men det virker som den selges mer eller mindre året rundt (om det er butikkene som ikke får solgt unna, og derfor kan tilby lesken året rundt skal ikke sies med for stor sikkerhet). Uansett, virker som den er å finne i butikkhyllene på vinterstid også, litt sånn som sommer-varianten til Espen Lothe, Rosa Kinn, som også virker være en del av standard-sortimentet nå om dagen. Den andre amber'n er Rallar Amber Ale, kanskje en av de mest fyldige og flotte amber-ølene i butikkstyrke pr i dag, har en forkjærlighet til Rallar'n når den akkompagneres til nydelig spekemat. Når det gjelder session IPA, så representerer Ægir den sjangeren med sin medalje-vinnende Vetlebror, en easy-goin lesk med Galaxy og Galena-humle. En butikk-IPA som etter min mening blir sovet litt på, burde rettferdiggjort mer hype (i likhet med Qvart Ølkompaniets Session IPA). Som tidligere hintet til i bloggen, så vant jo Ægirs Vetlebror sølvmedaljen for beste lyse ale under årets AIBA-utdeling, Australian International Beer Awards). Nagelfare Nut Brown Ale representerer den brune klassen, som navnet tilsier, har ølet her et mer fremtredende nøttepreg. I blond-klassen finner vi den kjente og staute Bøyla, som egentlig er lillebroren til Ægirs pol-variant Bryggve Blond Ale (kan si, som det Kinn sin Humlehaud er for Vestkyst). I Porter-klassen har Ægir kanskje en av sine bedre til butikkstyrke, nemlig Sumbel Porter. Som for et par tre år siden ble kåret til ''årets butikk-øl'', uten at jeg i skrivende stund kommer på kildene til akkurat den ytringen. Men er mange der ute som mener at denne er en av de bedre Ægir kan by på av butikkvariantene. Dag Citrus Pale Ale må heller ikke glemmes, ditto med Haustgule Lauv Marzen, sistnevnte et oppegående eksempel på et typisk godt ''oktober-øl''. Jaggu sa jeg smør. Jepp det var en kjapp gjennom gang av dagens tilgjengelige fra Ægir, med tanke på low-alcohol goodies.  

Når det gjelder polstyrke så skal jeg ikke gå gjennom hele lista her, skal bare ta for meg noen bautaer som går for å være noen av Ægir sine aller tyngste varer. Hva bør man trekke frem? Vel, kanskje noe bekmørkt, som 'en natt uten måne' som produktinformasjonen omtaler Ægir Natt som. Ja, imperial porter'n er en verdighet som bør trekkes frem, den og ikke minst limited-edition-versjonen vi kjenner som Lynchburg Natt. (lagret på Jack Daniels-fat, og som er en av de best rangerte ølene til Ægir på ratebeer). Nevnte den Australske AIBA-kåringen over her, en av verdens største ølbryggingskonkurranser, vel, både Ægir Natt og Lynchburg-versjonen kunne begge returnere til Norge igjen med en respektiv sølvpris hver fra 'down under'. (Lynchburg Natt endte også på 15. plass på Ratebeer sin liste over de beste Imperial Porterne i verden 2013, på samme liste endte Nøgne Ø og Terrapin Imperial Rye Porter på tiende). Men angående øl med god feedback på nett, så kommer man sjeldent utenom kollabo'n Evan Lewis gjorde med New Zealand-folkene i Garage Project. First Wave Pasific Oyster Stout fikk stort sett gode tilbakemeldinger over hele fjøla. Skal komme tilbake med topic rundt samarbeidsbrygg senere. Kan ikke glemme det stolte flaggskipet India Pale Ale heller, kåret som mange vet til årets øl 2012. Uten tvil en av de foreløpig største milepælene så langt fra Flåm, som ryktene sier Ægir sin IPA vi kjenner i dag har tatt ''11 years in the making''. Uansett om det måtte være rett eller ei, må skyte inn at den uansett passer utmerket til røkt mat. Føler det er rett og rimelig trekke fokuset inn på APA'n Harvest Ale også, samt en viss dobbel kalt, Skumring. Sistnevnte som opprinnelig var en variant av Ægir sitt Juleøl i 2011, kalt Julebrygg. Men salgstallene var så bra at vinmonopolet ville ha det som helårs-øl, noe det ble, under nevnte merkelapp 'Skumring' (samme navn forresten som Berentsen sin butikk-brown ale). Kan ta med da, at det nye juleølet fra Flåm ble da gitt navnet:Ylir ''Den som steller til moro'. 

