Trappister Som Frister

Trappistøl er betegnelsen på øl brygget av trappistmunker i Belgia og Nederland. Snakker ikke her om en egen kategori, men betyr bare simpelt nok at ølet er brygget i et kloster av munker som tilhører trappistordenen. (O.S.C.O, Ordo Cisterciensis Strictioris Oberservantiae, og nei, den stavelsen kunne jeg ikke i hode) Er en katolsk munkeorden som lever og ånder etter den såkalte "Benedikts Regel" (fra rundt 500-tallet) som kort fortalt er sentrert rundt den gyldne triade av fred, bønn og arbeid. Trappistordenen har sitt navn etter hovedklosteret i La Trappe, Normandie, Frankrike. (La Trappe som selvfølgelig også er navnet på det eneste nederlandske klosteret som produserer anerkjent godt trappist-øl, i den grad man anerkjenner La Trappe som nettopp det. Har adresse i Tilburg, men skal ta for meg litt individuelt kloster-prat senere). For uansett om man er enig eller ikke, er offisielt 11 kloster-bryggerier som oppfyller de strenge kravene satt av den internasjonale trappistforeningen, og som dermed kan stemplet ølet sitt med det respektfulle "ekte trappistøl produkt". 6 fra Belgia, 2 fra Nederland og 1 hver fra Østerrike, Italia og USA. Mange vil nok mene at det kun er kloster-bryggeriene fra Belgia og Nederland som er "the real deal" her, men de andre aktørene på listen har altså blitt stemplet som godkjente trappist-bryggere, selv om visse brygg kommer helt fra Massachusetts. Det om det, den diskusjonen for bli over et annet øl, en annen dag. Men kan nevne at det finnes også flere eksempler på kloster-øl som blir brygget på kommersielle bryggerier med tillatelse fra klostrene selv. Imiterer trappist-øl kan vi si, der i mange tilfeller det også kan bli brukt samme gjærstammer og oppskrifter. (Men slipper samtidig de strenge kravene som trappist-ølene må følge). Disse ølene går da under betegnelsen: Abbedi-øl, Abbey-beer, Abdijbier, Biere d'abbaye etc. Kjente Abbey-øl for folk flest her hjemme kan vel være: Grimbergen, Leffe (et abbey-produkt fra det mer kjente Stella Artois), Maredsous (igjen et sideprodukt av noe mer kjent vare, denne gang Duvel Moortgat, Belgias nest største bryggeri). De har sin egne merkeordning (Erkend Belgisch Abdij Bier) som ikke er like streng som visse trappist-regler, men som allikevel stiller krav til at klosteret selv får styre markedsføringen og får andel av inntektene. Men her er det muligheter for aktører å kjøpe seg inn, mange av de større abbey-merkene er faktisk overtatt av mer eller mindre grandiose bryggeri-aktører. I 2011 var det 18 offisielle Abbey-øl registrert, usikker på hvordan ståa er nå 5 år senere. Men over til det sentrale igjen, de ekte trappist-ølene. Og hvilke krav som må innfris skal man kunne betegne ølet for et ekte trappistøl produkt.

Vel, først, for å kunne få lov til å bære det sekskantede trappistmerket må man selvfølgelig være medlem av den internasjonale trappistorganisasjonen ITA. (grunnlagt i 1997, av 8 trappistklostre, med utgangspunkt for å forhindre at utenforstående kommersielle krefter skal misbruke trappist-navnet). Eksklusiv munke-klubb, der man hvert femte år må søke om tillatelse for fortsatt kunne bruke merkevaren. Trappist-øl er jo et fredet merkevare, på lik linje med Champagne, så her settes det krav. Reglene eller er klare, for å få lov til å kunne kalle ølet trappist-øl, må lesken være brygget innenfor murene. Merk, enten av munkene selv, eller under munkenes oppsyn. Det vil si at egentlig kunne Jeppe i Evil Twin ha steppet opp etter munke-middagen en dag, kastet seg over et kokekar og fått det godkjent som trappist-øl, så lenge det var under oppsyn av andre benedict-munker. Mener, visst mulighetene sier at det kan være tilfelle, så hvorfor ikke bruke business-antennene i samsvar med givergleden og bare gjør det. Prøv gi ut en hånd til big shots rundt på den globale øl-scene. De fleste nomadebryggerne hadde sagt ja uten blunke, selvfølgelig hadde de det. collab med belgiske supermakter?, hvilken dumbass hadde takket pyntelig nei til noe slikt? Alle hadde tjent på det, partene, PR-kreftene, tickers, generelle øl fan og deres leverandører, og ikke minst landsbyen i Afrika som får donert pengene. Men ikke sant, noe som sier at bryggeriet skal heller ikke være det mest vesentlige i klosteret, og businessen skal heller ikke bryte med normen for hva som er satt. Fair enuff? I dunno, dumstil? Uansett, hovedoppgaven skal heller ikke være å tjene penger, og eventuelt overskudd skal gå til dekke munkenes nødvendige utgifter, vedlikehold etc. Og skulle det mot formodning være noe ekstra igjen, så blir det donert vekk i beste kloster-ånd til sosialhjelp, til mennesker i nød et cetera. Drypper ikke noe på klokkeren altså. Klosterbryggeriet skal også være overvåket sies det, for å sikre den gode kvaliteten. Ja vel, siste som bør trekkes frem er at reklame og kommunikasjon skal bedrives med ærlighet, edruelighet og måtehold. Og selvfølgelig stå i stil med de religiøse omgivelsene ølet blir brygget i. Vel, har man disse produksjonskravene on-lock, kjør på. 

Fellestrekkene i trappist-ølet kan man fort gå gjennom. Ikke så hokus-pokus egentlig, første hint er selvfølgelig at ølet vi snakker om her er overgjæret. (som vil si at ølet er gjæret på relativt høy temperatur, fra 15 til 20 grader, noe som igjen gir et mye mer fruktig resultat enn øl fra den undergjærede-siden-av-ting, som pils, lager, bayer og bokk for å nevne noen). Må ikke inneholde noe tilsetningsstoffer, Ølet må også være upasteurisert (med andre ord, det må inneholde levende gjær, noe som igjen er et pluss for både holdbarhet og fylde) som igjen tilsier et nytt fellesstrekk: at ølet modnes på gjærrestene, i flasken. Det tilsettes sukker i vørteren, med tanke på hjelpe gjæringsprosessen, som igjen kan bidra til konsistens, aroma, skum etc som kan minne mer om rom. Andre fellestrekk er at trappist-øl som regel er sterke øl, har fylde til tusen og innehar en viss kompleksitet over seg. Klosterølet har ofte et utvidet smaksbilde som kommer ofte mer til sin rett hvis man serverer ølet "kjellerkaldt" fra gjerne et stort og bredt stettglass. For min del, funker Duvel-glasset mitt hver gang, gjør det. Og når det gjelder smak og særpreg på denne type øl så kan det nevnes først som sist at det ikke er humledrevne øl vi legger under lupen her. No Sir, for mens store deler av verden virker konsentrere seg om humlesterke lesker så holde trappist-ølene fortsatt sitt fokus mot malt og gjær. Malt som både kan inkludere hvete og korn, store mengder, slik at ølet for en relativt høy vørterstyrke og ditto fylde. Krydder, pomerans, urter eller mørkt råsukker er heller ikke noe uvanlig bagasje i diverse trappist-lesker. Men for min del er det gjæret som er det store stikkordet her, finnes mange fantastiske belgiske klostergjær der ute som spiller ball med mang et kraftig og unikt aromabilde. Som gir liv til særpreget man nesten forventer seg når man legger en trappist variant på tunga. Brunt sukker tilsettes også ofte under kokingen av humle, noe som gir produktet et fruktaktig, nesten vinøst preg. Og i og med at vi snakker om ettergjæring på flaske, så kan de fleste oppegående trappist-øl ha lang lang levetid, snakker flere tiår med lagringskapasitet. Gjelder ikke bare trappist-øl, vurderer la Berentsen sin Stelliger Divum eller Nøgne Ø sin Dark Horizon 4,5 få ligge godgjøre seg til det blir salg av hoverboards, kampanjepriser på romfartsturer til Mars osv.  

