From Bryne With Love, retning Ulriken

Mulig ikke den gjeveste kandidaten til årets innovasjon det jeg har i glasset nå, kandidat nontheless. For litt spesielt er det. Snakker noe så sjeldent som et lyst juleøl (fra før av kjenner vi Kinn's Solsnu og Nøgne/Garage Projects Summer Sommer som et par eksempler av de få lyse "jule-øl" der ute) men nå har altså de kompromissløse fra Rykene kraftstasjon lagt et nytt hvete-øl under lupen i Grimstad, og denne gang uten hjelp verken fra Herr Wiig eller Fru Saaz. Hvit Jul lyder merkelappen. Hm, omsider et nissebrygg til sild og torsk? Uansett kan det med lett forsiktighet konkluderes med at denne varianten av et jule-øl kan fort bli en ny bestselger blant de sesongbaserte godsakene slik Rabarbrablond trumfet gjennom sommerdagene med god hype og ditto salgstall. Satt standarden der, Nøgne Ø. Med imponerende fire sommerlanseringer til butikkstyrke, og ikke minst der tre av aktørene satt 'surøl-døra' på gløtt som en sommerlig fin gest til den vanlige mann i gata som vil ekspandere horisonten. Av de involverte i kvartetten var det Rabarbrablond som boostet fra seg mest, med Rune Karlsen sin Strandhogg (det røde tykke 'smoothie-ølet' med bjørnebær og en dash surhet) som endte opp i en respektabel sølvposisjon. Fornuften tilsier vel uansett at vi sikkert kan forvente oss en ny batch med Rabarbra-øl når det nærmer seg mer lys og varme, hypen alene gjør at den fortjener en re-run. Undertegnede ville i hvert fall ønsket den velkommen tilbake, samme gjelder forsåvidt collab-saison'n Insoumise også, interessant samarbeid, der Kjetil Jikiun (i en av hans siste involveringer muligens) og Edvard Hortemo slo hodene sammen med franskmennene i Mont Saleve. Vet Insoumise i utgangspunktet ble sluppet som en såkalt 'Limited Edition-vare, men tatt i betraktning at den 'forsvant' nesten like fort som den kom, så tillater jeg meg selv et håp om en re-boot lansering. Ed Hortemo (som virker være i vinden som aldri før) var ansvarlig på brygg-siden av ting både for den tidligere nevnte: Hvit Jul, samt det andre juleølet som finner veien til butikkhyllene fra Rykene i år, Julekveld. I sommer var han også en av representantene bak slippet av Session IPA'n, sammen med blant annet Mr Pineda fra det spanske bryggeri-fortet Naparbier.(ikke første gang aktørene her slår hodene sammen, flere kjenner vel kanskje til Black Rain IPA'n som fikk release for et par år siden. Så spanjolene er ikke alt for ukjent med collabs som går retning nord, har jo vist god samarbeidsvilje med både drammenserne i Haandbryggeriet (Eskua Saison) og Lervig Aktiebryggeri (Grønne Straff IPA). Forresten, må skyte inn at Naparbier og Evil Twin Jeppe har noen helt nydelige samarbeid på CV'n, anbefaler legge tunga på det meste av kokkeleringen derfra. Tilgjengelighet er ofte et stikkord, men av de mer lettere typene så anbefaler jeg en visit innom et av Gulatings (sine flere og flere) ølutsalg der man forhåpentligvis kan få kloa i for eksempel Dark Raven, en smooth liten stout som pleier stå der stolt og tilgjengelig i hyllene, og siden man først er innom øl-dynastiet til Skår, snapp med deg Citra Sunshine Slacker eller en Luksus One i samme slengen. Sistnevnte brygg, der Jeppe på ny legger ned egg i reiret til Westbrook, resultatet en decent sur lesk med ingredienser av lakrisrot og rødbeter. Spesialbrygget for den smått ettertraktede øl-restauranten Luksus (lokalisert på 'baksiden' av Tørst, hvis det sier dere noe?) uansett så ble det sikkert deilig og sært nok for de 26 bordplassene ved Greenpoint, New York. 