Ægir Embla Basil, samarbeidsbrygg mellom Flåm og Tønsberg, Ægir/Færder. Hovedaktørene her var Aud Melås og Tone Kruger. (kan ikke glemme den tidligere bryggeren hos Nøgne Ø, Anna Vignoli eller den tidligere Heiniken-representanten, Elisabeth Healy heller, som begge om nå jobber i Flom-bygda så vidt jeg har forstått). Selvfølgelig var det madammer i bresjen for dette produktet, ble jo lansert til ære for den internasjonale kvinnedagen 8. Mars i år (bør nevnes at det i år ble feiret 100 års jubileum her hjemme, så forståelig at noen tok engasjementet. Noe Hege Ramseng i Bryggeri og drikkevareforeningen gjorde, og ble pådriver for prosjektet). Embla, som i følge den norrøne historien var navnet på den første kvinnen på jorden. Når det gjelder årets utgave av "kvinne-ølet" som skal lanseres, så er det et samarbeidsprosjekt mellom Mia fra 7 Fjell, Maya fra BD57 (BrewDog-baren på Grunerløkka) og Julie fra Grunerløkka Brygghus. Navnet er foreløpig usikkert, men planlagt lansering er på Humlepupp-ølfestival 8. Mars. 

Drar tråden videre mot kollabo-brygg og diverse eksklusiviteter, for i forhold til Nøgne Ø, Lervig, Haandbryggeriet så samarbeider kanskje ikke Ægir Bryggeri i like stor skala som de overnevnte bryggeriene virker gjøre. (Samme kan jo man si om Kinn Bryggeri, som ikke akkurat virker ha mest fokus på kollab-siden av ting) dog Ægir har steppet bra opp de siste årene, pipen virker fått en annen tone. Vært ganske så aktive på collab-fronten i det siste. Etter oppstarten i 2007, så gikk det noen år før de blant annet begynte brygge eksklusive lesker for andre. En av de første måtte vel ha vært Kanel-ølet fra 2009 som de brygget for Hønsehagen Vinkjeller på Førde. 2000 flasker ble det den gang, en prosess som ble repetert tre år senere. Snakker om et overgjæret øl på 6% med toner av kanel og karamell. 

Et par år senere (2011 ish) brygget Ægir et par sorter for den givende stavanger-pub'n Cardinal (bildet), øl kun tilgjengelig fra tapp. Først ut var Belgian Golden Ale, før Cardinal Double Chocolate Chili Stout entret banen, også et øl som har motatt decent med mengder av god feedback. Det å brygge eksklusivt for puber er ikke no' breaking news for Evan Lewis og gjengen i Ægir. Nevnte tidligere Bakgården Pale Ale som ble disket opp for Bakgården Både & i Kristiansand i 2014, samme gest gjorde Ægir tidligere i år da de også brygget en Saison til tappekranene på Bergen-restauraten Bare 13. Andre sjeldenheter som kan nevnes er jubileumsølet de lagde for Dickens & Kontoret i 2012, en Kølsh. Personlig syntes jeg Aquatosk var en interessant nytelse, et festival-øl som kun ble servert på Haandbryggeriets Haand-festival i 2013. Kan kalle det en lagret festival-variant av den mer kjente DIPA'n Ratatosk, (og med ''rester'' av eldre lagrings-øl fra blant annet Lynchburg Natt og Dirty Blonde, samt akevitt et cetera. En god blanding. Uansett, nok av godsaker, står ikke på det. Som Evan Lewis selv sier, ''er ikke etterspørselen det står på, er hvor mye man klarer produsere''. Sant sant.  