Av øltyper innen sjangeren her så kan vi splitte dem ned i 5-6 bolker, dog flere av dem er minimalt i bruk. -Enkel- (eller Single) er en kategori som veldig sjelden blir brukt. En beskrivelse klosterbryggeriene brukte når de skulle omtale sine enkleste brygg. Veldig få (eller ingen) trappistbryggerier virker bruke denne beskrivelsen lenger. Jeg innbilte meg tidligere at dette kunne være en nyansert versjon av -Husøl- kategorien. Som på sin side kjennetegnes også som et enkelt brygg, lyst og ganske moderat på alkoholstyrken. Et brygg munkene ofte produserte til seg selv og klosterets gjester. Flere bryggerier der virker tilby denne varianten som en "salgsvare", mer eller mindre. -Blond- er også en relativ lys og lett belgisk sjanger med stikkord som fruktighet fra gjæringen, aromatisk med sine blomsterbed og fruktaromaer. Peiler seg som regel inn rundt 5-7 prosent, og blir ofte amerikanisert under merkelappen Golden Ale. Videre til det litt mer sterke, en av de mest populære sjangerne er uten tvil -Dobbel- (eller Dubbel) et kraftig, mørkt øl. Kan med et lite smil rundt kjeften kalle det munkenes bokk-øl. (dobbelbokk). Sliter med å finne veldig nyansert bilde mellom de to til tider, og jeg er ikke alene. Maltpreget lesk, (respektive doser krystall, karamellmalt kan ofte være spandert) toner av sjokolade og kaffe er heller ikke uvanlig oppdrive. Den opprinnelige historien bak Dobbel står Westmalle for. Der den først ble brygget i 1856, men kom ikke på markedet offisielt før 1861. Oppskriften ble skalert opp i 1926, ble sterkere. Før Dobbel'n til Westmalle kom på dagsorden hadde klosteret frem til da kun konsentrert seg om Husølet, som siden 1836 hadde vært en lav-prosentholdig søt belgisk wit, tiltenkt munkenes egne struper). -Trippel- er lysere og en smule tørrere enn en Dubbel. Kan enkelt nok kalle ølet for et lyst sterk-øl. Like kompleks og rik som en dobbel, men med litt mer humlebruk til tider. Fersk frukt og lyst malt kan prege smaksbildet, og IBU'en kan også være mer markant enn en Dubbel. Siste ut, mursteinen over alle belgiske murstein -Quadrupel-. Det mørkeste og det sterkeste belgiske ølet som brygges. Beste navnlappen på en Belgisk Strong Ale, med mindre jeg har misforstått helt. (Le Trappe er faktisk det eneste trappist-bryggeriet som har laget en offisiell Quadrupel, så Belgisk Strong Ale er vel en bedre merkelapp). Kjennetegnene for dem begge er uansett en relativ høy alkoholprosent, snakker som regel over 10 (pluss pluss). Et mer solid maltpreg, rikt, tydeligere kompleksitet enn for eksempel en Dubbel osv. Nøgne Ø Quadrupel ligger fortsatt tilgjengelig på vinmonopolets sine lister as we speak, en solid mørk kar på 15,5%. Versjonen lagret på rødvins-fat har Ratebeer kåret som den 12. beste Quadrupelen i verden, verdt bemerke seg. Katalogen fra kraftstasjonen på Rykene kunne også tidligere skimte med prisvinnende Aurora Australis i samme sjanger, brygge collaboen de gjorde sammen med australske Bridge Road Brewers (Aurora Australis II var forresten en Triple). Westvleteren 12 (som fortsatt regnes for mange som verdens beste øl) er også en Quadrupel. Samme gjelder mange av de andre store ølene som: Rochefort 10, La Trappe Quadrupel, St Bernardus Abt 12, Brewdog Abstract 01, Kinn Bryggeri sin Tomasmesse (har jo Westmalle sitt husgjær inkludert), Boogoop'n til Mikkeller og Three Floyd, Struises Rio Reserva osv. 

Verdens eldste bryggeri kommer som kjent fra Bayern og heter Weihenstephan, fikk ordnet bryggelisens i 1040 (dog, ryktene sier de har brygget der "uten papirer" siden år 768). Klosteret Weltenburg ble offisielt etablert ti år etter Weihenstephan, men kan fortsatt den dag i dag titulere seg selv som verdens eldste klosterbryggeri. Men når det gjelder disse såkalte trappistbryggeriene, så er det vel bare logisk og kronologisk fornuftig starte med 1. Westmalle. Klosterbryggeriet som ble grunnlagt av den belgiske munken Martinus Dom, som brygget sin første flaske i 1. August 1836 men fikk ikke solgt sine første flasker med munke-øl før 1. Desember 1861 (er i hvert fall det tidligste bevis historien har på registrert salg den veien) . Klosteret er belgisk (for de få som måtte tvile på det) og her holdes produksjonen "lav" for heller ha fokus på medmenneskelig ansvar, bønn og arbeid. Overskudd går ei heller til vedlikehold, men heller doneres til veldedige formål. Må sies, selv om jeg hinter om en såkalt lav produksjon så har de i dag rundt over 20 bryggere i sving (leid inn i de fleste tilfellene) samt nærmere 40 personer som tar av seg arbeidet utenfor produksjonen. For en 10 år siden hadde de kapasitet til å kunne korke rundt 45,000 flasker i timen, produsere årlig en 120,000 hektoliter osv. De anerkjente kloster-ølene her lyder selvfølgelig Westmalle Trappist Dubbel (7%) og Westmalle Trappist Trippel (9,5%), sistnevnte øl (en sterk belgisk pale ale) som regnes for den første lanserte trippelen i verden da den ble lansert i 1934. (har ikke forandret noe på oppskriften siden 1956 visstnok). Finnes også en tredje lansering, en limited edition sak kalt Westmalle Extra. Snakker 5%, en såkalt Patersbier, eller husøl-sjanger om du vil. Som nevnt over her, en sjanger som var mer tildelt munkene selv, mer enn det tørste markedet på utsiden av klostermurene. Wyeast 3787 er en kjent gjærstamme som kommer fra disse kloster-traktene, og som nevnt er dette i dag et av husgjærene til Espen Lothe og Kinn Bryggeri (det andre gjæret de har fokusert på i Flåm er Wyeast 1318, London Ale III). 

Neste trappist-bryggeri er 2. Rochefort, brygget i Notre Dame de St. Remy, i Namur. Har holdt brygger-aktitviteten gåendes her siden tidlig 1600-tallet, men fikk ikke skikkelig fart på den større produksjonen før inngangen til 1900-tallet.  Den årlige produksjonen lå for noen år siden på 18,000 hektoliter i året, noe som sier noe en del om volumdifferansene mellom Rochefort og overnevnte Westmalle for å nevne noe. Som mange andre trappist-argumenter rundt om så brygges det også her for å "overleve", mens overskuddet selvfølgelig flyr i retning veldedighet (som det skal gjøre i henhold til trappist-skriften). De 3 kjente sortene (som har god tilgjengelighet her i landet) er Rochefort 6, det eldste ølet fra St. Remy. En Belgisk Strong Ale på 7,5%, som kjennetegnes med sin røde kork. Rochefort 8 har fått kallenavnet "Speciale", er den ferskeste lanseringen i trioen (visst det er lov til å si) og kan gjenkjennes med sin respektable blå hattkork. Rochefort 10, den mest anerkjente, er som regel alltid en liten diskusjon blant engasjerte og ivrige øl-hoder der ute om hvilket trappist-øl som egentlig er best av Rochefort 10 og Westvleteren 12. Klassisk dilemma-scenario med andre ord. Vel, Rochefort 10 er som nevnt over en såkalt mørk quadruple, og ligger på 11,3%. 

3. Chimay, trappist-øl som også brygges i Vallonia-traktene akkurat som overnevnte Rochefort. Vært produsert alkohol bak murene på Abbaye Notre-Dame de Scourmont siden 1867, klosteret i Forges kan i dag kan skimte med nærmere syv flaskevarianter (og som Rochefort-ølene, er også visse varianter av Chimay-sortimentet mulig få tak i her hjemme, både i pol-hyllene og på bestillingsutvalget på nett). I likhet med Westmalle, er munkene i Chimay også dyktige på ost, så kan i tillegg skimte med i hvert fall 4 eksklusive ostetyper sist jeg sjekket. Den årlige produksjonskapasiteten ligger også nærme Westmalle sin kapasitet, med rundt 120,000 hl i året. Når det gjelder sortimentet så har de Chimay Rouge (den med rød etikett) som kan kategoriseres som det første brygget fra Chimay, ligger på 7%, bærer rundt på nøttepreget maltaroma som går hånd i hånd med peppertonene i gjæret. (et øl man ikke bør lagre mer enn i 1 år). "Minner meg om en Imperial Brown Ale light" var det en kompis som sa engang, ja, hvorfor ikke? Chimay Bleue (med den blå etiketten) har mer bitterhet i kantene enn sin røde kompanjong, og har i mang et tilfelle blitt omtalt som Chimay sitt "klassiske øl". Med sine 9% rettferdiggjør det en lengre lagringstid enn tilfelle er med Chimay Rouge. Chimay Triple (den med hvite etikett) er det tørreste merke av trioen foreløpig. Alkoholprosent på 8, og er ølet fra Chimay med klart det tydeligste humlepreget. Også det yngste ølet i rekken av lanseringer så langt. Chimay Doree (svart etikett) er det Chimay-ølet med tøffest tilgjengelighet. I og med at det kun serveres på selve klosteret. Brygga visstnok på nesten lik linje som en Chimay Rouge, bare mye lysere. (4,8%). 