Luksus One er i godt selskap, mange edle variabler av øl som finner veien ned til denne eksklusive slice'n av Manhattan. Snakket om rabarbra innledningsvis, tvillingbror Mikkeller sin It's Alive! Rhubarb ble laget spesielt for Luksus. Imponerende mengder kvalitet i tappelinjene. Evil Twin er som regel alltid godt representert (selvfølgelig er han det) tapp-menyene jeg spottet sist inkluderte blant annet hans nye stout, Imperial Petit Four Break. En mild liten sorting på 4,2. Bikini Beer (en IPA på Johnny Low-stadiet) og en litt sterkere en i Femme Fatale Blanc som (i likhet med Luksus One) også er brygget på Westbrook, samme gjelder forresten den meget oppegående berliner weisser'n Justin Blåbær (som tidligere også ble servert i glassene på Luksus, da gjerne akkompagnert med en frisk og fin sorbet). Før Jeppe sendte oppskriften i retning Sør Carolina, ble ølet opprinnelig brygget på Fanø Bryghus, lagret på Brunello-fat, Ryan og Claus er gutta boys som ikke legger noe imellom vettu.

Men la meg dvele tankebanken rundt såkalte 'limited editions', kontrakt/sesongberettiget øl, og det med et fokus rettet mer mot den lettdrikkelige session-kategorien. Relasjonene da fører meg kjapt mot Bryne (ikke i retning mot et viss ølutsalg i Vaaland, selv om det alltid er fristende) men mot Bryne-festivalen Ranglerock. (som i år gikk av stabelen 10 og 11 Juli). En festival som huset både Skambankt, Kåre & The Cavemen og diverse uten at jeg med hånden på hjertet skal si at jeg brydde meg nevneverdig mye om akkurat det. Nope, her er det en humlefin American Pale Ale i regi av Kim Odland som gjør at Ranglerock-festivalen for min del vil bli husket. Og det er ikke så gæli, kan slippe reise til Bryne for å få med seg det beste med festivalen. Kåre & The Caveman er uansett ikke min kopp med te. Min kopp er fylt med bla Sven Libæk, som få av dere har hørt om, noe som ikke er synd, men en skam. En av norges største komponister, glemt i bushen down under. Hør 'Soul Thing' og 'Misty Canyon' og si at det ikke man ble funk'd the hell out, snakker 50 år gamle golden bricks her. Svenskene hadde Jan Johansson, vi har Libaek.