Over til tyngre kollabs, tar det mest kjente først. Kommer ikke utenom det ikke alt for gamle samarbeidet mellom Ægir og Beavertown fra London. Kom en god konklusjon ut av det bryggetreffet for å si det slik, gir selv meget god rating til Bæver Double White IPA. Håper den ikke forsvinner for fort ut av sortimentet rundt om. (Beavertown som også har jobbet sammen med Lervig Aktiebryggeri, lanserte The Gose Strikes Back for snaut et år siden vel). Av nyere samarbeid har vi jo kollaben med svenskene i CAP (Curious Audacious Products), ølet Ryllik Saison traff jo markedet her hjemme på sensommeren i år. Har noen flotte Saison-varianter på markedet nå Ægir, som gjør at man nesten glemmer den tidligere Saison-stoltheten som en gang i tiden ble gjestebrygget av David Dudek (tidligere brygger hos Nøgne Ø og Møllebyen Mikrobryggeri, Moss). En Saison, som egentlig var beregnet som et 'engangstilfelle', men der etterspørselen igjen nærmest forlangte flere batcher. Noe som skjedde, var vel i produksjon frem til 2011 tar jeg ikke feil. Ang Saison, så blir det for dumt ikke dulte innom collaboen Ægir gjorde med Boulevard Brewing Company i 2013, de fleste som har lagt tunga på Ævenue Collaboration Saison skjønner hvorfor jeg sier akkurat det, for god til å samle støv rett og slett. Ære til Cask Norway for det brygget. Og når det gjelder Kansas-bryggeriet Boulevard Brewing Company, så er det folkene bak blant annet Tank 7, som sikkert mange har observert i hylle-sortimentet på polet. Kanskje ikke alle som er klar over at det er Boulevard sin, men det er det, er en del av Smokestack-serien).

2011 var året da Kjetil Jikiun fra Nøgne Ø og Evan Lewis slo hodene sammen og kom dallet frem oppskriften til Kollaborator. En dobbelbokk, som skulle brygges hver for seg. Med andre ord, samme oppskrift, der forskjellen stort sett lå i vannet. Interessant at da ølene ble lansert så fortalte ryktene at den ene lå på 7% og den andre på 8,6%, hvorfor skal være uvisst. Uansett et interessant stykke øl-historie som jeg dessverre aldri fikk en referanse på. Tidlig i år brygget også Ægir for Vossakjøt, en tradisjons ale på 4,5% med navnlapp Staut Vossing (som utrolig nok bærer samme navn som ølet til Voss Bryggeri, må ikke forveksles. Dog, kan virke som det er litt rot med både moral og rettigheter blant visse aktører i Hordaland). Uansett, Rakfisk-produsenten Jørn Wangenstein AS var også innom Flåm og fikk unnagjort et rakfisk-øl etter gamle oppskrifter fra Valdres. Snakker Wagensten Rakøl, som i likhet med Vossingen over her også er et øl til butikkstyrke. Dog fikk aldri sett den fysisk der ute i butikkhyllene, kunne vært interessant den også. Av ''rakfisk-øl'' (ja, som en sub-sjanger) så har jeg kun fått testet Atna sin, så trenger kanskje streetche horisonten litt ned den sideveien. Siste jeg vil hinte om denne kvelden er Ægir sin forkjærlighet for whisky. Vi vet fra før av at akevitt har vært oppe på agendaen tidligere, les: Ægir Yggdrasil Akevitt. Men ja, whisky er også fokusert på, er flere eksempler på kollaboer med den lesken som stikkord. Første jeg kom på var samarbeidet med svenskene i Mackmyra (første whisky destilleriet i Sverige) der konklusjonen utifra det arbeidet ble Gævle Wee Heavy Barrel, en godsak som ble fat-lagret i 3 måneder på whisky-fat. Kan skrive under på samme dom som Apertif gav fra seg, enkelt og greit et ''stort og velkomponert øl''. Det nyere samarbeidet med irene i Teeling Whisky har jeg foreløpig til gode smake på, preiker The Revival Irish Whisky Barrel Stout. Vel, stopper tasten her, var en lett og ledig gjennomgang av litt snacks fra Flåm, hvilket bryggeri det skal dveles over neste gang forblir usagt, men har lyst til å peke peilepinnen mot Hillevåg anytime soon. Mike Murphy fortjener all spotlighten han kan få, også fra små forums som dette. Til neste gang, husk, måteholdent måtehold er best, umåtelig måtehold skader bare måteholdsaken.

