Variasjon Er Livets Krydder

Og mangfoldet i den store verden av øl er enormt, bare så synd at brorparten av alle struper der ute som regel "spiser det samme til middag hver dag" hvis dere skjønner hvor jeg vil. Men det bedrer seg betraktelig (også her hjemme) selvfølgelig gjør det det, Mang en Kari og Ola Nordmann der ute utvider stadig sine horisonter. Flere og flere velger ta steget litt vekk fra det undergjærede og heller hopper over på den ymse ale-konfekten, ja noen tøyer til og med strikken helt ut og går craaazy bananaz med innkjøp av sur-øl. Stemmer det, verden står ikke til påske vettu. Vel, dagens topic vil ta for seg noen virkelige karameller innen det mer unike og sære vi kan finne, er mange steiner der ute som kan være verdt løfte opp, selv om kanskje ingrediensene til tider kan by veldig imot. Kreativiteten er det ingenting å si på der ute, det har imponert meg i årevis, ikke bare ølet i seg selv, men også andre faktorene som spiller inn for det endelige sluttproduktet (kreativiteten rundt navngivning, produktdesign et cetera). Må huske det at store andeler av øl-kjøperne der ute oppfører seg litt som det mange gjorde i VHS-sjappa på 80-tallet, at de lot coveret (selve ansiktet utad, ikke sant) konkludere valget av film. Skal ikke undervurdere det elementet opp i det hele. Tror dere for eksempel at 7Fjell sin Småtøs hadde fortsatt vært en av Gahr Smith Gahrsens mest solgte butikk-øl visst han fra starten kun hadde kalt den Blond Ale? Jeg tror ikke det, Småtøs er absolutt godkjent nok den, på høyde med andre butikk-blondes som Nøgne sin, Kona Big Wave, Haandbryggeriets Blondie, BrewDog's Trashy Blonde osv, men det sagt, er ikke tvil om at navnbruken her har gjort 'døren høy og porten vid' for økt salg. Så ja, kreativitet på flere felt er viktig. 

Jeppe Jarnit-Bjergsø til vestre og Mike
Murphy til høyre. Skaperne av unikheten: Big Ass Money Stout

Men i skrivende stund er det kun innhold det skal rettes fokus mot, det sære innhold. Som for all del ikke trenger bety at vi snakker om noe faens dummkopf øl her, langt ifra, kan oppdrive mye elegant på drikkefronten under de sære merkelappene rundt om. (selvfølgelig, er ikke alt som "drikker bordeaux til frokost", men mye spenstig der ute). Av årets nyheter så kan jo et par lesker fra Nøgne Ø nevnes, et par typer som mulighens kan oppleves litt spesi for stupen til den ''vanlige mann i gata''. Første eksemplet her er kanskje ikke det beste eksemplet på særhet, men dog visse ingrediensene er unike nok her, tenker på Chaga Stout'n, et samarbeid med Denali Brewing Company fra Alaska. Sopp er stikkord her, Chaga-soppen som blant annet ble brukt i kreftmedisin, så er det nevnt. Andre særingen her er etter ryktene kanskje et bedre eksempel, snakker om Imperial Koji Saison, som også kom som et resultat av et samarbeidsprosjekt, denne gang med Jing-A-Brewing Company fra Kina. Ble et eksotisk stykke øl, en sær bukett av muggsopp, tørket kinesisk appelsinskall, chenpi og sake-gjær. Et brygg som egentlig ble vurdert 'rett i sluket', men som etter mye om og men allikevel fant veien til tapp og glass. Har enda ikke fått noe referanse på det, men ''ryktene på hjørnet'' sa at det var mang en strupe (selv på kraftstasjonen skal sies) som syntes den ble vel sær i kantene, skal uansett bli interessant legge tunga på den. Liker at noen slår et ekstra slag for mangfoldet der ute, så ingen vits dvele over negative vibber. Nøgne har jo flere eksempler på det litt mer unike i år enn bare de 2 overnevnte, skal ikke bevege meg for dypt her, men kan nevne smått andre interessante lanseringer som Seaweed Saison (collaben med irske Dungarwan Brewing), Strandhogg, Rabarbrablonde (ble en ekte sommer-hit), det lyse hvete-juleølet Hvit Jul etc. I forrige blogg-innlegg touchet jeg innom Evil Twin Brewing, og vil gjøre det denne gangen også, for når det først skal preikes som sære øl-typer så kommer jeg ikke unna Jeppe og hans samarbeid med sin gamle venn Mike Murphy i Lervig Aktiebryggeri. Og som mange allerede skjønner, hinter her selvfølgelig om den meget opphypa snakkisen Big Ass Money Stout der stikkordene lyder: Pizza Grandiosa og Penger.