Men ja, hvilken debut det ble for Black Cat sitt første kommersielle brygg, "kalsiumklorid, kattehår i mesken eller ei", Ranglerock blir sannsynligvis en av årets mest solide pale ales til butikkstyrke for min del. Har alltid vært en sucker for humlekombinasjonen Amarillo og Simcoe (en av mine favoritter innen session IPA's er nettopp Brew By Numbers sin 11/11 med de overnevte humlene inkludert). Ranglerock hadde i tillegg en klassisk amerikansk c-humle med på lasset, snakker Centennial, samt litt rugmalt og havregryn som fort kan slå et slag både for fylde, skum og krydderpreg. Overall et fyrverkeri av en release, det kan ingen ta fra Odland. "Hop-burster" som bare julling. Det som er synd opp i det hele er at vi øl-entusiaster (hvis vi er så heldige at den fortsatt skal produseres) kan kun kan legge tunga på denne deiligheten et par sommeruker i året (med mindre man hamstrer inn en decent mengde selvfølgelig, for ble fort utsolgt. Men ikke sant? Drikke den ferskest er stikkordene for denne og likesinnede) snakker uansett en alt for liten tidsramme til et såpass solid øl. Scenen på Jæren er for smal, ferdig snakket. Men som hintet til, får bare håpe at Kim Odland og bryggekompis Gahr Smith Gahrsen har merket responsen fra årets feedback og brygger mer enn 2200 liter kommende festivalsommer. I etterpåklokskapens tegn så hadde vel ønske-scenarioet vært om Black Cat/ABC Brewing og produksjonen på Bønes hadde spilt ut "kortene" annerledes slik at vi heller hadde fått en year round produksjon ut av det. (Nå som Smith Gahrsen er "sjef" over egne kjeler i Hansa-stadt'n og greier). Uansett, med Ranglerock kunne Hordaland og Bergen fort fått sin 'Lucky Jack'. Sistnevnte fra Lervig som vel fortsatt kan betegne seg selv som norges mest solgte APA, selvfølgelig takket være engasjementet og erfaringen til Mike Murphy (som før han plantet føttene i Oljebyen revolusjonerte Italienerne med sine amerikanskpregede humlesterke lesker i en slik grad at han fortsatt blir titulert 'IPAens Far i Italia". Lervig, som med sin lille milde Sour Suzy også var med på åpne 'surøl-døra' litt gløtt for hvermansen, dog bare vent til Qvart Ølkompani treffer markedet med sin Gose, da skal vi fort få konstatert at kristiansanderne ble ikke den store snakkisen på Bergen Øl-festival for ingenting). Men ja, Ranglerock året rundt hadde sikkert vært det optimale, men i og med at Kim Odland kontraktbrygget spesifikt for Ranglerock-arrangementet her så ligger det vel i kortene at det er sistnevnte aktører som sannsynligvis også sitter på rettighetene, så..  

Kim Odland

I og med tilgjengeligheten til Ranglerock i skrivende stund er lik null, så begynte arbeidet med å finne en mest mulig interessant replica. I hvert fall en som var nærme nok. Det mest fornuftige ville selvfølgelig vært grave frem Kim Odlands vinnereksemplar fra Lervig Aktiebryggeris hjemmebrygger-konkurranse fra 2013, Black Cat Rye Pale Ale. Var jo nettopp den eksakte oppskriften som ble forandret på for å gi albuerom til det vi i dag kjenner som Ranglerock. Men også "originalen" her ble i vanskeligste laget oppdrive, så da begynte heller et fokus å dreie seg mer mot den andre halvpart av ABC-Brewing, arbeidet til Gahr Smith Gahrsen og 7 Fjell .Kanskje dette brygge-ikonet hadde noe i sortimentet sitt som kunne gjenspeile noe av de samme smaks-nyansene som hans partner hadde disket opp. Klisjeen sier jo fortsatt at 'like barn leker best', uansett en logisk vei kikke. Av de til butikkstyrke så syntes jeg ikke at verken 7 Fjell sin Sommer Pale Ale eller Mon Plaisir når helt opp til det kvalitetsnivået Ranglerock la seg på, no Sir. Pene varianter begge, hva er det tøffinger pleier si? "..var ikke noe som var galt med dem". Mon Plaisir var jo 1 av 4 easy-goin øl som ble trukket spesielt frem av Sammy Myklebust i sommer (lykke til i Vestkast forresten), andre var BrewDog sin This Is Lager, snakkisen Sour Suzy fra Lervig samt den meget staute american pale ale'n Oregonian fra årets beste nykommer 2013, Voss Bryggeri, dog, kun tilgjengelig på tapp). Har ikke smakt verken Magnus Barfot eller Englafjell Pale Ale, (som også blir kategorisert som såkalte 'festival-øl', henholdsvis Bergen Filmfestival og Festidalen) men ingredienslistene her tilsier heller ikke at tampen burde brenne nevneverdig. Men takket være en interessant og informativ samtale med en av Norges mest oppegående øl-innkjøper, Jan Ove Steinsvik (tidligere "øl-mannen" fra Matkroken Landås, nå daglig leder Gulating avd Arendal) så ble det lagt inn en bestilling på vinmonopolet sitt vareutvalg som inkluderte blant annet 7 Fjell-duoen Fløien IPA og Ulriken DIPA. (navnspillingen her går forresten på Fløyfjellet, en av Bergens mest populære turistattraksjoner og Ulriken, som bærer navnet etter den høyeste fjellknatten av de alle syv). 

