"Uten Humle Stopper Verden"

Oj, sorry for clickbate'n i overskriften her, i tilfelle noen der ute nå trodde jeg skulle dra et kåseri rundt insektet, dens avgjørende rolle som bestøvede element i økosystemet, CCD (colony collapse disorder) og diverse. Nope, snakker om humle, i øl-verden den flerårige urteaktige slyngplanten med familiær grønn tråd til den ikke helt ukjente hampfamilien. Ingrediensen som simpelt forklart gir smak, bitterhet og aroma til ølet. Humlen, uten tvil kraftigste elementet som gir kompleksitet og karakter til ølet. Snakker også den dyreste ingrediensen i øl, humlen. (der den tsjekkiske noble Saaz-humlen er kjent for å være en av de som svir mest for lommeboken faktisk). Humlen ja, godeste Humulus Lupulus. (høres det latinske ordet for humle småkjent ut? vel, Sørgaard Bryghus fra Danmark brygget en american pale ale for Beer Here kalt Lupulus (4,7%) som har en viss tilgjengelighet her på fjellknausen, så kanskje en deja-vu kommer derfra for noen?). For uten denne humlen tilgjengelig ville det kanskje vært en "showstopper" (om ikke for verden generelt) så i hvert fall den globale øl-scene. Kan med det nevne at på vårparten i 2007, utover 2008 så var det mang et mikrobryggeri i verden (spesielt i Europa og Nord-Amerika) som kunne ta og føle på den følelsen av og ikke ha nevneverdig tilgjengelighet på humle. Grunnet ulike faktorer, som skal komme tilbake litt senere. Først litt generell data rundt planten. Er ikke noen liten vekst, kan streetche seg opp mot 6-7 meter, vokser fort også, kan på det kjappeste øke lengden sin opp til 20 cm i døgnet. Hardfør plante som kan vokse vilt stort sett over hele landet vårt hvis den hadde hatt mulighet til det. Visner helt ned til rota hver vinter. I Humleriket er det kjærringa (hunnplanten) som bærer blomstene og de uutviklede fruktene som vi øl-hoder senere setter så forbanna pris på. Hunnkonglene er grønngule mens hannkonglene har et sett med håndfulle kronblad og henger i løse klaser. Kanskje interessant vite at i Frostatingsloven fra år 950 (snakker en av norges eldste lover, som stort sett gjaldt i Trønderlag-områdene i og med at det var der Frostatinget lå) så ble det fastsatt bøter for dem som stjal epler og humle fra annen mans eiendom. Interessant, på høyde med gulatingloven som sa at en bonde kunne miste alt han eide (halvparten til biskopen og halvparten til kongen) hvis han ikke brygget på 3 år. Og mengden? Vel, det hadde etter ryktene med den samlede vekten av bonden og hans kone å gjøre. 

I følge kilder rundt om så hintes det om humle har vært kjent i Danmark siden år 1000, mens det i Norge har vært dyrket i over 1000 år. Planten bør dyrkes i solrikt gjødslet jord, med 10-30 cm avstand mellom hver. Og plante slik at den vokser rundt en trestamme eller stolpe er ingen dum ide, humle bør ha støtte. (som ved et gjerde eller mur er også kurrant nok). Frøene puttes i jord sent på vårparten, og når hunnkongler samles til tørking skjer det som regel tidlig på høsten. Er mang et land som selvfølgelig er verdt merke seg når det kommer til humle-aktivitet på den globale øl-scene. USA trenger vel ingen nærmere presentasjon for kjennere av gamet. Mest populære (ved siden av Simcoe og Amarillo, min favoritt humle-kombinajon) er selvfølgelig de amerikanske "C-humlene": Cascade,(en av de mest brukte humlene i American Pale Ales. Grapefrukt/Citrus. Bra tørrhumle. Kom på markedet først i 1972, og stammer fra den klassiske UK-humla Fuggel). Centennial,(også kalt "Super Cascade", dyrket i 1974 men traff ikke markedet skikkelig før 1990. Kom til liv gjennom hjelp fra av 3/4 dels Brewers Gold, samt noble engelske humler som Fuggle og East Kent Golding). Chinook (krydret og unik bitter og aromahumle) og Columbus (Brukt for det meste som bitterhumle, peiler høyt nok på alfasyre-chart'n med sine 16%. Bra til å tørrhumle med. Stikkord her er citrus-overtoner med hint mot svart pepper og lakris. En etterfølger av Nugget). Var også kryss-kombinasjonen Nugget og Simoce som i sin tid kunne gi oss Mosaic, den nesten New Zealand-aktige humlen, som gir fra seg sine respektive antydninger av tropisk, cirtus, blåbær'ish toner. Lett jobbe med, men litt som Nelson Sauvin, at hvis man overdriver bruken her så kan det lett valse ned "diesel-road" hvis dere skjønner hvor jeg vil? Mosaic, en humle som kan lett styre showet alene, smakt mang en god single-hop med denne inkludert. Founders slo i bordet for noen år siden med et produkt kalt Mosaic Promise, som navnet mer eller mindre tilsier, et øl der det var kun fokus på Mosaic-humlen og Golden Promise malt. Etter ryktene en meget god lesk. Mosaic og Equinox og en kombo som virker bli mer og mer poppis. 

