Fjellbryggeriet Part Deux

En av de tristeste øl-relaterte scenarioene i fjor var uten tvil da meldningene begynte poppe opp i slutten av September at Aasmund og Margit Rinde grunnet familiære årsaker valgte "kaste inn bryggeri-håndkle" etter vel to års drift. Det var en uten tvil en kjip bedskjed måtte deale med, hadde allerede lagt min elsk på stout'n Korp og brown ale'n Lun. Som begge representerte noe av det bedre man kunne komme over (i sine respektive sjangere) når det kom til øl til "butikkstyrke". Skriver det i gåsetegn her, for i disse opplyste tidene, spesielt i dette elektriske landskap kalt internett, så klarte jeg ikke komme unna småryktene som fortalte at Fjellbryggeriet var en av de bryggeriaktørene der ute som viste seg hadde flere øl over den såkalte "butikkgrensen". Dere husker sikkert buzzet i fjor, da bryggeri og drikkevareforeningen avdekket store avvik i alkoholstyrke på diverse butikkøl. Ryktene sa at opp til 60% av ølet til norske mikrobryggerier var sterkere enn lovlig. Testen ble gjort på Gjelleråsen, på lab'n til Ringnes Bryggeri. Det sagt, var ikke bare rykter rundt Fjellbryggeriet, men at også Ægir Bryggeri blant annet skulle ha et par eksempler som ikke "besto testen" den gang osv. Men som sagt, hvor mye sannhet og whatever som stemmer eller ikke skal jeg ikke på død og liv dra noe konklusjon rundt. Bare nevner det. Var mye rykter den gang om hvem som hadde for sterke øl, hvilke øl det gjaldt osv, men lite konkret dukket opp. Senere kom det frem at det var bare 2 bryggerier som hadde hatt øl i butikkene med for høy alkoholprosent som faktisk måtte trekke ølene tilbake. Resten virket bli mer eller mindre fredet, så mulig det var nettopp Fjellbryggeriet og Ægir, hvem vet? (Angående Ægir, så gikk det her rykter om at det var den nydelige Sumbel Porter'n og marzen-varianten Haustgule Lauv som ble trukket tilbake, men de har i ettertid kommet tilbake "på rett kjøl", og bra er det. Pene øl, førstnevnte Sumbel Porter som for noen år tilbake i en viss øl-relatert betydningsfull kanal ble kåret til 'beste butikkøl', uavhengig sjanger). Men over til Åmotsdal igjen, mange syntes nok også timingen til Fjellbryggeriet var noe spesiell, i og med at de gikk ut med "den offentlige avskjeden" bare dager etter at Mr Nome og Bryggeri og Drikkevare-foreningen gikk ut med meldningen at betydelige mengder av butikkøl var sterkere enn det loven tillot. Litt kinky timing, men for all del, betviler ikke grunnene til Fjellbryggeriet. Brygging tar tid, papirarbeid tar tid, ordne og dille, frakt og representering tar tid. Så forstår avgjørelsen uansett. Men har allikevel en liten jævel inni meg som sier at all buzzet rundt butikkøl-testingen til Drikkevareforeningen ble den siste klisjefylte dråpa som fikk "begeret til å renne" over. Om valget om å "legge ned" var vanskelig nok fra før, så ble det nok ikke vanskeligere etter den episoden. Uansett, her er et lite utdrag av hva Aasmund og Margit selv skrev den gang "Dette vil nok komme som en overraskelse, men vi slutter med Fjellbryggeriet og legger den ute for salg. Grunnen til dette er familie. Vi har arbeidet i bryggeriet i 15-18 timer daglig, mandag gjennom søndag, dette har vi gjort i flere år. Dette er ikke forenelig med det livet vi ønsker å leve med våre barn. Beslutningen kom nesten i vår, men vi fikk så mye energi fra de mange positive tilbakemeldinger at vi valgte i håp om at arbeidet ville etter hvert bli mindre tidkrevende". Vel, undertegnede lar "ballen ligge død" hva prosent og butikkøl gjelder. La meg heller dulte litt innom hva Fjellbryggeriet i sin tid kunne tilby våre tørste struper. Hva bevegde seg der i katalogen? La oss kikke litt tilbake på akkurat den slice'n. For vi har med ekte entusiaster og gjøre her, over 13 års interesse og engasjement som tilsier blant annet at det skulle kjøre med henger fra Seljord til Kraftstasjonen på Rykene for å hente 1500 kg gratis røykmalt hos Kjetil Jikiun og Nøgne Ø er no problemo. Kjørte mye Aasmund, det skal han ha, i hvert fall før Asko kom inn i bildet si.