4. Orval. Dette trappist-klosteret så dagens bryggeri ta sine første babysteg i 1931. (første ølet ble sendt ut til de kommersielle markedet året etter). Bryggeriet ble formet av Henry Vaes, som også står bak designen på de kjente Orval-glassene. Flaskeformene er også interessante, tenk da de i sin traff markedet i sin tid så var dette standard industriflaske. Vel, klosteret er kjent for 2 typer øl, første er Petite Orval, som navnet antyder en lett og pen trappist-øl på 3,5%. Egentlig en patersbier, for munkene selv altså. Mest kjente er selvfølgelig ølet som mange kategoriserer som "Dronningen Av Trappist-øl" Orval Trappist. (6,9%) Som stammer tilbake til det første produksjonsåret tidlig på 1930-tallet. Snakker et grumsete øl med kompleksitet, særpreget smak og aroma. 5. Westvleteren. Som for veldig mange er det absolutt mest kjente klosterbryggeriet i verden (til tross for å være et av de minste). Selvfølgelig mye takket være hypen rundt eksklusiviteten til det som mange mener er verdens beste øl, quadruplen "Westvleteren 12". 1 av 3 øl tilgjengelige fra Sint-Sixtusabdij-klosteret i Vleteren. De to andre lyder merkelappen Westvleteren Blond (5,8%, med grønn kork, først lansert sommeren, 1999. Opprinnelig Benediktinerne sitt eget hus-øl som ble oppgradert til slagsvare) og Westvleteren 8 (blå kork) kloster-øl med en alkoholprosent på 8 store. Tilgjengeligheten er i 2016 ganske så mye bedre tilfelle var bare for noen år siden, selv om det fortsatt bare produseres rundt en 60,000 kasser årlig. Før i tiden måtte man i de fleste tilfellene reise fysisk ned selv til klosteret og banke på døren visst man skulle få kloa i noen Westvleteren-øl. (og bare visst man hadde bestilt time på forhånd). Og hadde man først tatt turen ned, så kunne man langt i fra hamstre bilen full av trappist-øl, kun 2 kolli (trekasser) med øl pr bestillingshode med mindre jeg tar skammelig feil. En regel som fortsatt opprettholdes så vidt jeg har forstått. Svart-marked eller ei, tilgjengeligheten er som sagt bedre nå om dagen, vet om flere restauranter og barer (selv i mellomstore byer) som kan tilby en flaske Westvleteren 12 fra drikkekartet sitt. Dog ikke uvanlig skulle betale mellom 300-400 kroner for en liten flaske, så..koster være kar. Får meg til å tenke på en viss skjeggete Kristiansander-kar fra Norsk Ølimport som mistet et helt brett med W12 på en fortauskant i Oslo. Hm, hvilken blå-mandag det hadde vært uavhengig hvilken dag det hadde skjedd på. 

6. Achel. Brygges på klosteret Sint-Benedictusabdji de Achelse i Flanderen. Kjent blant annet for å være det minste av de 6 trappist-bryggeriene i Belgia, men også for en håndfulle eksempler nydelige øl som: Achel Blond og Achel Bruin-serien sin. Begge typene har blitt lansert både med 5% alkoholstyrke og 8%. Har i tillegg 75cl flaske tilgjengelig av Achel Bruin med prosent på 9,5. (Går under navnet: Archel Extra). Archel-klosteret ble grunnlagt på midten av 1600-tallet, men ble mer eller mindre ødelagt helt under den franske revolusjonen. I 1844 ble klosteret gjennoppbygget fra ruinene takket være godt hjerte og arbeidsiver fra diverse munker fra Westmalle. Achel ble offisielt trappist-kloster i 1871. 7. La Trappe. Fra Koningshoeven. En av to kloster-bryggerier i Nederland som har fått det eksklusive stemplet som Trappist-bryggeri. Dog i perioden 1999-2005, mistet klosteret retten. Men munkene tok senere mer over og fikk en større aktiv rolle i produksjonen, så de klarte kapre tilbake trappist-rollen. La Trappe kan tilby 6 flaskevarianter, en Blond (6,5%), Dubbel (7%), Triple (8%), Quadrupel (10%),  Witte Trappist (5,5%) og en sesongbasert bokk-øl på 7%. La Trappe er sett på som det mest kommersielle trappist-bryggeriet av de 7 originale. De har blant annet tillatt at ledig kapasitet brukes til å kontraktbrygge for andre, Chimay har blant annet blitt brygget i Koningshoeven. Kanskje derfor de mistet lisensen si, noe som gjør det kanskje vanskeligere for Jeppe i Evil Twin det skulle gjøre en collab. Hm, på tide fornye litt i trappist-reglementet spør du mannen i hjørnet. 8. Zundert Trappist (også kjent som Brouwerji Abdij Maria Touvlucht) det andre trappist-klosteret i Nederland. (i den grad vi kan kalle klostre utenfor Belgia trappist-klostre overhodet, men vi spiller med). Klosteret ble grunnlagt i 1900 av en munk fra Koningshoeven, men fikk ikke brygget sitt første offentlige trappist-øl før Desember 2013. (Selve bryggeriet dukket opp i 2011). Snakker ganske ferskt klosterbrygg altså, litt over to år 'in the making' bare. Ligger nære grensen til Belgia, og har for det meste 21 munker aktive i bryggeriet.. Mest populære munke-lesken her blir vel Zundert, en belgisk dobbel på 8%. Flere mener at av de nye trappist-bryggeriene som har dukket opp de siste årene, så er Brouwerji Abdij Maria muligens det beste av de nyopprettede skal vi tro ekkoet av feedback som sviver rundt der ute foreløpig. Ble under Ratebeer Awards 2014 (for året 2013 skal sies) kåret til et av de 10 beste nyetablerte bryggeriene i verden. De andre nye trappist-aktørene er..

9. Engelzell. Østerrikes kandidat i trappist-sirkuset. Og i motsetning til Westvleteren sine øl, som går for å være ganske vanskelige øl få tak i (i hvert fall visst man skal ha en flaskevariant med seg hjem si) så er trappist-ølene til Engelzell i helt motsatt skala, der kan man faktisk gå inn på klosterets egen hjemmeside og bestille. Er munkene sine det, måtte det smitte av på mang et annet kloster. Klosteret ble en del av trappist-familien i oktober 2012, er pr i dag kjent for spesielt to flasketyper øl. En dubbel kalt Benno, og en trippel Gregorius (som det svenske systembolaget kjente raske sin besøkstid på, tok inn 1500 flasker ganske kjapt så vidt jeg husker). Tredje Nivard (5,5%), kan kalle for et belgisk jubileums-øl.  10. Tre Fontane. Nå trasker vi videre nedover mot Italienske breddegrader, til Roma.Til det gamle klosteret som er kjent for å drive oppdrett på sau slik at de kan lage flotte ullkrager (pallium) til mang en erkebiskop rundt om. Men nå har de også kastet seg inn i den eksklusive trappist-klubben, ble offisielt medlem der 15. Mai 2015, som det ellevte trappist-klosteret i verden. Foreløpig består sortimentet av 1 stk øl, en trippel på 8,5% som lyder navnet: Tripel Birra Trappista Italiana. Fått middelmådig feedback foreløpig skal man tyde review'sa foreløpig. Men ingen overraskelse det at nye trappist-bryggerier blir mer eller mindre halvslaktet i starten. No Sir, Bob!. 

Vel, siste trappist-brew blir det bryggeriet som ligger lengst vekk, må "over dammen" til Spencer, Massachusetts, USA. 11. St. Joseph's Abbey. Som 10. Desember 2013 kunne smykke seg med tittelen (ikke bare som trappist-bryggeri, men) "første amerikanske trappist-bryggeri". Nr 9 i rekken i den eksklusive 'klubben'. Skal nevnes at de ble de første utenfor Europa også, med andre ord fin milepæl ha med seg på kloster-CV'n. Spencer Trappist Ale (6,5%) er flaggskipet, med sin Willamette og Nugget-humlekombinasjon, som i motsetning til sine italiensk trappist-venner har fått en ganske så respektfull feedback på blant annet Ratebeer (noe som igjen ikke er all verdens overraskende skal vi være ærlig nok mot oss selv, er nok av patriotiske amerikanere på det nettstedet, uten at jeg skal legge for mye i akkurat det. Er det en vibbe som smøres ekstra tykt på i øl-verdenen, så er det nettopp patrioisme, trenger ikke reise langt heller, du merker det sikkert ganske tydelig nok i lokale bryggeriers vennelag rundt om. De er de verste, spesielt venner av macro-industrien, der er det mye barnementalitet, mangelvilje på 'utvidelse av horisont' osv. Det om det, på høsten ifjor kom også en Spencer Trappist Holiday Ale (9%) mens den ferskeste nyheten fra munkene i St Joseph's Abbey og Spencer Brewing blir nok den kommende mørke saken: Trappist Russian Imperial Stout. Var i hvert fall det som var planen for munkene, dog ser ut til å ha bli utsatt inntil videre. Kapasiteten her heller ikke så gæli, kan pr i dag produsere rundt 40,000 fat årlig, for kontrastens skyld kan jeg hinte om at Smuttynose Brewing Company fra Hampton på sin side kan skimte med en produksjon på 42,000 barrels årlig. Så, høres ikke galt ut for det første trappist-bryggeriet, gjør ikke det. Vel, det var litt løs info om edle trappist-dråper. Inntil neste gang, jekk en exclusive. 