Den femte amerikanske c-humlen går nå for å
være den meget freshe friske citruspregede
humlen Citra. Uten tvil en av de mer populære
humlene de siste årene. Dukket først opp i
2007, med "drahjelp" fra andre humler som
tysk Hallertau, amerikansk Tettnang-versjon,
Brewers Gold og UK's East Kent Golding.

Nevnte så vidt over her Amarillo og Simcoe. Førstnevnte Amarillo som pr i dag virker ha en merkbar tøff tilgjengelighet. Substitutt kan eventuelt være Centennial, Cascade eller Simcoe. Sistnevnte høy-alfa og aromahumle Simcoe med sitt fantastiske pasjon slash citrus preg så dagens lys i rundt år 2000. Ble ikke noe umiddelbar hit, var på en måte nesten oversett i flere år, dog, tok seg opp da storaktører som Russian River Brewing Company og likesinnede begynte hamste inn større kvantums. (Humlen, som er ganske så vesentlig i deres legendariske Pliny The Elder). Simcoe ble dyrket frem i det nydelige omgivelsene som kranser Yakima Valley i staten Washington. Kan si, mens Zatec i Tsjekkia slår et jordlig og floralt slag for sin Saaz-humle, slik Bavaria i Tyskland representerer sine 'nye" poppiser' Perle og Hull Melon og Kent-regionen (og Wye) viser frem sine stoltheter på de britiske øyer. Vel, samme måte flekser USA's vestkyst opp sine deilige humle-varianter opp fra de solfylte humle-åkerne i Yakima Valley. Et stedsnavn verdt legge i lillehjernen, selvfølgelig er det det, stedet står for nærmere 80% av humleproduksjonen i USA alene. Så la meg peepe en tur innom.. 

Yakima Valley. Som nevnt, ligger i staten Washington. Dalen er en del av den større Colombia Valley (stort sett basert i Washington, men toucher territorium i Oregon også. All respekt til humledyrking (så vel som epledyrking) men er nok vindruer som er det desidert største stikkordet herfra selv om mesteparten av humlevirksomheten i USA drives fra disse breddegrader som sagt. Kjente vin-bautaer som Chardonnay, Sauvignon, Syrah, Riesling osv har alle druer med adresse fra denne slice'n av globusen. Han som startet hele virksomheten back in the day (1869, altså hundre år før den påståtte månelandingen) var den franske vin-entusiasten Charles Schanno, og lenge før den tid var det de Yakama-folket som trasket rundt i de lange slettene ved Rattlesnake og Ahtanum fjellene. Over til det øl-relaterte prat. Hva slags humler blottlegger seg i disse traktene? Vel, har selvfølgelig de overnevnte kjente typene som Cascade, Amarillo, Citra, Centennial, Chinook, samt andre klassikere som Brewers Gold (bitterhumle fra 1934, ikke all verdens egnet som lagringshumle skal sies). Palisade finnes her (en aromahumle, et produkt som opprinnelig kom til liv først her i Yakima Valley i likhet med andre humler som den milde bitterhumlen Warrior, Yakima Gold (med røtter til Slovenia på farsiden) og kan vel også strengt tatt nevne at den berømte Simcoe-humlen også opprinnelig kommer herfra. (ditto med overnevnte Citra). Andre varianter man kan oppdrive i Yakima Valley er Azacca (Datter av Summit, med stikkordene furu, jordlig, citrusy). Azacca som i likhet med Belma kanskje er bedre suitet for bruk i de mørke ølene fremfor IPAs og pale ales. Min oppfatning. Fantasia (snodig greie, som ryktene skal ha det til kan tilføre en kremete, karamell-ish tone til ølet) El Dorado, den søte, cherry/mango, nesten "sukkertøy" pregede humleplanten. Og kan til siste nevne Caliente (som gir fra seg et preg av både steinfrukt og citrus), den relativt nye humlen TNT som suiter tropiske IPA'er like a glove og ikke minst Equinox, som nevnt absolutt virker være i vinden når det gjelder relativt nye humlevarianter. Qvart Ølkompani lanserte for ikke alt for mange ukene siden sin Equiniox single Hop IPA til ymse tappekraner i Kristiansand, jepp, så har jeg dradd en link den veien også. (Hvaler Kofoedbryggeri har også single-hop med Equinox på samvittigheten). Har en ganske så høy alfasyre, denne unike aromahumlen, plassert seg på skalaen mellom 14,4 og 15,6%. 