Vel, varene ble bestilt, varene ble hentet, drukket og konkludert. Konkludert med at Fløien hadde rikelig med aroma, humlebitt og tilstedeværende maltkropp, god balansert IPA med en fin tørr bitterhet i finish'n. Lite alkohol i nese og hals. en IPA som absolutt tåler en re-bestilling eller to. Men vinneren ble uten tvil Ulriken, altså (hvor snodig det enn høres ut) måtte altså en dobbel IPA til for å blåse støv av gamle smaksløker til butikkstyrke. Sier litt om humlebruken i Ranglerock det, vi ble jo så pent forklart at her var "humla skrudd opp til 11" og det var ikke akkurat en understatement. Ulriken trøkker ned de samme stiene, like fjong, hvis ikke freshere. Hadde en bukett av en aroma denne også, en typisk fengende og fengslende odør som popper opp som gjør at man blir sittende og sniffe med repeat-knappen såpass inne at man er faen meg glad man sitter alene. Men ja, minneverdig flott opplevelse endte det opp med, ble en for morgendagen takket være friskheten som spredde sine vinger, snakker en meget appelerende luring med fruktighet og juicyness for days. Citrusy, pine. Appelsin. Meget fjong butikk-APA. Simcoe/ Amarillo-bruken som gav meg de nødvendige doseringene deja-vu jeg trengte for å få nostalgi til Kim Odlands mesterverk. Det fikk jeg, ikke bare det, men virker på meg som dette kan være noe av den mer noble konfekten som noengang har kommet ut av bryggekjelene til Gahr, så, overgår festival-ølet til Bryne, gjør det. Er nyanser der for all del, men kan litt for mofo snart begynne kalle Ranglerock for Ulriken sin lillebror, på samme måte som mange av oss kaller Kinn sin undervurderte session-perle Humlehaud lillebroren til Vestkyst. (sistnevnte som fortsatt kan krones for 'Norges mest solgte IPA' var det en klisjee som hvisket meg i øret, mulig mulig, "Årets IPA 2013" veit vi gikk til Florø). Men ja, får jo sende props i Gahr Smith Gahrsens retning for sin hederlige innsats med DIPA'n. Og Litt gøy at det ølet fra 7Fjell som jeg synes rager høyest er oppkalt etter Bergens-fjellet som faktisk gjør det. Alltid en mening sa mannen. Ulriken mottok også smooth feedback i Sverige under Stockholm Beer and Whisky Festival. Ble blant topp 10 øl på den event'n, kåret til beste europeiske humledrevne øl. Forståelig at Gahr og gjengen vurderer multi-krankupp i 'du gamla, du fria'. Vel, igjen får jeg konkludere med at min nysgjerrighet igjen fører meg fra noe bra, til noe enda bedre. og skal ikke forlange mer enn det. 

Ang 7 Fjell så har jeg rettferdiggjort plass i kjøleskapet til de to ferskeste butikkstyrke-slippene: Sjarlatan (Fake IPA) og Borgemesteren Oatmeal Coffee Brown Ale (samt årets juleslipp selvfølgelig, både fra butikk og pol). Skal bli spennende sjekke ut blant annet hvilket nivå Borgemesteren legger seg ned på. Fått respektable tilbakemeldinger rundt om, pluss at vi trenger en skikkelig brown ale i butikkhyllene nå som Fjellbryggeriets Lun er 'ute av bildet'. Vi må få inn noe mer konkurranse til Kinn sin staute Sjelefred og brunsakene fra Nøgne og Klostergården, Tautra.   



-Bogart