Men ja, la oss se litt nærmere på standard-sortimentet som Fjellbryggeriet dallet rundt med. Her snakker vi for det meste ene og alene om varer som kun var tilgjengelige via butikkhyllene. litt over en håndfull mengde varianter. Kan for min del starte med kanskje de 2 ølene som uten tvil har fått mest buzz de siste årene, og det fra flere anerkjente hold (hvis det er lov til å si). Hinter selvfølgelig her om de allerede nevnte ølene, stout'n Korp og brown ale'n Lun. Skikkelige go'biter var det, uavhengig om det var en prosent eller tre for mye. (Korp betyr ravn, for de som måtte være nozy på akkurat det). Merker jeg savner en double-date med disse to, gjør det. Satt med en magefølelse en gang at Korp'n (ved siden av Kinn sin Svart Hav, Berentsen sin Sorte Får og et par varianter fra Klostergården) var noe av det bedre mørke ølet man kunne oppdrive i butikkstyrke. Samme gjaldt Lun når det kom til sjangeren brown ale, var ikke så veldig mange som kunne måle seg skal jeg se veldig ærlig på det nå i ettertid. Unntakene her blir vel kanskje Nøgne Ø Brown Ale og Kinn Sjelefred osv, selv om jeg følte at produktet til Aasmund og Margit Rinde la noen små merkbare hakk foran. Heldigvis ikke lenge etter at Fjellbryggeriet gav seg, så kom Gahr Smith Gahrsen og 7 Fjell på banen med en ganske oppegående butikk-brown ale i Borgemesteren Oatmeal Coffee Brown Ale, noe som gjør at det fortsatt kan oppdrives decent gode brownies i klasse D her hjemme. Og må heller ikke glemme at vi fortsatt har tåelig greie alternativer i både Lervig sin Betty Brown, Klostergården sin Brown Ale, Lindheim sin Nut Brown Brown Ale osv. Så ståa er ikke så gæli. Men det betyr som sagt ikke at jeg ikke savner representanten fra Åmotsdal, langt ifra. Andre butikkøl fra Fjellbryggeriet var hveteølet Såmt og saison Tyst, disse, i motsetning til overnevnte Korp og Lun falt ikke i like høy smak. Gode øl begge, men for meg falt de temmelig i skyggen av de mørke juvelene. IPA'n Nara derimot kunne jeg godt digge inn, og gjorde det opp til flere ganger den tiden den var tilgjengelig. Uten tvil en av de mer fyldige IPA'ene som var mulig oppdrive i butikkhyllene her hjemme, hadde også en IBU på rundt 60 tar jeg ikke skammelig feil, noe som også er ganske så uvanlig for det Gahr Smith Gahrsen kaller "Fake IPA's. (altså, IPA til butikkstyrke). Siste øl jeg vil nevne her blir blond ale-kandidaten Vehus, oppkalt etter gården i Åmotsdal. Igjen, ikke det ølet fra Fjellbryggeriet jeg konsumerte mest (da foretrekker jeg heller blond ale'n til både 7 Fjell, Haandbryggeriet og Nøgne) men en helt okej lesk. Jepp, skal ikke dvele mer over dette temaet, ble en kort og grei oppsummering av de 6 "faste" Fjellbryggeriet hadde av butikksortiment. En verdig line-up, det skal de ha. 