Equinox er en relativt "ny" humle, en 'oljesterk' variant, kompleks, (ikke i like stor grad som Mosaic for å dra et eksempel), gir fra seg sine doser citrus, appelsin, mørke bær, blåbær ish preg. Virker som en favoritt blant visse hoder i Sierra Nevada osv. Produsert av Hop Breeding Company, (også basert i Yakima-området) som står bak mang en decent "test-humle". Lanserer ofte sine mystiske HBC-humler, nye eksperiment-varianter som (i enkelte tilfeller) kan ende opp å få et kommerst liv med en stødig navnelapp attached. (Simcoe, Citra og Mosaic er meget staute eksempler på akkurat det, HBC-humlen BrewDog brukte i sin IPA Is Dead var etter ryktene Mosaic, gikk da under navnet HBC369. Som også Russian River i sin tid brukte i Happy Hops, Dogfish Head inkluderte den i sin Savor Flowers etc). Angående BrewDog så inneholder også butikk-pale ale'n Dead Pony Club en so-called HBC-humle, danskene i Amager Bryghus hadde tre single-hop lanseringer med sine respektive test-humler, HBC342, HBC436 og HBC517. London-folka i Kernel hadde også med seg en HBC419 i sin pale ale med kiwi-humle Motueka, samt test-varianten HBC291 i sin IPA sammen med den australske Galaxy humlen. Så HBC-fenomenet har spredd sine vinger rundt om. Cashmere er også en annen relativt ny humle i gata som virker få nok av hype og snakkis rundt om. Snakker ikke noe prøveprosjekt fra Hop Breeding Company her så vidt jeg har forstått, er en "datter av Cascade" som slapp ut av Washington Universitetet i 2013. Vil bli en ny "public hop". Kommet til liv gjennom krysning av hannplante og den engelske legendar-humlen Northern Brewer. Cashmere skal ha et preg av melon, citrus og spice med seg, og inkluderer blant annet et alfasyre-nivå på mellom 7,7-9,1%. Spennende alternativ blant de "nyere" humlene der ute (merk: "nye", som i 3-4 år gamle, men dog) akkurat som den amerikanske Lemon Drop og den tyske Bavaria Mandarina. Lemon Drop var jo for eksempel helt nydelig i Stone sin Delicious IPA, og Nøgne Ø sin Mandarina IPA var en betongbauta av en session IPA. (Little Brother Brewery fra Oslo har også en hveteøl i katalogen sin kalt Mandarin Bavaria, 7,5%. Og overnevnte BrewDog har også en Mandarin-variant som en av sine nye lanseringer i IPA is Dead-serien). Men angående Stone Brewing sin freshe Delicious IPA, så scorer jo den i tillegg respektabel lavt nok på ppm-skalaen, noe som folk med glutenintoleranse der ute bør legge i bakhodet vil jeg tro. 