Som tvillingbror Mikkeller, så kontraktbrygger som kjent også Jeppe sitt respektable øl, Med andre ord, akkurat som gjøken legger han eggene sine i andres reir. Dog, selv om han reiser rundt hele fjøla så prøver han i mange tilfeller skrape sammen et "lokalt-touch" over produktene sine. Da han reiste til Puebla (Mexico) og samarbeidet med bryggeriet Central Cervecera, var det en spesiell kaffetype som sto i høysetet. Resultatet ble en Black IPA med et smaksbilde av både røstet kaffebønner og humledriv. I Taiwan under samarbeidet med 886 Brew var det igjen en IPA som sto på bryggemenyen, med fokus denne gang mer skrudd inn mot Szechuan-pepper (eller "blomsterpepper" om du vil). Så kom turen til vår kjære langstrakte fjellheim, der det fort ble mer ekstremt. Pizza og Penger altså. Hva har nordmenn mye av i en utlending sine øyne? Masse penger og en skikkelig kåthet for frossen pizza, var vel stort sett det som ble konklusjonen. Forståelig, vi (som i Norge) har plenty med dough, elsker pizza Grandiosa. Vi spiser fortsatt 45 millioner frossenpizza i året (eller som Stabburet forteller oss, at det fortæres mer enn 1 frossenpizza i sekundet i Norge). Trist statistikk, også det at hele 200 000 av landets innbyggere gaper over en grandis på selve julaften. 

Nok om det, fiffy konsept i hvert fall det amerikaneren og dansken kokkelerte opp. Men må vel være såpass ærlige med oss selv her og si at det hele virker mer som et godt PR-stunt enn at det skulle bli en heidundrende smaksopplevelse av et nytt øl med hint av penger og pizza. Nå vet jeg ikke eksakt hvor mange Grandisa (eller Big One American) det faktisk gikk oppi kokekaret i Hillevåg, men vet vi snakker om rundt 5000 norske kroner som gikk med (Jeppe gav visst Mike Murphy 87 dollars i tillegg). Uansett, kan ikke tenke meg at det vil bli noe kjempe nese eller kropp ut av det. Blir sikkert et feiende flott øl, en ny sær stout med sikkert en smooth tjukk munnfølelse som den reneste norske oljen. Men veldig pizzafyll, p-p-p-pizzafyll-vibber tviler jeg kommer. Noe den nylige feedbacken fra What's Brewing-festivalen i Stavanger også gikk på. Folk var fornøyde, selv om mang et hode ikke kjente så mye snev fra verken gronker eller deig. Men gleder meg uansett, Big Ass Money Stout er definitivt en "one to watch", må jo prøve ut hypen. Pluss som klisjeen sier, all PR er god PR. Lervig Aktiebryggeri får nå enda mer eksponering, en fortjent økt eksponering. Mon tro om ikke det vanker litt økt fokus nå som Tyskland snart skal feire 500-årsdagen til Renhetsloven (den "uskrevne" loven fra 1516 som sier at du kun skal brygge med malt, vann og humle. senere poppet gjæret også opp), Murphy lovet jo en liten rettet finger i den anledning, mtp et release på et nytt øl med sourkraut og greier. Uansett, fra før har jo Lervig fått solid PR-boost i form av de mange samarbeid de har unnagjort med den andre halvparten av Bjergsø-tvillingene, Mikkeller. 