 

-Bogart  

Prat, Prat, NorgesMesterskap

''Bjørnungene'' (0,33 flaskene) Var i mange år

 eneste lovlige emballasje i konkurranser.

 Disse flaskene er nå i ferd med å bli faset ut.

 Derfor har man nå justert opp reglene for

 hva slags flasker man alternativt kan bruke

. Bjørnungene vil bli tillatt et par år fremover

 (maks ut 2017 sikkert). Nye reglene omfatter 

at man kan ta i bruk halvliter flasker, brune 

glassflasker vel og merke. 26mm kronekork

, standard altså. Diameter som ikke overskrider

 74 mm, høyde mellom 250 og 275 mm. 

Ingen logo eller tekst preget inn i glasset,

 (dog reglen at flasker fortsatt skal være helt

 fri for etiketter og merker gjelder selvfølgelig

 fortsatt).  

Når kanskje en godt voksen dedikert øl-brygger tenker tilbake på sine 'milepæler', så er det sikkert noen eksakte pin-points som stikker seg mer ut en andre. Noen vil kanskje trekke frem første gang mann fikk brygget ølet sitt hos et spesifikt bryggeri. som det Gahr Smith Gahrsen trakk frem som et av hans høydepunkt, da han og Kim Odland i Black Cat Brewing (kanskje norges første ''gypsy brewers'') fikk brygget Imperial amber-ølet sitt hos Mike Murphy og Lervig Aktiebryggeri. Eller hva med følelsen av første gang se sitt eget øl stå stolt og oppreist i butikkhyllene, er i hvert fall det Jan Halvor Fjeld trekker frem som noe av det stolteste. Spesielt da han fikk se sitt eget brygg 'Humlehelvete' (eller ''Two Captains'' som merkelappen i dag lyder) blottlegge eksistensen sin i en butikkhylle på USAs vestkyst. Enig at det høres ut som en god følelse ja. Mange minnerike scenarioes man sikkert kan trekke frem. Skal dvele over en annen, for regner med at det å vinne norgesmesterskapet i hjemmebrygging også veier hindsides mye for de som har vært så dyktige tatt skalpen på den tittelen. Så jeg vandrer litt løst og ledig gjennom NM-historien de siste årene. Hva er det som sitter igjen i tankebanken? Hvem hadde spotlight på seg? Vel, når vi drar strikken tilbake til sent 90-tallet, så er det noen kjente navn som popper opp. Jens P. Maurdal er en av dem, mannen som senere ble en av grunnleggerne av Drammens mikrostolthet Haandbryggeriet. Altså, er det 3 navn som de siste årene på 90-tallet og helt i børjan på 2000-tallet som bør nevnes i NM-sammenheng så er det nettopp Jens P Maurdal, bodøværingen Erlann Eldorsen (som jeg skal komme tilbake til) og selvfølgelig Enno Swets fra Heggedal, på mange måter et bryggeikon han også. I 2001 vant overnevnte Maurdal publikumsprisen for sin Konnerud Pils. Var også året der både Kjetil Jikiun og hans kommende Nøgne Ø kompanjong Gunnar Wiig dro av gårde med noen priser hver. Wiig fikk noen medaljer for sine lyse ale (intet overraskende det) og Kjetil Jikiun vant gull og sølv i den mørke ale klassen med henholdsvis 'Port-I-Natta' og 'Jeg er Havren'. moro se tilbake på den tidens ''no-names'' med tanke på hva slags navn mange av dem har i dag, og hva de har utrettet på sine respektive hold siden den gang. Men også ha i bakhodet her at interessen og oppslutningen rundt et brygge-nm på dette tidspunktet var 'slikk og ingenting' i forhold til slik tilstandene er nå. Det har som mange andre ting i businessen ekspandert til de grader