Kan dra i flere melon-relaterte tråder, hva med tyske humla Hull Melon. Nok en "datter" av Cascade, akkurat som overnevnte Cashmere og Mandarina Bavaria. Som sies gir fra seg nyanser av både honningdugg og jordbær. Her hjemme har Norges eldste bryggeri, Aass Bryggeri i Drammen lekt seg litt med sistnevnte humle. Snakker om Aass Hefeweissbier (4,6%) som ikke må blandes med det allerede lanserte Aass-produktet Aass Weizen. (De har også California Hveteøl representert fra før av i katalogen sin). Nei, Hefeweissbier er en helt annen apporach mot hvete-sjangeren. For det første så er det jo innslag av overnevnte humle Hull Melon, som er interessant i seg selv, og for det andre så er det jo resepeten til bryggeren som vant hveteøl/spesial-øl sjangeren under Hjemmerbrygger NM i 2014 som følges her. (Det vil si, oppskriften til Gard W. Karlsnes). Og forruten banan og nellik tonene fra gjæret, så har også Drammensbryggeriet i tillegg kastet oppi 50 ekstra bananer i mesken. Så strengt tatt så er det ikke melon-touchet som står frem som det jeveste stikkordet i denne sammenheng i hvert fall. Spennende produkt uansett. Serveres både på Vertshuset i Drammen og Cafe Bacchus i Oslo. Moro at de store her hjemme også prøver seg, Hansa, Mack og Aass skal ha skryt for det. 

En av de bedre øl-eksemplene med den tyske Hull Melon må vel muligens være Blue Moon sin White IPA. uansett så Hull Melon og Mandarina Bavaria noen av de mest interessante tyske humlene pr i dag når vi snakker "gamle nyheter" ved siden av tidligere nevnte Perle. (Weird Beard sin Black Perle gjorde mye på akkurat den konklusjonen skal jeg være ærlig). Mandarina Bavaria er jo interessant mye takket være blant annet den relativt høye olje-konsentrasjonen osv.(noe som igjen gjør den meget egnet til tørr-humling). Polaris er heller ikke noen idioti-humle, liker godt Underall-serien til Mikkeller og "studentene" hans i Tø Øl, alle tre, både Mosaic, Galaxy og Polaris-versjonene passer alle halsen min godt. Og kan jo nevne på må-få her at de største humle-klassikerne fra Tyskland blir fortsatt sett på som aromahumlen Tettnang, og den like noble Hallertau. Kan si, er like store i Tyskland som det Saaz'n er i Tsjekkia. Og siden jeg dulter innom klassiske humle-merker, så bør jeg vel i respektens tegn rette litt søkelys på det gjeveste fra England også. Fuggle og East Kent Golding nevnes først som seg hør og bør. Challenger likeså, sistnevnte kom på øl-scenen i 1972 og har standardhumle i mang en klassisk engelsk bitter gjennom tidene. Og når det gjelder den dominante aromahumlen Fuggle, så har den fungert som mamma og pappa for mang en moderne humle som for eksempel Centennial, Cascade og Willamette. Ble i 1975 gjort kommers av Richard Fuggle, derav humle-navnet. Wye College i England har dillet frem noen håndfulle interessante humler gjennom tiden, ligger forresten ikke mange steinkastene fra Wye Valley Brewery (kjent for blant annet Dorothy Goodbody-serien om ikke annet). En av de mest interessante for min del må være Bramling Cross humlen, en krysning mellom en Bramling Goldings variant og den ville kanadiske humlen Manitoban. En unik liten aromahumle som etter ryktene gir fra seg et skarp touch av en kombinasjon av krydder, sitron og loganbær (tenk en mixture av bringebær og bjørnebær). Unik engelsk humle, litt som Pilegrim. Man forstår bruken av navnet her når man kan oppdrive en britisk humle med slike amerikanske westcoast-karakterer. Her snakker vi tropiske ingredienser som grape, sitron, ja finnes til og med hint av pære også in the mix. Angående begrepet "noble humler" så er det vel strengt tatt kun 4 humler som kan kategorisere seg som "noble" (i følge den 'uskrevne regelen') og det er 1) Tettnanger 2) Hallertrauer 3) Spalt 4) Saaz. Sånn, nå har vi ting mer på stell her.