-Bogart

Nummer Seks i Landet

Turen i dag går mot 63 grader Nord, mot Trondheim, rettere sagt Høvringen. Er her Austmann Bryggeri brygger sine respektive øl, og har gjort nå i snart 3 år. Startet opp av trekløver'n Anders "Coop" Cooper, Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar i 2012, etter 1 år (og vel så det) med planlegging, kartlegging av kapitalbehov og det som måtte til før den første offisielle batchen med trønder-øl så dagens lys (i kokekarene på Kinn Bryggeri skal sies. Kanskje ikke den største overraskelsen det, for relasjonene mellom Austmann og Kinn går waay tilbake, men den slicen av historien skal jeg komme tilbake til). Men når vi snakker om "De 5 Store" på den Norske øl-scene, er det nærmest blitt en klisjee det skulle trekke frem solide mikrobryggerier som Haandbryggeriet fra Drammen, Lervig Aktiebryggeri fra Hillevåg, Stavanger, Ægir Bryggeri fra Flåm, nevnte Kinn Bryggeri fra Florø og ikke minst Nøgne Ø fra Rykene, Grimstad. De aller fleste er enige om at dette sannsynligvis de største av de "små" pr i dag med tanke på både kvalitet, volum, anerkjennelse etc. (usikker på hvilke kriterier som faktisk bestemmer aktørene på den 'uskrevne' topp 5 listen, men hvordan er det ikke?). Det sagt, merker det begynner dukke opp noen "runner-ups" der ute, andre mikroaktører som begynner blande seg inn i toppsiktet. Og foruten Jens Eikeset og Gahr Smith Gahrsen i 7 Fjell, Lindheim Ølkompani, så mener uten tvil at Austmann også er blant de gjeveste kandidatene til å mulig kunne triumfere inn på den øverste topp 5-lista i løpet av ikke alt for mange sesonger. Er vel mer eller mindre offisielt nå at Austmann går for å være det "Sjette største" mikrobryggeriet i Norge, så. Ja, skal sies, hvis man ser litt vekk i fra Egersund og Berentsen Brygghus, som absolutt heller ikke må glemmes. De er vel også strengt tatt inkludert i de håndfulle toppsiktet. Men angående Austmann, kvaliteten er allerede bevist spør du meg, har blitt produsert nok av edle øl-dråper som kan matche mye av de beste fra de andre bauta-bryggeriene, så potensiale går det 'tretten av i dusinet'. Skal ikke stå på det. Men det kunne fort gått begge veier, var en periode i startfasen der det ikke var sikkert overhodet om det i det hele tatt kom til å bli noe av bryggeriplanene til Nidaros Ølsmie (som navnet lød helt i planleggingsfasen). Kapitalen uteble, bankene virket ikke medgjørlige. Men skjebnen ville det annerledes, og med familiær økonomisk drahjelp av "3 gamle damer" (to mødre og en tante) så kunne bryggeridrømmen realiseres. Og det skjedde, og trioen har ikke sett seg tilbake siden. Og i dag er de en av de kanskje beste og oppegående mikrobryggeriene vi vet om i Trondheim ved siden av Klostergården Tautra, Trondheim Mikrobryggeri og To Tårn.

Trondheim Mikrobryggeri finner man i Prinsens Gate 39 i Trondheim. Som nevnt tidligere i bloggen, Norges nest eldste mikrobryggeri, startet opp i 1998, ni år etter Oslo Mikrobryggeri og rett før nesa på Nordkapp Mikrobryggeri i Honningsvåg. Klostergården på Tautra startet opprinnelig opp som en ekspansjon av mat- og ølserveringen på Klostergården. Bryggeriet holder til ved de gamle klosterruinene (fra tidlig 1200-tallet) på Tautra Nordre, med Jørn Anderssen som bryggeri-mester. Personlige favoritter her er deres Pale Ale og Blond-varianter, samt Porter og Stout. To Tårn (Norges eneste gravitasjonsbryggeri) holder til i Osloveien 45, Marienborg, Trondheim, i noen tidligere forfallende sand og vanntårn. Der det i et av tårnene brygges på "level 3", Gjæres på "level 2" og tappes på "level 1". Fancy greier må til for å utnytte volumet i bygningen. "Det vertikale bryggeri" kom igang med produksjonen i sommermånedene 2013, og bryggmester Børge Barlinhaug & Co står i dag for mang et pent brygg. Deres Cream Ale og Kølsh (med riktig temperatur på førstnevnte skal sies) rettferdiggjør stadig plass i min kjøleskapvegg, samt at Pale Ale'n til To Tårn kan pent menge seg med andre solide Pale Ales til butikkstyrke som Haandbryggeriet og Lysefjorden sin for å nevne noen. To Tårn sin Wit til blåskjell anbefales visstnok meget, både til damp og drikk. Wit til skalldyr generelt er som regel match made in heaven. Personlig liker jeg som nevnt To Øl sin Cloud 9 Wit godt til scampi. Uansett ikke sov på øl-scenen i Trondheim, Monkey Brew kan oppdrives på tapp her og der, og nye ansikter som Tiller Gårdsbryggeri, Bunker 18 Nanobryggeri, Work Work og andre aktører lurer i kulissene. 2016 virker bli nok et spennende trønder-øl år.

Fra Venstre: Anders Cooper, Vinko Sindelar, Thomas Sjue

Før jeg beveger meg nevneverdig mer inn i øl-sortimentet til Austmann, så må det jo nevnes litt her hva de individuelle bryggerne i Austmann tidligere har gjort av øl-relatert stuffings. Kan si det slik, at 2/3 av triaden var tidligere representert under fanen til Norges nest-eldste mikrobryggeri, Trondheim Mikrobryggeri. Gjelder Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar, sistnevnte opprinnelig fra Søndre Oregon, USA, der han startet sine babysteg som brygger før han mang et år senere altså kunne titulere seg som daglig leder i Austmann. Var forresten mannen bak det tidligere tilgjengelige ølet Crater Lake APA. (Går off-topic her, men når jeg tenker på Crater Lake, Oregon, så drar tankebanken automatisk tilbake til den 9 mester lange trestokken som har duppet i vannflata der siden 1896. Går under navnet: "Old Man On The Lake". Snodig liten historie, peep den). Når det gjelder Thomas Sjue, en mat og øl-entusiast som kan sies være den mest markedansvarlige i trioen. Noe som må være ekstra gøy for sistnevnte spesielt, da Austmann ble nominert til "Årets Markedsfører 2013" vil jeg tro. Noe som var en indikator på at ting funket, bryggeriet var blitt hørt og ikke minst anerkjent (på den relativt korte tiden de hadde vært i sving). Så "ambassade-arbeidet", nettverksbyggingen og likesinnede elementer virker være ganske på stell. Fremstår i hvert fall ganske så flinke på det feltet, og det kan man vel takke mye av arbeidet til blant annet Thomas Sjue for vil jeg tro. 