Lervig har pr dags dato nesten en 40 forskjellige brygg med dansken på samvittigheten, mange av de er ulike editions av verdenskjente merker selvfølgelig, men snakker her om bautaer som Beer Geek Breakfast, George, Black Tokyo Horizon (som vi vet Nøgne Ø og skottlands største uavhengige bryggeri, BrewDog også var involvert i). Beer Geek Brunch Weasel (som jeg skal komme innpå senere, mtp særhet) Beer Hop Breakfast osv. Ratebeer-karakterene her er imponerendes over hele linja, sjeldent man ser så mange 100-tall på overall'n. Dette er hva Mike Murphy sa da det ble kjent at de gamle vennene skulle brygge sammen for første gang. "Dette kan også være bra for promoteringen vår. Mikkeller eksporteres til mange land. Vi vil gjerne være gode på både volum og håndverk, og da må vi nå ut til flere". Selvfølgeligheter her, men ja, det vil skinne kraftigere på Lervig etter Money Stout-stuntet. Gikk rykter om at det skulle squeezes ut 18,000 flasker, litt usikker på om det volumet stemmer. Ryktene gikk også en periode på at Big Ass Money Stout skulle bli Norges sterkeste øl, de ville bikke over 20% (I så fall hadde det blitt Evil Twin sin sterkeste og, Jeppe hadde fra før en personlig rekord på sin Westbrook-produserte imperial stout: Bozo Beer på 17,2%. Den kom til og med på gedigne 3 liters flasker). Men det ble ingen ny norsk-rekord denne gang, prosentmåleren endte til slutt på¨17,5%, så slo verken Nøgne Ø sin nye Black Horizon 4,5 (20%) eller den gamle rekordholderen til fjerde generasjonsbrygger'n Harald Berentsen i Egersund. (sistnevnte sin dobbelbokk på 19%, Stelliger Divum, som jeg faktisk hanket inn et eksemplar av senest for noen timer siden. Men tror nok at akkurat det juleølet skal få lov til å lagre seg frem til neste års høytid, minst). Men trøsten får være at Jeppe Bjergsø i hvert fall overgikk sin egen rekord, om ikke annet. 

(1 fra venstre): Wynkoop's Rocky Mountain Oyster Stout, der vi snakker om ingredienser som Styrian Goldings, en håndfull forskjellige malt-typer og ikke minst litt over 11 kg med eksklusivt okseballe-kjøtt som gikk med i kokekaret. Angående det skulle tilsette kjøtt i mesken så sier ryktene at George Washington en gang i tiden kastet en hel kylling opp i brygget sitt. Vet ikke hva som er mest interessant her, det at han tilsatte en hel kylling eller det faktum at Washington i det hele tatt brygget øl. (2 fra venstre) Lost Abbey's Gift of The Magi. Denne er interessant, her valser vi ned de religiøse baner, et øl som skal visstnok inneholde Gull, røkelse og myrra. Snakker det årlige juleølet til Lost Abbey, en unik og sær sak på 9,5 %. (3 fra venstre) The Porterhouse Brewing Company's Oyster Stout, irsk østers-stout, som i motsetning til Marstones Oyster Stout (som anbefales til østers) så putter bryggefolka i Porterhouse Brewing den ferske sjømaten rett i tankene i slutten av bryggeprosessen. Sært for kanskje ikke alle, men mange nok. (4 fra venstre) Browerij Smisje sin Wostyntje, belgisk raring med 90% barley malt, 10% munich, et par humler, mørk sukker og selvfølgelig sine respektive doser sennep-frø. Mulig jeg hadde drukket denne som en Cream Ale, i fare for å unngå et for tydelig sennep-preg som visstnok kan oppnås når temperaturen stiger. (5 fra venstre) Mamma Mia's Pizza Beer, med andre ord Jeppe Bjergsø og Mike Murphy var ikke først ute med den crazy ideen, men i motsetning til Lervig og Evil Twin (som benyttet Grandiosa) så brukte Mamma Mia her en Pizza Margarita i mesken. (6 fra venstre) Sprecher Mbege, en Ale fra Wisconsin, snakker en frukt-øl med banan. Basert på en tradisjon fra det øst-afrikanske landskap. Kanskje ikke det villeste eksemplet av de jeg har valgt trekke frem, men snodig stykke øl-kunst uansett, tenker jeg. Hvem vet, om 5-10 år så er det kanskje blitt en viss standard på det og, bruke banos i mesken. 