Kunne sikkert dvelt tydeligere over Oseania, for selvfølgelig finnes det interessante humleplanter både i Australia og ikke minst New Zealand. Australia er jo globalt sett på en fin fin andreplass (bak USA) når det gjelder aktivitet på hjemmebrygger fronten, så kanskje ikke rart at også humle-businessen har tatt sine store steg i riktig retning. Aussie representerer jo den globale øl-scene med sine varianter som Ella, overnevnte Galaxy, Vic Secret og Summer etc. Og dere der ute som kjenner godt øl-katalogen til Nøgne Ø kan allerede nikke gjenkjennende til både Vic Secret og Summer-referansene over her. Nøgne Ø samarbeidet jo tidligere med galningene fra Garage Project på (kanskje ett av de bedre ølene som noengang har kommet fra Kraftstasjonen) nemlig SummerSommer. En collab som ble til, og fikk utvidet sine horisonter da Jos Ruffel tok turen fra down-under og opp til Rykene med 300 kg pohutukawa-honning. Et forbanna friskt sommerøl med et deilig preg av sødme og hint av tropiske frukter, melon (kommer ikke utenom i dag) aprikos etc. Merker jeg savner SummerSommer of 2014. Må skyte inn at Garage Project tok for noen år siden en tur til Norden, og fikk unnagjort en håndfull collaboer. Først gikk turen til CAP i Sverige, der ble resultatet en imperial pilsner, Classified Antipodean Pilsner, neste stopp var Amundsen i Oslo, fikk lagd et interessant hveteøl kalt Born Slippy (inneholdt rariteter som Hibiscus og Tamarillo). Så ble det en tur innom Grunerløkka Brygghus, det skulle det brygges en pasific pale ale med plenty kiwi-humle, navnet ble Tai Nui. Så bar det nordover, mot Flåm, Evan Lewis og Ægir Bryggeri. Resultatet, First Wave, en oyster stout. Bergen og 7 Fjell ble siste stopp høsten 2014, og ølet som fikk avsluttet hele tour'n ble en Saison kalt Fejoa (oppkalt etter en frukt i myrtefamilien, men familiær link til guava)  Når det gjelder kiwi-humlene så er ikke de noe dårligere, langt der i fra vil kanskje mange si. Nelson Sauvin kan jo for mange virke som "the next big thing" i humleverden. Motueka, Pasific Gem/Jade, Wai-iti (en av de mer interessante av de nye, sammen med Kohatu). Når det gjelder sistnevnte Kohatu-humle, så brukte Jos Ruffel blant annet denne (samt Wai-iti) da han dro på besøk til Gahr Smith Gahrsen og 7 Fjell. BrewDog og Jeppe i Evil Twin allerede lansert sine single-hop varianter med denne kiwi-representanten, henholdsvis IPA is Dead: Kohatu og Mango Femme Fatale: Single-Hop Kohatu. Når det gjelder førstnevnte kiwi-nyhet: Wai-Iti, så har London-bryggerne i Brew By Numbers etter ryktene en helt nydelig Tripel Wai-iti på 8,5% tilgjengelig. (14/02 Tripel Wai-iti). Undertegnede har allerede skrevet den ned på sin bucket-list, selvfølgelig har jeg det. Brew By Numbers kan mer en softe session IPAs, forhåpentligvis. Og skal jeg slutte av med en kiwi-link til, New Zealandske Waimea har en alfasyre opp mot 19, ligger der oppe sammen med amerikanske Summit når det gjelder acid, men de har begge avstand opp til målingen til Apollo, en ekte super alpha. Hadde man kryssklippa i sin tid en testvariant kalt USDA 19058m med Zeus, så hadde man etter "tre knips og vips", mer eller mindre vært på god vei med en Sierra Nevada Apollo Pale Ale. Fra ståstedet mitt på fjellheimen her så har det virket stille rundt både Apollo og Zeus de siste årene. Lite buzz treffer i hvert fall ørene. På Hopunion er de ikke engang listet. Angående Summit, så vet jeg at det er flere som mener at den "skuer hunden mot hårene" med sin løk/hvitløk aktige karakter, men som jeg igjen finner heller ganske interessant.  