Sjefsbrygger Anders "Coop" Cooper (bildet) om ikke jeg kan kalle han perfeksjonisten, så kan jeg i hvert fall kalle han en tidligere brygger hos Espen Lothe og Kinn Bryggeri i Florø, med andre ord, ikke det verste stedet opparbeide seg bryggeerfaring på. Langt ifra. Merker det også på produksjonsutstyret hos Austmann, her er det noen som har blitt smittet av Espen Lothe og hans forkjærlighet for sine "firkantede åpne kar" fremfor de sylinderformende tankene. (Trønderne som på den tid representerte mikrobryggeri nr 3 i Norge som tok i bruk slike gamle produksjonsteknikker etter Kinn og Arthur Bredli sitt Espedalen Fjellbryggeri). Selve produksjons-biten er et kapittel for seg selv, foruten de nevnte åpne karene, preiker vi 450 kvadratmeter med coolship og diverse snacks, høsting av eget gjær osv så, kan ikke annet enn å sende respekt for en gjennomført produksjon-stil. På flere måter, det at de investerer 3 ganger mer i råvarer og råstoffer enn den gjennomsnittlige norske øl der ute er interessant. I og med at det fort kan bli aromatiske gullgruver vi her snakker om, istedenfor økonomiske. (Blåbærstout'n er et godt eksempel på det, tjener i følge ryktene nada zipp på den, men smaker himmelsk nontherless). Ellers, Gjærsoppens kvalitet, som det overhode ikke fuckes med på Austmann, der kun de friskeste og mest effektive fra hver batch kan gjøre seg fortjent til "ny runde". (er en av fordelene med åpne gjæringskar det, at man kan topphøste gjæren). Liker også at alt ølet fra Austmann er naturlig karbonisert, uten tilsetting av kullsyre. Noe som gir waay smoothere skum. De stoler på håndverket og ferdighetene sine, som det selv sier: er lett produsere et øl med masse humle, kunsten ligger i å diske opp et harmonisk øl der alle humletypene yter sitt beste. Og Tallene talte tidlig for seg, mener, i 2014 hadde Austmann hele 14 øl inne på vinmonopolet sitt basisutvalg. (Hadde 13 varianter inne på vinmonopolet allerede bare etter 7 måneders drift). Ikke rart de hadde 14 timers arbeidsdager i lange perioder. (kunne umulig vært alt for familievennlig det å skulle vært ansatt hos Austmann den tiden). Den første halvdel av 2015 hadde de lagt tilbake nærmere 40 forskjellige brygg. Imponerende arbeid fra folka på Byneset, selvfølgelig er det det. Verdt merke seg at Nøgne Ø hadde 33 ulike øl-lanseringer bare i fjor. Imponerende det også, setter det samtidig litt i perspektiv, mye arbeid Cooper legger ned. Men det sagt, vi på berget ligger allikevel et stykke bak aktiviteten til visse dansker. Som gjøke-bryggeren Mikkeller, som var involvert i hele 284 lanseringer bare i 2015. (Ølsnedkeren hadde 68, Warpigs Brew Pub, 66. Mens de tidligere "studentene" til Mikkeller, To Øl hadde 50 øl på samvittigheten bare i fjor). Aktiviteten til Nøgne Ø i 2015 la seg i samme nivå som andre danske bautaer som Svaneke (Danmarks første mikrobryggeri), Amager og Nørrebro Brygghus for å nevne noen. 

Linkene til Florø og Kinn Bryggeri stikker dypere enn de tidligere jobbrelasjonene til "Coop" og deres fellesinteresse for åpne gjæringskar. Var nemlig Espen Lothe og Co som sto for bryggingen av de 4 første batchene med Austmann-øl. Det første jomfu-ølet som kom i Austmann sitt tegn var den belgiske pale ale'n "3 Gamle Damer" (bildet). Som selvfølgelig var en flott gest til de like flotte madammene som kausjonerte sine hus for at trioen i Trondheim kunne leve ut guttedrømmen sin. Beundringsverdig handling, ferdig snakka. Snakker en god humlet pale ale på 5,5%, (les; humle fra statene og kiwi-land) men uten det karakteristiske engelske gjæret, her ble det albuerom for en belgisk variant. Og resultatet ble en fruktig (passe bitter) nytelses-drikk. Forfriskende ble et sentralt stikkord her. Andre tidlige Austmann-brygg som kom ut av kokekarene til Kinn var overnevnte Crater Lake, en american pale ale med Espen Lothe sitt faste engelske husgjær in the mix (snakker Wyeast 1318, London Ale Yeast III). Bastogne er mer eller mindre en klassiker fra Austmann, som navnet hinter til, basert på gjæret den representerer. (WLP510). En av de to faste husgjæra hos Austmann. Den veldig tidlige versjonen av Bastonge ble jo som nevnt brygget hos Kinn, så her var det igjen husgjæret til Lothe som var i sentrum. Ellers brukes den magnum som bitterhumle samt east kent holding. Fått gjæret ølet helt ut, økt temperaturen gjennom hele prosessen, noe som gjør at man sitter igjen med minimalt med restsødme men med et feiende fruktig resultat. Sist ut av kvartett-lanseringen var Austmann Årevette. En amerikansk amber (som også inkluderer engelsk gjær). Ble brygget totalt 4 batcher i Florø, og 14 batcher hos Austmann selv på Høvringen fram til lanseringsdatoen (som endte opp bli siste dagen i Juli 2013 tar jeg ikke skammelig feil). Første ølet som kom til liv i Austmann sine egne lokaler var IPA'en Number Nine, opprinnelig et feil-brygg som kanskje var tiltenkt sluken (litt sånn som den nye Koji Saison til Nøgne Ø) men som i 2013 allikevel ble dradd med rundt på øl-festivaler i Bergen, Grunerløkka osv. 

Ok, hva kan digges inn for mannen i hjørnet? Kan ta for meg butikkstyrke først, har spesielt to varianter som har gått litt på repeat i handlevognen til tider. Det er butikk-IPA'n Onkel I Amerika. Et øl til ære for de som la ut på reisen inn i det ukjente. En ganske så smooth og pen humle-session, her med solide nok mengder med de 2 amerikanske c-humlene cascade og centennial. Kanskje ikke en session-IPA som stikker seg veldig ut som noe unik piece of shit, kan ofte forsvinne litt i mengden blant mang en annen butikk-IPA, men allikevel, ølet er godt, og med ditto god tilgjengelighet så blir det som det blir av og til. Favoritten til 4,7% er nok allikevel den belgisk inspirerte hveteølet Utpå med sine sjarmerende doser sitron-purre (tilsatt sent i koketiden vil jeg tro, samme som Austmann gjorde nylig med Tatt På Fersken-ølet de brygget for Cervisiam, bare at denne gangen gjaldt det peaches selvfølgelig). Wit'n Utpå inneholder også noen av de bedre koriander-frøene som kan anskaffes fra Bama, så igjen ser vi de strekker seg litt ekstra når det gjelder råvarer. Angående Wit, så er det fra denne sjangeren jeg mener vi finner en av de bedre kreative ordspillene til Austmann så langt, tenker på Kjole og Wit (5%). Bra navnelapp (på høyde med Harry Porter-navnet til Henrik Svalheim). Kaffeporter'n er fin, kanskje litt overkill på koffeinen. Amber har jeg ikke smakt, vet ikke hvorfor jeg ikke har fått rotet meg til det. Husker jeg vurderte den i julens hektiske handel, men prioriterte juleølet til "Coop" og gjengen i stedet. Angrer ikke på det, hadde sin stemning med seg. Julete og smakfull. Slo ikke like bra fra seg på juletesten som Lervig sin Kringly Kris, Julefred'n til Kinn og Balders FFC Juleøl Premium, Telemark Mikrobryggeri sin osv, men decent score uansett.

Hva rører seg på polvare-siden av ting? Hva kan Austmann virkelig skimte med her? Vel, undertegnede har smakt seg gjennom kanskje 60% av katalogen så langt, med andre ord mangler en del kjefter med Austmann-øl før jeg kan se "hele bildet" når det gjelder sortimentet til "Coop" og gjengen. Er ikke alle som er like lett tilgjengelig, hadde vinmonopolene rundt om i de nest-største byene f.eks vært like ivrige til å ta inn Austmann-øl som det Fjordline-fergene er så hadde sikkert ståa vært en annen. Men men, ingen unnskyldning, mang et Austmann-øl kan anskaffes via Vinmonopolets bestillingsutvalget på nett. Første som slår meg (og som ved siden av overnevnte Utpå er mine favoritter så langt) er Humledugg. Ja, det var en fresh murstein. (ligger på 6,5%). Beveger seg opp mot det territoriet jeg mener IPA'n til Nøgne Ø ligger på, Fyr og Flamme fra Haandbryggeriet, Ulriken fra 7 Fjell osv. Med andre ord, nærmer seg min norske krem-liste hva gode humledrevne øl gjelder. Ble positivt overrasket, akkurat som det jeg nylig ble med butikk-IPA'n til Wettre Bryggeri, så ser frem til pol-slippet i Mars, da kommer etter ryktene både Pale Ale'n til Wettre, Cellerman's Reverse fra Nøgne osv. (til uvitende må jeg minne om at vinmonopolet har sine nyhetsslipp annenhver måned året gjennom. Januar-Mars-Mai-Juli-September-November. Kan være greit legge den informasjonen i bakhodet visst man er gira på godt øl). Men ja, Humledugg var helt fantastisk. Aromatisk humle-fresh aroma med en like spenstig humlesmak, fin markant bitterhet osv. Skikkelig strupe-candy som jeg liker kalle det. Anbefales. Andre favs: Mørk Skog, likte godt brown ale'n Northumberland, mye mulig en av de fem beste norske brune jeg har fått lagt referanse på. Miss Saison, edel nok vare med sine kaffirlimeblader og sitrongress, dog, likte nok Bastogne noen hakk mer. Akkurat som jeg likte Citra Saison litt enda bedre enn Bastogne igjen. Den var meget fin. Og ja, for all det, må ikke glemme Blåbærstout, vet ikke, men jeg må ha en forkjærlighet for blåbær i øl, smakte nylig Gotland Bryggeriet sin blåbær IPA Mors Lilla Bulldog, og den var voFFFF. Synd jeg ikke fikk lagt tunga på den "pensjonerte danske", så hadde jeg hatt en blåbær-referanse fra begge de oppegående naboene. Tenker på Justin Blåbær som tidligere ble brygget på Fanø for Evil Twin, en såkalt bluebeery berliner weisse, lagret på brunello-fat. Ang blåbær, så kan ikke annet enn å minne folket der ute om Cantillon sin Blåbær Lambik, den er "one for the books", en strekke seg ekstra etter hvis man får 'hvite knoker' av den type bærsort i ølet. (Cantillon-ølet ble i sin tid brygget eksklusivt til Ølbutikken i København, foreløpig siste batchen (#10) kom i 2014).