Men kan begynne i motsatt ende, starte opp med preik rundt vinneren av årets NM (2015) som ble Petter Fornes (bildet) og hans sure lesk Bahrainer Weisse, en Berliner Weisse og i likhet med den nydelige Gose'n til Qvart Ølkompani så er også denne lett og ledig med sine tre små prosent. Som dommerpanalet konkluderte: ''ølet er ekstremt typeriktig, og det er fyldig og komplekst til tross for at ølet er så lett''.Ikke bare fikk Petter Fornes gleden av å bli med til SKM (Skandinaviske mesterskapet i hjemmebrygging, som alle vinnerne av NM automatisk blir med i) men han fikk i tillegg gleden til å stikke av med den gjeveste prisen også der. Prisen ble forresten delt ut i Mai under festivalen til de Danske Ølentusiastene i København. Andre nordmenn gjorde de også skarpt, Tarjei Skeie (som fikk sølvmedaljen i årets NM) fikk fjerdeplassen med sin Svoger Stout. Mens Kåre Kristiansen (bronseplass i årets NM) fikk sjetteplass med sin engelske brown ale Den Brune Øllen. Selvfølgelig så vil også vinneren av årets NM få tilbud om å få ølet sitt brygget på Kraftstasjonen på Rykene, så skal bli spennendes legge denne under lupen når release'n en dag treffer polutvalget (når enn det måte være, kan umulig være lenge til). Tom Young på Nøgne har jo tidligere blitt sitert på at: ''bryggingen av NM vinneren er et av høydepunktene i året, også for de på bryggeriet''. Angående Nøgne Ø, sitter her med en double-date foran meg i form av Kriek Of Telemark (samarbeidet med kisebærene fra Gvarv, stedet i Telemark som kan skryte av de deiligste sommertemperaturene Norge har å by på) og Gottes Hulfe In Der Noth. Sistnevnte som jeg skal dulte innom nå..

For det var 2014 året da duoen Thomas Hellberg Hagen og Geir Ølnes ble kåret til årets hjemme-bryggere for porter'n deres, overnevnte Gottes Hulfe In Der Noth, som interessant nok først ble lansert i Juleøl-sirkuset 2013, men fikk 'stryk-karakter'. (Fikk en feedback som lød at det langt i fra var noe typisk juleøl vi snakket om her, men det sagt, en helvetes god porter). Og det er nettopp denne mørke porter-sjangeren som ligger bryggernes hjertet nærmest. Er i hvert fall den slice'n av kaka de har hatt mest fokus på. 'Gottes Hulfe In Der Noth er navnet på den dype, rike sølvgruva som reddet gruvesamfunnet Kongsberg med rike forekomster da den ble funnet. Vel andreplass i årets NM ble Sigurd Øien og hans hjelpere fra Kristianiastudentene Haandbryggerlaug. Deres representant-lesk var en røykøl med navnelappen Darker Christmas. Bronse gikk dette år til John Nordgaard og hans Highlander, en skotsk sterk øl. Av andre deltakere verdt nevne dette året så fikk Stjørdal-malteseren Roar Sandodden sølv i Spesial-klassen for sin tidligere nevnte Alstadberger, rett bak Gard W Karlsnes sin Åss Weissbier. (Sistnevnte som også bør være et hode merke seg, Karlsnes fikk også sølvmedalje i Imperial-klassen med sin Stout: Madr, samt at han i tillegg røsket med seg bronse i klassen: belgisk, for sin Odel). Det var vel i grove trekk navnene verdt merke seg fra fjoråret. 