Som dere skjønner, finnes mange nyanser av særpreg der ute, kunne sikkert gravd frem mang et eksempel til som ville slått knock-out på både østers og banan-øl. Kunne kanskje skrevet noen linjer om John Maier fra Oregon-bryggeriet Rogue Ales Brewing Company, der "gjærstammen" for et av bryggene (den Belgiske Ale'n Beard Beer) kommer fra hans snart 40 år gamle skjegg. Usmakelig sier noen, sjefen i Rogue Ales Brett Joyce sier: "You're really not drinking a beard, you're drinking a great beer that happens to have yeast that comes from a beard". Greit få det konstatert, at de ikke tok helt av og kastet noen skjeggduster med i samme slengen. Angående hår, I den sammenheng burde jeg kanskje nevne Kim Odland igjen, som noen år siden opplevde få kattehår i meskegryta, noe som igjen ble grunnlaget for navngivingen av Black Cat Brewing. Og som han fortalte Hugo Ivan Hatland i Ølportalen, at han etter den episoden alltid har brygget med 1 kattehår i meksen, til og med under produksjonen av Ranglerock. Om det er sant? Vel, ironi overføres ikke like lett bestandig i internettland, men konklusjonen får vel bli at Odland er en skikkelig skøyer. Dog liker tanken på at han steppet opp på Bønes med 1 stk svart kattehår i bagasjen.

Tilbake til Bjersø-tvillingene igjen, nærmere bestemt Mikkeller. Kommer ikke utenom den karen når det kommer til ymse øl-relaterte rariteter. (Vil bare nevne først at jeg i går kveld hadde en særdeles hyggelig liten lesk fra ham, en interessant pilsner brygget hos sine staute venner i De Proefbrouwerij kalt Mission Chinese Food. Opprinnelig et samarbeidsprosjekt mellom den kinesiske restauranten (ved samme navn) og Mikkellers sin egen bar i San Francisco. Snakker her om en butikkstyrke-pils med litt røyktoner og fin fin bruk av Sichuan-pepper. Liker det når pilsnersjangeren overrasker, noe pilsen til det nyetablerte Horten Bryggeri også gjorde, scorer ikke kjempehøyt på særhet og unik-skalaen men fikk sluppet en rimelig fresh og fruktig pilsner da de lekte litt rundt med klassiske humler fra både Tsjekkia og USA. Anbefales, og må nevne at begge de overnevnte pils-typene kan fås kjøpt hos Gulating Ølutsalg as we speak. Har sett at de har utvidet sortimentet sitt med mang et Mikkeller-merke nå de siste ukene, både rene Mikkeller-brands samt øl fra prosjektet Gypsy Inc. Fortjener skryt for det, på tide at norske butikker kan tilby noe annet fra den slicen av kaka enn bare standard-merkene American Dream (som Mikkeller selv mener er en av hans beste til "butikkstyrke") Czechet Pilsner og Chill Pils-serien. Dog Chill Pils Yuzu er jo interessant i seg selv, eller var det i hvert fall. Flere og flere bryggere der ute virker eksperimentere med den aromatiske Yuzu-frukten (der smaksbildet gir fra seg en slags mellomting av grapefrukt/mandarin) som visstnok kun har sitt naturelig habitat visse områder i Tibet og sentral Kina. Sært nok vil mange si, men sannsynligvis ikke for de største øl-hodene der ute, litt sånn som den japanske sorachi-humla (som blant annet Brooklyn's Garrett Oliver og Maudal i Drammen har skviset ut minneverdige resultat ut av).  