Collabs liker jeg alltid dvele litt rundt, og får gjøre dette avslutningsvis nå også, blir en liten gjennomgang her for karene i Austmann har faen ikke sittet stille. Først kan jeg ta med at har brygget litt for (og med) Stavanger Brygghus, i første rekke kom Lille Marius, (som poppet frem både med en Mosaic-versjon og den nydelige standard kombinasjonen med Amarillo og Simcoe) og Livsglæde (et hus-øl, en red ale på 4,5% med amarillo og centennial laget for Tou Scene). Men angående collabs er det mang et interessant samarbeid verdt merke seg. Av det jeg har smakt her så må jeg trekke frem den svenske collaben med Marteen Vanwildmeersch og Slottskallan Bryggeri på berliner weisse'n Sura Bror. Hadde en god dobbel-bill med denne og danskene i To Øl sin Sur Yule (sistnevnte som jeg omsider fikk tak i, etter den tomhendte jakten i julestriden). Slottskallan Bryggeri i Uppsala er forresten et av Sverige sine første mikrobryggeri, grunnlagt i 1997, så vet ni det. Da Erik Nielsen fra Ø-Bryg seilte med treskuta si fra Danmark til Trondheim, så måtte det selvfølgelig eskalere ut i en collab. Sea ESB ble resultatet, en engelsk special bitter. Et "sjovt" øl, som blant annet inkluderte Stokkan Gård der det ble røykt tare over bøkeflis and what's not. Samarbeidet litt med sveitsiske BFM da Yves Leboeuf tok turen til Trondheim i 2014, chipotle-stout på en 7-8% ble konklusjonen, usikker på hvor den lesken endte opp tho. Hørte absolutt ingen hype rundt den. Av de mer interessante samarbeidene for min del må vi ned til Belgia og Nederland. Moro at de fikk seg en collab med Brussels Beer Project på imperial stout'n La Shaman Aztec Stout. Skapte en navn der, Austmann. Skulle dradd meg til Øl-festivalen på Nærbø for en smak på den, dry stout med chipotle chili og greier. Like interessant (men mye mindre tilgjengelig, foreløpig that is) var samarbeidene med de nederlandske oppegående og anerkjente mikrobryggeriene De Molen (med imperial stout'n Mannus & Blodøks) og Kaapse Brouwers (med barley wine'n Vinland, brygget i slutten av November 2015, så popper vel opp i bevissheten i løpet av året vil jeg tro). De Molen er jo legendarene fra Bodegraven, mens Rotterdam bryggeriet, Kaapse ble i 2014 kåret blant de beste bryggeri-nykommerne i verden i følge Ratebeer sin liste over nærmere 4000 nye bryggerier spredd rundt hele kloden. (snakker samme prestisjetunge topp-10 liste som både Lindheim Ølkompani og 7 Fjell markerte tydelig territorium på). Av norske samarbeid har de gjennom de siste årene slått hodene sammen med Mike Murphy og Lervig (quadrupel'n Mayfarer), Voss Bryggeri (The Hopressor, en american strong ale på 9,9% som pr i dag ifølge Ratebeer er Austmann sitt dårligste øl. 2 i style/29 overall). 

På andre siden av skalaen, ligger Shetlandsporter (bildet) som er en av de aller høyest rate'a ølene. Et samarbeid med de dyktige bryggehodene i Monkey Brew, klart en av de mest elegante porter'ene til Austmann i mitt hode (dog, i tett kamp mot Sjokolade og Kisebær Porter'n). Og akkurat som butikk-IPA'n var en hylles til de som tok turen "over dammen" til Amerika, er Shetlandsporter'n en hylles til de som tok turen gjennom den værharde geologien på vei til Shetland. Ølet, som er basert på en røykøltradisjon derfra. Amundsen slo de også hodene sammen med, resultatet en scotch ale som lyder Glasgow Kiss. Dro frem Mørk Skog over her, glemte hinte over at det også var et samarbeidsprosjekt mellom Austmann og deres venner i Beer Enthusiast Norge. Sistnevnte aktør som har vært et viktig ledd for spredning av Austmann-øl for å si det mildt. Har også store navn som Sierra Nevada, Baladin, Chimay i porteføljen sin, så Beer Enthusiast fortjener sin cred, har tidligere samarbeidet med Austmann på bla det belgisk inspirerte brown ale'n Quinta Do Noel. Det om det, sist men ikke minst så har i tillegg Austmann fått unnagjort en multi-collab med Lindheim Ølkompani og Balder fra Leikanger på fruktølet Caelum Caeruleum. Ligger tilgjengelig på polets bestillingsutvalg as we speak. Spennende aktører, spennende navnlapp, buzzet på selve ølet virker ikke like spennende. Men fuck en buzz, jekk den opp selv og dra din egen dom. 


-Bogart

Close, But No Toast i Mehamn

Ved forrige korsvei var det stort sett fokus fra øl-scenen på sørlandet, tenkte snu flisa helt rundt når jeg nå dykker ned i litt løs og ledig rangling mellom både eksisterende bryggerier og relaterte øl-businesser nord i landet som er waay gone. Begynner med en deilig god tanke, som nesten fikk drømmen oppfylt og klisjefylte bein gå på. Nesten. Stikkordet er Lasse Meholm, multi-grunderen bak mang et konsept, blant annet forfatteren bak boka "Investeringsguiden", grunnlegger av selskapene: FinanceCube og Fazett (IT-løsninger for finansmarkedet) samt foruten være styremedlem i SeedForum osv. Samme aktive mann bestemte seg i 2010 for å sykle den respektfulle distansen fra Lindesnes til Slettnes, fyr til fyr. Noe han gjorde (og mengder med cred for det, alltid hatt respekt for folk som gjør litt mer ute av sine tildelte timer på denne jorda enn det det "vanlige menneske på sofa'n" gjør, det skulle tråkke seg mer eller mindre gjennom vårt langstrakte land er beundringsverdig, hands down). Det om det, poenget jeg egentlig var ute etter her var at det var nettopp på denne sykkelturen at Lasse Meholm startet 'tankebanken' sin som lekte med ideen det å skulle starte opp et bryggeri i Mehamn og omegn. For det var noe som manglet i Finnmark, et ekte lokalt bryggeri med ditto lokalpreg på ølet som kunne matche opp mot det nordnorske kjøkken.

Sant, det har vært eksempler på oppstartglød, iver og entusiasme blant craft-brewers i Norges nordligste fylke tidligere, en del husker vel fortsatt Bryggerie/Nordkapp Mikrobryggeri i Honningsvåg (med Kari Lene Olsen sin Ole Anton Pils blant annet, eller Sorry Mack on du vil) som hadde kokekjelene sine i sving nærmere 10 år før de 'kastet inn håndkle' i Desember 2010 og gjorde dermed at Mack Bryggeri i Tromsø omsider kunne titulere seg for "Verdens Nordligste Bryggeri". En tittel Mack Bryggeri etter min mening nå bør kvitte seg med, og den simple grunnen til det er ene og alene den nylige oppstarten til Robert Johansen og Svalbard Bryggeri (åpnet 25. September 2015). Så det bør vel være "uskreven" norm fremover nå at ingen fastlandsbryggerier i Norge lenger kan skryte på seg være ''Verdens Nordligste". Men, spørs om ikke visse hoder i Mack Bryggerier gir F inntil videre med tanke på den tematikken, i følge dem selv handler det om terminologier og hvordan man vil definere et bryggeri. Vel, det er en diskusjon jeg ikke er villig til å ta her og nå. Men kan man ikke bare snart innse at Longyearbyen nå har et bryggeri, eller skal man fortsette ignorere eksistensen til andre bryggerier lenger Nord slik en viss bevisst ubevissthet virker ha forholdt seg til feks det lille russiske bryggeriet i "gruvebyen" Barentsburg. 'Bryggeri er bryggeri' sa mannen, Men som sagt, er spalteplass for en annen dag. Men minner om folkens, at Nordkapp Mikrobryggeri i sin tid var en av de 3 første mikrobryggeriene i landet. I 1989 var det jo som kjent Oslo Mikrobryggeri som var først ute, pløyde en helt ny mark. (og kunne feire at de dermed ble Norges første pilarer på mikrobryggeri-siden av ting, men samtidig også feire at de var det første ny-etablerte bryggeriet i Norge på nesten 100 år). Senere i 1998 ble både Trondheim Mikrobryggeri og Nordkapp Mikrobryggeri stiftet som henholdsvis nummer 2 og 3 i rekken. Til sammenligning, en av de aller største aktørene her hjemme i dag, Nøgne Ø, kom ikke på banen før 2002. Så ja, Nordkapp representerte en del av den første trioen som begynte tenke nytt og smalt hva håndverks-øl gjelder her på fjellberget. 