Monkey Brew, Trondheim

I 2013 ble bryggerhelten Jorg Solheim for dobbelbokk'n Jesus. Nummer 2 ble John Petter Jahr for hans Episk APA  og tredjeplassen gikk til Torleif Haug sin Margidobrygg Porter. Tarjei Skeie som gjorde det skarpt i årets NM også, fikk her heder i form av en bronsemedalje i Mørk Ale-klassen for arbeidet på sin Gamle Glør. Angående vinneren her, Jorg Solheim, så gjorde han det riktig så godt i IPA-klassen også, hanket inn gullmedaljen også der for sin Citric Galaxy. Samt at Jorg og bryggekompis Pål Rolfsen vant begge sølvmedaljen i dark ale-klassen for samarbeidbrygget Triachina. Monkey Brew-gjengen Solheim, Rolfsen og Bjake Vang har tidligere mang et år bak seg som hjemmebryggere i en loftsleilighet i Møllenberg, Trondheim, moro se at arbeidet høster. Prisen er visst dedikert alle tre, selv om visse diplomer kun huser et navn. Den nevnte triaden vant tre førstepriser og tre sølvpriser fordelt på 8 sjangere, sterke tall det for trønderene. Publikumsfavorritten dette året ble forresten Gvarv sin Hops Up, noe som igjen forsterker påstanden om at Telemark 'is the place to be'. Det fylket huser mange oppegående bryggere nå, igjen synd måtte oppleve at Fjellbryggeriet måtte legge inn årene, men heldigvis er det mange likesinnede igjen på den siden av fjellheimen. Uansett, tradisjon tro så brygget også Nøgne Ø også årets vinnerøl, men navnelappen Jesus ble selvfølgelig ditchet, til fordel for Primator. Som nevnt, en maltfokusert dobbelbokk på 8% med en IBU på kun 29.  

Vinneren i 2012 NM ble Helge Elvheim og hans Eikebokk, og litt interessant er det at godeste Elvheim ikke ville la vinner-ølet sitt bli brygget hos Nøgne Ø. Et element i NM-historien her som gjør at 2012 vil bli husket litt lengre. Sikre kilder sier at ølet var basert på en forholdsvis avansert bryggemetode som er fult mulig hos en hjemmebrygger få til, men vanskeligere oppskalere til et større bryggeri. Men men, synd var det. Helge Elvheim fra Sjetten ble i hvert fall den gjeveste vinner dette året. Verdt å nevne at blant de tre finalistene dette året så var også Austmann's egen Anders Cooper (bildet) blant topp 3. Den tidligere bryggeren hos Espen Lothe og Kinn var representert her med lesken: Magie Noire. (en øl som han vant stout-klassen med). Eikebokken til Elvheim vant foruten selve tittelen ''årets brygger'',også klassen ''årets spesial og hvete-øl'' foran staute navn som Jorg og Rolfsen i Monkey Brew (med sin Zwarte Bes) og de kommende bryggerne av Ringnes Baltic Porter: Steinar Hamre og Anders Christensen med sin SH Hveteøl. Helge Elvheim hanket også med seg en sølvmedalje i Lys Ale-kategorien med sin Bjarne Bitter. Publikumsfavoritten dette året ble Martin Andersen og Daniel Sjulseth sin Dr Klems Svart Ipanema. (4 typer malt, 4 typer humler, en american style black ale med amarillo, cascade ,citra, chinook).