Mosaic, "datter" av Simcoe. Vel,
er ikke bare familiære linker som
spiller inn her, stokker man litt
om på bokstavene til begge så er
de ganske like i sømmene der og

Hele humlemarkedet fikk en skikkelig knekk for en 7-8 år siden, da var tilgjengeligheten minimal på visse sorter, og de som var, hadde fått en prisøkning slik man kan lese om i Donald Duck. Gikk fra 3-4 dollars (ca 30 kr) halvkg til et sted mellom 15-24 dollar halvkg (127-200 kroner). Det er ekstremt. Kalles blant mange tunger 'Hop Crises 2008'. Tiden da alt virket gå på tverke, Billig råvare, grandios etterspørsel, fortvilte bønder, mixet inn med håpløst dårlig vær i sentral-Europa, hvem led da? Saaz'n, for både Tjekkia, Slovenia og Slovakia ble hardt rammet. Samtidig ble markedet der ute mer og mer opptatt av kraftige rike aromatiske øl. Prisene gikk skyrocket. De største aktørene hadde jo sine avtaler intakte med sine årelange samarbeid, de led på langt nær så mye som det gjennomsnittlige mikrobryggeri. Langt der ifra. Det "åpne marked" kan være fælt når det står om plass butikkhyller, tappedisk, due dates, and what's not. Små-aktørene måtte finne seg i betale humle med en prisøkning på flere hundre prosent. Stabiliserte seg jo igjen, gjorde det. Men angående humle-høsting, om de store gutta med ditto store sjekkhefter har høste-maskiner eller ei, det å skulle fysisk gå ut høste humle er en mye mer tidkrevende jobb en man skulle tro. Kjetil Jikiun fortalte en gang på kraftstasjonen at han selv satt igjen med rundt en 3 kg (?) etter en dag ute i humle-feltet (da han og en gjeng fra Nøgne dro på et utenlands-besøk jeg ikke husker destinasjonen til). Tviler ikke at det er krevende, snakker ikke tyttebær-sanking med bøyd rygg her nødvendigvis. Det om det, av det mer positive som kom ut av krisen var at man ble introdusert for "nye" humletyper. Varianter som tidligere kanskje ble sett på som alt for "sære" og "rare", fikk etter hvert som brygge-boom'n overtok mer og mer oppmerksomhet. En av disse kan vi si var den japanske humlen Sorachi fra Hakkaido, laget for Sapporo Brewing. (og den  byen har vel alle ski-entusiaster fra fjellberget hørt om tenker jeg, vel nå kan dere også koble byen til bryggeriet med Sorachi-humle). Snakker om en produksjon som går helt tilbake til 70-tallet, fikk ikke kommersielt lys rettet mot seg før 1984, og traff ikke det amerikanske kontinent skikkelig før 2006 (så ja, et halveannet år før "krisa" blottet tannkjøttet). Sorachi Ace, kjent for sine toner av sitron, kanskje litt dill, koriander et cetera. En ideel humle for saison, hveteøl eller IPA. Egentlig er Sorachi-humla et resultat av kombinasjonen: tjekkiske Saaz og Brewers Gold (engelsk bitterhumle fra 1934, mest beregnet for lette ales og lyse lagere. Samt en etterkommer av blant annet den ville kanadiske Manatoba-humlen, akkuratt som overnevnte Bramling Cross). Blant verdige Sorachi-varianter tilgjengelig her hjemme kommer jeg vel bare  på Brooklyn Brewery sin Sorachi Ace, og Haanbryggeriet sin Sorachi Sess til butikkstyrke. Ligger ikke mange alternativer verken i butikkhyller eller bestillingsutvalg. Mener huske at Kinn Bryggeri sitt limited edition-øl, Spesial nr 5 (den amerikanske pale ale'n) hadde elementer av den japanske humle). Uansett, kunne tenkt både Brewdog sin Sorachi Single Hop fra IPA is Dead-lanseringen og ikke minst New Belgium sin Dig Pale Ale. New Belgium er bra, mon tro om kontaktnettet til øl-brikker som Norsk Ølimport hadde klart hanke inn noen karameller av noen ølflasker fra Colorado og omegn, hadde vært fornøyd med en Flat Tire, jeg. 



-Bogart