Snakket over her om respekt til folk som sykler mer eller mindre Norge på langs, vel, respekt sendes også uten tvil til det arbeidet, den årelange tålmodigheten og den stå-på-viljen Robert Johansen viste da han utfordre de gamle utdaterte lovene som har rettet sin pekefinger siden slutten av 1920-tallet, og for så vinne frem. Gratulerer på etterskudd. Så ja, det at den gamle loven om tilvirkning og omsetning av alkoholholdige drikkevarer på Svalbard fra 28.Mai 1928 er opphevet kan vi takke Johansen og hjertebarnet hans, Svalbard Bryggeri for. (ble stiftet i 2011, som sier litt hvor lang tid det tok). Robert Johansen, som i likhet med andre solide bryggere i Norge (les: Jan Halvor Fjeld og Kjetil Jikiun) kan også Johansen skryte på seg være pilot. Lover bra. Men han er ikke alene om å dra bryggeri-lasset på Svalbard. Selvfølgelig ikke, med seg har han også Andreas Hegermann Riis fra Kongsberg, tidligere brygger hos Haandbryggeriet i Drammen, Oslo Mikrobryggeri og Grunerløkka Brygghus som til daglig her vil fungere som bryggerimester. På åpningsdagen lanserte Svalbard Bryggeri en håndfull øl, Spitsbergen Pale Ale, pilsner og weissbier'n som ligger på butikkstyrke 4,7%. Mens to litt sterkere saker i Spitsbergen IPA og Stout som ligger på den foreløpige max-grensen 7%. Sier max-grensen, i og med at det finnes en lov fra 1989 som sier at det er ulovlig produsere sterkere øl enn nettopp sju store. Får ingen sleip kommentar fra undertegnede på akkurat det, for heller glede seg over at Robert Johnsen fikk opphevet de han fikk. Må ta små steg av gangen her, og samtidig glede seg over det. Uansett, foruten de håndfulle lanseringene på åpningsdagen så har Svalbard Bryggeri AS også Spitsbergen Jul på samvittigheten (en scotch ale på 7%), samt brown ale'n Dark Season. 

Fra venstre: Lasse Meholm, Tore Nybø, Kjetil Jikiun

Over til Lasse Meholm igjen, initiativtageren bak det som skulle bli Slettnes Bruk AS. Bryggeriet i Mehamn som hadde planer spille ball med de lokalt råstoff som krekling, rosenrot, Pasvik-korn (Pasvik har et unikt og deilig mikroklima som fort kan gjøre "døren høy" for bruk av lokalprodusert korn) multer og så mangt mer. Som jeg har hintet til tidligere, "variasjon er livets krydder" så det lovet bra i hvert fall. Andre råvarer som malt og humle skulle importeres fra blant annet England, Tyskland og Belgia. Oppegående og gode kontakter er viktig når skal man starte opp med freshe bryggeriplaner, og det hadde Meholm. Linkene her gikk helt ned til kraftstasjonen i Grimstad og Nøgne Ø, som endte opp med sikre seg 20 prosent av aksjene. Opprinnelige planene var bruke Nøgne som hovedgrossist, at Grimstad-businessen skulle kjøpe inn mesteparten av ølet som skulle bli produsert og distribuere ølet videre til horeca-sirkuset, restauranter, puber, vinmonopol og selvfølgelig mengdevis dedikeres til utlandet. En plan som ble noe forandret på senere, ble trukket inn flere elementer på akkurat den slice'n av kaka. Dog, i utgangspunktet var det bestemt at opp til 50% skulle dedikeres til eksport (destinasjon Japan og USA virket meget ønskelig). Noe som igjen ville si at Slettnes Bruk AS ville stått for minimale deler av omsetningen selv selvfølgelig, men ikke sant? Her er det allikevel nok av muligheter, som at Mehamn er en av de nordligste havnene som Hurtigruten legger til i for eksempel. En streng det absolutt bør spilles på osv. 

Over til noe annet meget viktig: ølet. Som alle skulle bli lansert med samiske navn skal vite. Sushi Doski, en lys lager på butikkstyrke. Luomi, en hveteøl med multer. Sterk sak, snakker 9 store var planlagt på den (Multer som virker være litt i bresjen for tiden, nå slipper også Gulating Bryggeri sitt molte-øl mtp sin Blond Ale, Myltr, brygget på Røros Mikrobryggeri). Heagri, en reinbokk som også navnelappen lød (8%). Heagri skulle etter planene tilføres rosenrot som smeller på en dash bitterhet til produktet, men kanskje det mest interessante og sære er at hver flaske skal visstnok skulle inneholde en bit av et reinsdyrhorn. (rosenrot som i tillegg visstnok skal øke sex-lysten til både mann og kvinne, så ja, de forsøkte spice det opp i hvertfall). Chahppesmourji er et halvmørkt øl på 7,5%, og stikkordet her er krekling. Med andre ord, det meste lå til rette (virket det om) på sommeren 2013 uttalte Slettnes Bruk AS selv på sin facebook side noen selvsikre linjer som lød "Vi tar sikte på å bli blant de 3-4 største mikrobryggeriene i Norge og blir unike på grunn av beliggenheten og at vi bruker lokale råvarer i de fleste av øl-typene våre". Vel, facebook siden hadde tilsammen et par innlegg, en link med et klipp fra NRK (les: Sommeråpent) som visstnok hadde et lite innslag fra Mehamn. Men så ble det stille. Bryggeriplanene ble forsinket, først noen måneder, så et halvt år. Hjemmesiden ble blank. Grunderen Lasse Meholt manglet investorer, reiste rundt, men nope. Tiden gikk , det manglet fortsatt 3,5 mill på bok, så ikke bra ut. Og kan tenke meg det ble verre da nyheten kom at Hansa Bryggeri hadde gjort innrykk på kraftstasjonen. Uansett, det ble med de kreative planene dessverre. Hadde skjebnen spilt sine kort anderledes kunne Finnmark i dag hatt et av de meste spennende bryggeri-navnene i Norge, og kanskje verden. Hvem vet? En gymbag med props for forsøket i hvert fall. 

Flere bryggerier i de 3 nordligste fylkene har måtte sette den klisjéfylte 'kroken på døra' de siste årene. For Slettnes Bruk AS så ble kroken allerede festet før bryggekjelene i det hele tatt kom i kok. Nordkapp Bryggeri AS i Honningsvåg er nevnt, kan nevne andre aktører som Breiflabben Brygghus i den gamle losjeskolen på Andenes i Nordland. Opprinnelig startet av Wanja Jensen, tidligere student ved bryggerihøyskolen i København. Sikkert noen der ute som catcher nostalgi når gylne dråper som Sjarkøl og Nordlys Brygg nevnes. Iskrem var også en del av drømmen her på Andenes, men den gang ei, ble en kortvarig prosess dette også. Nå vet jeg ikke helt statusen på andre craft beer-businesser i Nordland og Troms som Arresten Brygghus, Skavli Brygghus, Bryggerikaia i Bodø, Engeløya Håndbryggeri (bryggeribarnet til Bjørn Anders Nymoen i Steigen kommune) Mosjøen Mikrobryggeri osv. Men på en annen side vet at både Lofotpilsen AS og (kanskje "the next big thing" fra Nord-Norge) Bådin Bryggeri, virker gjøre det tålig skarpt. Og nye bryggeri-virksomheter popper også opp, som Brødrene Frivåg Aktiebryggeri, Bastesen & Stokvik, Harstad Håndverkbryggeri, Senja Øl et cetera. Men skal jeg trekke frem et av de mest spennende bryggeriene nord for Trønderlag må det for min del bli Hemnes Mikrobryggeri AS. Som fikk unnagjort sitt første brygg lille-julaften 2012, så de begynner få noen år på baken. Interessante aktører på den norske craft beer-scenen, dog virker ha urettferdig lite spotlight på seg, så.. de føles jeg må legges under lupen litt.