Men ja, Mikkeller sin Beer Geek Brunch Weasel må dultes innom litt, ølet som i dag brygges av Mike Murphy i Lervig. Snakker om en meget anerkjent stout der ute, og med et ditto særpreg vil jeg si. Grunnet forskjellige elementer, første er at jo at denne mørke deiligheten inkluderer det dyreste kaffemerker i verden (fra Sumatra, Indonesia). Altså, 1 kg med Kopi Luwak koster i norske kroner rundt 10,000. Så kanskje forståelig at Vinmonopolet tar nærmere 100-lappen for en liten 0,33 flaske. Snakker eksklusivitet, men er også der mye av særheten kommer inn, måten denne kaffen blir til på. For før kaffen kommer i de respektive koppene der ute så har de rød modne kaffebærene vært gjennom fordøyelsessystemet til det asiatiske katte-lignende dyret palmesivett. (eller Toddykatt om du vil). Er kun kjøttet fra disse bærene som blir fordøyd, så selve bønnene overlever turen gjennom tarmreisen og ut "daimkrysset". Bæsjen blir da plukket opp av de som måtte ha denne fine jobben, så vasket og renset slik at man sitter igjen med kun bønnene som da i neste steg blir brent. Produseres ca et kvart tonn av dette produktet årlig, så ja, ganske moderat produksjon. Interessant prosess, men litt synd av at det meste av oppmerksomheten har gått akkurat den veien. Er mer i Beer Geek Brunch Weasel enn bare kaffebønnene og 'deres vei', men det er vel ikke like gøyalt snakke om havremalt, bruk av humletyper osv når man just har fått en slik bakgrunnshistorie servert. Uansett, en optimal flott stout med en smooth nese av kaffe og sjokolade, ditto maltsødme i smaken, kaffe, mørke frukter, humlebitt et cetera. Et staut tips til mange av dessertene nå i jula, bare så synd at den i skrivende stund er utsolgt fra leverandør. For min del har jeg allerede stashet den i kjellerboden ved siden av annet snacks til julekosen, som R10 (Rochefort 10) og W12 (Westvleteren 12) og humlefine IPA-eksemplarer fra Ballast Point og Ale Smith. Går en fin høytid i møte, gjør det. Hadde jeg bare fått kloa i en Stille Nacht fra De Dolle nå, så skulle jeg ha sluttet forlange på en stund. 

Men jeg gir meg der, kommer på flust av unike særheter jo mer jeg lar tankebanken bryne seg på det. Clown Shoes Brewery for eksempel, med sin porter Genghis Pecan (brukte over 90 kg pecan-nøtter). Dogfish Head Brewery har den infamøse Chicha, der spytt er stikkord. Rogues Ale nevnte jeg tidligere med tanke på Beard Beer, og det eksakte bryggeriet der har en brygge-CV som kan vise til bruk av alt fra bacon, sirup, peanøttsmør til hasselnøtter, bananer, tørket rød chili. En av de mer snodige mixturene kommer kanskje fra Colorado-bryggeriet New Belgium Brewing med sin Lips of Faith-serie som blant annet har noen variabler som kan skimte med smaknyanser av kokos og karri. Den er weird. Stuart Howe i Sharp's Brewery eksperimenterte også med karri, chili og diverse. Han kunne i tillegg finne på tilføye både kavre, kardemomme, ingefær og fenikkel. Personlig synes jeg Imperial Creme Brulee Stout'n til Southern Tier virker interessant, mest på grunn av at jeg er en sucker for sukker, eggeplomme, fløte og vanilje. Sist stikk går til våre danske venner i Midtfyn Bryghus, som nylig lanserte det nye ølet til Chili Klaus, Ghost. Spesi det også, men det jeg ville egentlig hinte om her var da bryggeriet i 2010 lot håndbryggeren Erik Nielsen (vinneren av Sydfyns beste påskebrygg) brygge sin vinneroppskrift hos seg (litt som det Nøgne Ø her hjemme gjør med NM-vinnerne, ikke sant?). Resultatet ble det  mørke belgisk inspirerte ølet  Fisherman's Ale Rough Snuff. Der den store snakkisen og fokuset var blant annet at ølet var brygget på snus av alle ting. Noe som igjen kulminerte ned i at ølet ble ulovlig i Danmark, men ikke virket så negativt inn på humøret til Midfyn-eieren Eddie Szweda. Tvert imot, den karen smilte fra øre til øre. De skapte et navn. Som han sa "Det spiller ingen verdens rolle om man brygger verdens beste øl, hvis ikke folk vet om det". Lar det bli siste ord..


-Bogart.