2011 ble vinneren Erlann Eldorsen (bildet) med sin Rauchbier. Anders Kristiansen og Steinar Hamre safet inn sin andreplass med Barselstout. Mens Helge Elvheim (vinneren av NM 2012) kom på tredjeplass med sin Bjarne Hell (en Munchener Helles, som forresten vant sin lys lager klasse foran blant annet Jan Halvor Fjeld sin Tjekker'n. Tidligere nevnte Jorg Solheim og kompisene Rolfsen var representert med Apen Nelson i Lys Ale-klassen, men hadde lange avstander opp til vinnerølet i den klassen som ble Rosa Berlinerbolle av Gustav Fosseid. (som også bør være et navn for bøkene når man dykker ned i NM-historikken). Hadde også dette året en decent plassering i Sterk Spesial-øl-klassen med sin sølvplassering for Drodleporter 1 pluss en topp 5-plassering i mørk Lager-kategorien. Uansett, Erlann Eldorsen sitt øl ble også tradisjon tro brygget på Rykene, Holy Smoke ble merkelappen på ølet. (hallertau & tettnang humle). Må bare nevne det at på denne tiden i 2011 kom det mang et interessant slipp fra Nøgne Ø forruten hjemmebrygget til Eldorsen. Kan nevne Ægir og Nøgne Ø sin dobbelbokk, Kollaborator. Nøgne Ø sin Pumpkin Ale ble sluppet (opprinnelig brygget for Seattle Pumpkin Ale Festival). Jikiun var på besøk hos Amundsen Bryggeri & Spiseri også, og ut av den visit'n kom Imperial Dunkel Wit. Norges første rødbete-øl kom også på banen da Nøgne lanserte Reddal Red. Men de aller største nyhetene denne sesongen ble vel uten tvil Black Tokyo Horizon. Collaboen mellom skottlands største uavhengige bryggeri: Brewdog, Nøgne Ø og en av verdens beste ''sigøyner-bryggere'', Mikkeller. Til de som er uvitende om brygget så kan jeg si at Black Tokyo Horizon har tatt utgangspunktet i Nøgne Ø sin Dark Horizon, BrewDogs Tokyo og Mikkeller sin Black. Tidligere var dette samarbeidet et øl som kun var blitt brygget hos BrewDog. Andre store nyheten denne tiden var selvfølgelig også collabo-ølet Beer Geek Desert i regi av Nøgne og Mikkeller denne gang. 

Humlehelvete og Jan Halvor Fjeld er stikkordet for 2010. Fjeld som i likhet med Nøgne Øs Kjetil Jikiun også har erfaring som flykaptein. Kan si, den logiske forklaringen på hvorfor Humlehelvete-ølet hans senere byttet navnelapp til ''Two Captains'' da vinner-ølet senere ble brygget på Nøgne Ø. Ølet som kan vel kategoriseres som et av de aller beste NM vinner-ølene som har vært så langt. Sier litt det når ølet i seg selv blir en del av standard-sortimentet til Nøgne, tegn på at noe er riktig så godt. Og det er det, en av de bedre DIPA'ene der ute jeg har lagt tunga på. I hvert fall fra Norge, rangerer denne og Ulriken til 7 Fjell ganske så høyt oppe. Dette var også nok et NM der Erlann Eldorsen gjorde det skarpt, og ble belønnet med en gullmedalje for beste mørke lager for innsatsen med Smoke On The Water (rett foran nesa på Jan Halvor Fjeld sin Marsøl). Overnevnte klasse var også representert med navn som Øyvind Gryt, den ene halvdelen av det kommende Grim & Gryt bryggeriet som nå har sett dagens lys. Halvor Fjeld som på sin side vant klassen mørk ale med sin Westcoast Amber, Gahr Smith Gahrsen var også en av kandidatene i samme katergori med sitt bjørnebær-øl Andrimne Bramenbier, som kom til slutt på fjerdeplass i den kåringen.

"Som en liten artighet kan det nevnes
at jeg i begynnelsen av Februar spiste
middag sammen med Kjetil Jikiun på
Naboen i Bergen. Jeg hadde tatt med
noen flasker hjemmebrygg for anledn-
ingen, blant annet barley winen som
skulle vinne NM noen måneder senere.
Det første Kjetil sa da han smakte den
var: 'dette ølet skulle du ha brygget
kommersielt!' Så han fikk altså rett"
-Gahr Smith Gahrsen, bryggsjef 7Fjell