Startet i 2012 av Lars Kåre Andreassen på Hemnesberget ("sørlandsperlen i Nord") og kom i gang med produksjonen av øl året etter. Virker som det mer eller mindre har vært respektabelt med god trafikk helt siden de første flaskene med "Det Første Brygget" og 808 Pilsner'n ble tappet (et stikk mot fylkesvei 808 ved Hemnes og Hemnesberget) Sistnevnte lyse som tok veien ganske kjapt til Sandnessjøen og Scandinavie Mat og Vinhus, samt lokale Rema 1000 butikker fikk også tidlig kloa i produktene fra Hemnes. Og tok heller ikke lange svippen før mang en Coop, Bunnpris, Joker og lokale kneiper også fikk utvidet hyllesortimentet sitt rundt om i Nordland og omegn, så. Btw, Ølet Jazz & Blues ble festival-øl under banneren med samme navn. (lanserte også separerte øl under merkelappene Jazz (en Kølsh) og en Blues (Engelsk Pale Ale). Begge til butikkstyrke). Angående 4,7%, Hemnes Mikrobrygget har også en dunkelweizen kalt Freak (Out!). Markerte territorium lokalt i hvert fall, Andreassen & Co. En av de første skikkelige PR-boostene for Helgeland-aktøren var da mikrobryggeriet fikk sølv under Arktisk Verdiskapning 2013. Snakker en respektabel og litt mer prestisjetung arrangement i regi av Bioforsk Nord og NHO reiseliv Nord Norge. En konsept som skal stimulere til nyskaping, produktutvikling og flere klisjeer i Nord. Arrangert for 11. gang i 2013 da Hemnes Mikrobryggeri og pilsner'n Klementøl røsket med seg en fin fin sølvspot bak Halvors Tradisjons Fisk fra Tromsø. Mer anerkjennelse og stas på CV'n, og 10,000 gronker rett i foret. Jury'n mente (foruten svada'n at dette var et øl med mye smak, og at de var en av de første mikrobryggeriene i Nord-Norge) at det hadde vært interessant og spennende sette nordnorsk mat til ølet. At Klementølet hadde en god historiefortelling (hva enn de egentlig mente med det?) og at det var tilsatt kongegress. Vel, fikk pent søkelys rettet mot seg i hvert fall. Men så for min del utover slutten 2014, store deler av fjoråret så hørte jeg lite buzz fra dem, god feeback på juleølet begynte spre seg, ja, men fikk ikke øynene helt opp for dem før de innblandet seg i det nydelige "Northern Cerial"-prosjektet fra NIBIO. Snakker samarbeid mellom Nord-Norge, Island, Færøyene, New Foundland og Orknøyene om å utvikle produkter av bygg dyrket i de nordlige klattene på kartet. Ledet av Orkney College. Flott engasjement, liker det. Viktig også, ikke minst. Avisspaltene skrev om: fremtidig juleøl med nordnorsk bygg?" Bring it on, er ølet solid nok, bør rettferdigheten seire i dette tilfelle og la oss alle kunne få nye et par pene fra Helgeland landet rundt. Har ikke smakt noe derfra enda selv, men regner med at det er andre ting som er imponerende der enn bare flaskesamlingen vil jeg tro. Den nye Porter'n Båtklammerøl kanskje. 

Siste spell for tasten denne soldagen må bli noen ord om Bådin, som de fleste øl-hodene (med litt innsikt i hva som rører seg) vet holder reir i Bodø. Ligger nesten litt i navnet og, vil du ikke si? Opprettet i 2012 av en bunch venner (6 totalt, bla Eirik Hugaas Ofstad) som hadde som formål i starten egentlig brygge litt for en pub 1 gang i måneden ca. Men ekspansjonen ble et faktum, kjøpte inn kapasitet nok til 800 liter og kunde-klientellet utvidet sine vinger til å inkludere flere puber og restauranter. Frem til Bådin ansatte en brygger ifjor, hadde arbeidet kun blitt gjennomført på dugnad, så. Ølene herfra selges i dag på plenty vinmonopol rundt om, utesteder og diverse, dog mangler tilgjengeligheten her helt sør i Norge. Kan ikke oppdrives overhodet i Agder-fylket, utenom Bergen, ikke lett få tak i på vestlandet heller. Utenom Bodø selvfølgelig, så er det Oslo som har fått grabbet til seg flest. Sånn blir det fort, det sagt, Oslo er bra, men langt fra den mest spennende øl-klatten i Norge, ville vært som å si at VIF er beste fotball lag i Tippeligaen, satt på spissen. Nydelig ordvalg heh? Men seriøst, Bådin har en del decent av det jeg har smakt. Av bryggeriene i Nord-Norge har jeg bryggeriet i Bodø som en av de tyngre mursteinene pr i dag, men er flere rundt beinet som sagt, mikrobryggeri-avdelingen til Mack også, kan ikke overse de heller. Men igjen, føler jeg må forklare litt den 'Østkant-albuen' jeg gav.. Ingenting mot Oslo og omegn, de har mye komme med på flere hold. Fra nomadebryggerne i Cervisiam (DIPA'n Jungle Juice var helt fantastisk, brygget på St. Hallvards Bryggeri, som også kan fint nevnes her) Amundsen Bryggeri, Little Brother er lite, men sjarmerende friskt. Wettre Bryggeri overrasket, hadde en helt uber solid IPA til butikkstyrke kalt Humlekratt. Så bryggeriet på Asker vet hva de holder på med forhåpentligvis. Og nystartede bryggerier som Ølsmia, Parken Mikrobryggeri, Helland og Hallans Samgaardsbryggeri, St. Pauli Bryggeri, osv begynner snart på sine offentlige babysteg. Skjer ting. Men selv om det er plenty med names her, så er det allikevel 3 ganger så mye buzz i andre steder i landet. Men bra bevegelse i good ol' hovedstad og de nærmeste omgivelsene. Men la merke til noe, skjer med Østlandbryggerier og deres fetish for etablerings-datoer? Wettre Bryggeri ble grunnlagt 12.12.12, og lenger østover fant den tidligere Nøgne Ø-bryggeren Frank Werme ut at han ville stifte øl-businessen sin på Sundbytunet 11.11.11. Var det noen som hadde 10.10.10? Vel, som kloke menn med skjegg sier: "Everything Is Number". 

Av øl fra Bådin så må jeg trekke frem noen stykker fra hatten her. Saison Prærien. (5,6%). En undervurdert jævel, kanskje en av de bedre norske saison'ene jeg har smakt, med unntak av visse varianter fra Lindheim Ølkompani og Nøgne Ø. Moloen, Bådin sin andre saison i katalogen har jeg enda ikke smakt. IPA'n Stille Dal var fresh, inkluderer jo mine humlefavoritt kombinasjon blant annet, Amarillo og Simcoe (i tillegg noe Citra og Magnum. Sistnevnte tyske bitterhumle som virker være aktivt brukt i bryggekjelene i Bodø). Men ja, smooth operator. Kan nevne at pr i dag så har Bådin ikke laget en eneste batch til butikkstyrke som jeg vet om, usikker om planene den veien blir realisert anytime soon. Dog, hørt noen rykter om at en håndfull varianter kan være på vei. Andre saker? Hm. Tja, kunne godt kunne tenkt meg smake på serien: Renåsen Remix, noe som jeg mener er en single-hop lansering. Finnes flere varianter tilgjengelig, blant annet: Simcoe og Citra (som frister ganen mest), men spent på den variabelen med bruk av Azacca (eller ADHA 483 om du vil). En relativt ny humle, var i hvert fall en hype rundt den for et par år siden. Stikkord, høy alfasyre, citrus-ish, piney, samtidig "jordnær" amerikansk humle. Anbefales for single-hops brygg. Det om det, er det et øl fra Bådin jeg uten tvil hadde skrevet først på ønskelisten min, så blir det Still Smoking (bildet) collab'n de gjorde med det multi-NM vinnende bryggeikonet Erlann Eldorsen. En av Røykølets store mestere vil noen si, ved siden av Mr Stjørdal Roar Sandodden selvfølgelig. Men ja, Eldorsen, absolutt en mann som kan. Og det han kan er å finne sin vei rundt et helvetes godt brygg. Det røkte batch #50 samarbeidet rager høyt uten tvil. Og en annen ting før jeg kobler av, Bådin har tidligere fått respektfull anerkjennelse for sitt visuelle uttrykk (akkurat som Mack Bryggeri har). Og jeg hopper på, for hvilket fantastisk valg av etikett på Still Smoking. Nå vet jeg ikke om Morten Iveland og designbyrået By North hadde veldig mange fingre med i spillet på kreativiteten på til denne Eldorsen-collab'n, men fikk uansett mengder med nostalgiske vibber til fotballklistermerke-bøker fra både Mexico 86, Tyskland-EM 88 og Italia 90. Merkelig ikke flere har benyttet seg av den klassiske retro-look'n på etikettene før. Bådin kommer også snart med en Imperial Stout de gjorde sammen med Kjetil Jikiun (tidligere sjefen i Nøgne Ø, nå Solo Bryggeri). Btw, Southampton slo Manchester United 1-0 på Lørdag, tror dere en viss person i hjørnet var fornøyd? Yes indeed, Charlie Austin gjør det klart allerede fra the get-go. 

-Bogart