Kan ta resten av den løse NM-historikken i stikkordsform. I 2009 var det bryggeikonet Gahr Smith Gahrsen (bildet) som vant konkurransen med sin Andremine Barley Wine, som senere ble brygget hos Nøgne Ø under merkelappen. ''Andhrimnir Barley Wine''. (Var forresten første gang Nøgne Ø begynte brygge vinner-ølet fra NM). Forskjellen mellom hjemmebrygget til Gahr og sluttproduktet som kom ut fra Rykene var blant annet at i NM-ølet opprinnelig var basert på belgisk malt fra malteriet Castle, mens Nøgne Ø-varianten inneholdt det noble engelske Thomas Fawcett-maltet. Basisen i ølet består uansett av Pale Malt, opp til åtti prosent. Og humle-variantene her besto av East Kent Goldings og Brewer's Gold (sistnevnte brukt som 'bitterhumle') Det om det. Skal nevnes her at i det Skandinaviske Mesterskapet dette året var det røyk-ølet Up In Smoke som gikk helt til topps, med allerede nevnte brygger Erlann Eldorsen. (Gahr Smith Garhsen tok fjerdeplassen med Andrimne Barley Wine, og må heller ikke glemme Cascada Pale Ale'n til Bjørn Magne Idland og Merete Antonsen).  2008 var året til Trygve Torsteinsen og Rune Arnesen, vant for sin Holmen Graa Havrestout og kunne da sikre seg som seg hør og bør en tur til den Skandinaviske Bryggefinalen i tillegg (der de i også kunne ta med seg Holmen Graa Nyttårsbokk, siden den også fikk en ganske så respektabel plassering). Andre navn verdt merke seg fra dette året er Ola Nome og hans Belgisk Dubbel. Gahr Smith Gahrsen viste ansiktet dette året også, fikk blant annet hanket inn en sølv i mørk ale-klassen med Andrimne Extra Stout samt en gull for Andrimne Mid Atlantic IPA i klassen: lys ale. I 2008 ble det også satt rekord, tallene den gang kunne vise til at det var 68 brygg representert, noe som igjen tegner et bilde på at ja, ting har eskalert. Gahr Smith Gahrsen var også en god joker i NM 2007, vant noen medaljer her og der, blant annet klassen lys ale, den gang med Andrimne American IPA. I konkurransen denne gangen dukket også Espen Lothe opp, og vant 'spesial-øl klassen' med St Sunniva Trippel, et brygg han likegodt vant hele norgesmesterskapet med. Synd ikke Nøgne Ø fikk æren av å brygge nettopp den drikken. Espen Lothe vant også NM i 2006, imponerende nok. Da med ølet Tykjen. Kunne også samme år vise til en sølvmedalje i mørk ale-sjangeren med Blackout Stout, samt den gjeveste medaljen i klassen lys ale for Whiteout Weizen Bamberger Rauchweiss. Smith Gahrsen noterte seg også i 2006, noe vi også kan si Joakim Ruud fra Oslo gjorde. (nevner Bragepilsen som tok gull i sin klasse, Blut Und Weisen som endte opp som publikumsfavoritt, sterkølet Old Dirty Bastard osv. 

Gunnar Wiig, brygge-ikon,
grunnlegger av Nøgne Ø
 (sammen med Kjetil Jikiun)
samt Atna og Laagen Bryggeri,

Både Gahrsen og Ruud hadde også et givende år i NM 2005, der de begge røsket med seg en del respektable plasseringer. Gahr Smith Gahrsen ble her for første gang NM-mester, da akkkompagnert med sitt brygg Andrimne Imperial Stout. Espen Lothe var også her blant topp 3 overall. Året før, i 2004 var det Lars Selven som gikk til topps med sin Oldermannens Trippel. Espen Lothe tok dette året sølv i kategorien 'sterk spesial-øl' med sin Flattulator, og Joakim Ruuds Botsen IPA vant lys ale-kategorien. Henrik Svalheim vant NM i 2003 med Harry Porter, ellers representerte både Espen Lothe og Gunnar Wiig med diverse varianter øl dette mesterskapet. 2003 ble vel det siste NM-mesterskapet for Wiig sin del, og avsluttet riktig så bra også, tok andreplassen i lys ale-klassen med sin Kolsh. Men det var i 2002 det virkelig løsnet for Gunnar Wiig, han vant mang en klassekåring med henholdsvis Munchener Dunkel, Munchener Helles og Weissbier-ølene sine (som hintet til, ikke overraskende at han representerte i de klassene, er jo sjef over den ''lyse lesk'', Wiig). Kan jo også ta med at Kjetil Jikiun's Evig Eies Kun Det Tapte tok sølvplassering i spesial øl-klassen. Så, den kommende Nøgne Ø-duoen gjorde det ganske decent i oppkjøringen mot det som (året etter) skulle bli begynnelsen på noe mye større. 



-Bogart