På siden her ser dere bildet av blant annet etiketten til american pale ale'n Grøi Fornebu Pale Ale (4,6%). Ikke laget som dedikasjon til den gamle flyplassen sånn direkte, selv om det kanskje kunne virke slik for en som kun har flyplassen som relasjon når navnet Fornebu dukker opp. Men nei, snakker her om et brygg som Fjellbryggeriet satt kun for Meny Fornebu. Brygget også en Be'e Blond Ale til Meny GS. (litt sånn som Qvart Ølkompani holder på med på Sørlandet i ny og ne, det å brygge eksklusivt til spesielle Meny-butikker i Agder-fylkene. Mange der ute kjenner kanskje til deres lansering Kjøpmannens Utvalgte, har sluppet blant annet en juleøl, pale ale, og nå senest en amber ale under den fanen. Og noen av variantene kommer til og med på growlere og greier). Uansett, det skulle brygge spesielt til dagligvarehandelen er ikke noe breaking news, så fortsetter videre med Fjellbryggeriets alternative releaser. Kan nevne en annen American Pale Ale, ølet Nup Haukeliseter (4,6%) som ble brygget kun for Hakueliseter Turisthytte. Høres ut som en liten sjelden gem, dette. Da vil jeg heller tro at juleølet Svartjoleftan (4,6%) har et mye bredere navn der ute. Gikk litt buzz rundt dette ølet også i sin tid. Et øl Aasmund Rinde mente på "var et måltid i seg selv", med sine inkluderinger av både Ingefær, kanel, nellik, granskudd og havregryn. De lanserte også en liten sur versjon av dette juleølet under merkelappen Eksperimentet. Aasmund og gjengen hadde dette ølet med seg rundt på både Kristiansand og Bergen Øl-Festival i 2014, og feedbacken fra den gang virket ganske så respektabel. Fjellbryggeriets Sval Lager (4,6%) er en frisk lys lesk med sitrongress så vidt jeg har forstått. Nok et produkt fra Åmotsdal jeg aldri fikk lagt noe tunge på, så mulig smaksbildet kan ha justert seg noe siden snakkisen fra 2013. Siste av de alternative butikkstyrke-ølene jeg vil dra frem er 1864 Straand Pale Ale, nok en american pale ale versjon som denne gang ble brygget med adresse retning: Straand Hotel, Vrådal. (1864, som dere kanskje skjønner, refererer til årstallet Vrådal-hotel ble bygget). Vel, research'n tilsier nå at dett var dett angående diverse Klasse D-alternativer fra Fjellbryggeriet. Finnes sikkert flere eksempler på smale og interessante lekser fra Seljord-aktørene her, men tror jeg fikk med de mest vesentlige fra katalogen. Over til det litt mer tyngre..

Kan starte med deres jubileumsbatch #100, som gikk under stilen Belgian Ale. Prosenten vi her snakker om er 8, til tross for at de i starten gikk rykter om at denne lå på 4,7%. Hm, merker oss det altså. Fikk selv aldri smakt denne, selv om jeg en gang i tiden visste at Gastropuben Kick i Kristiansand representerte denna på en av tappelinjene. Kan ikke få med seg alt. Fjellbryggeriets sterkeste lesk ble deres Barley Wine (11%). Både Cardinal i Stavanger og Glamat Festivalen 2015 representerte denne en gang i tiden, igjen, nok et øl jeg aldri fikk kjent min besøkstid på. Fjellbryggeriet hadde også en annen Barley Wine i sortimentet sitt kalt Nått, som blant annet ble presentert på fjorårets BØ (Bergen Øl-Festival). Siste øl jeg vil ta med i denne sammenheng er den mørke saken Skomt Porter (6%), og i likhet med sistnevnte barley wine, så var også denne med over fjellet til Bergen Øl-Festival i fjor. Totalt kan vi telle kun 4 øl som går under so-called polstyrke

Akkurat som Berentsen Brygghus i Egersund har sin "innovasjons-serie", Espen Lothe og Kinn Bryggeri har sine "spesial"-lanseringer, så hadde også Fjellbryggeriet i sin tid sin lille serie gåendes med Ymist-slippene. (Ymist, som her i oversatt betydning betyr noe ala ymse/diverse). En serie øl-lanseringer med litt mer kreative og ekstreme øl enn hva kanskje standard-meny'n ellers kunne by på. Som de selv beskrev det: "Ymist er en produktserie der vi lager oppskrifter fra bunnen av med prøving og feiling". Snakker her om lanseringer av batcher som i utgangspunktet kun ville bli brygget 1 gang, med mindre tilbakemeldningene var såpass fjonge og fine at det ville rettferdiggjøre en year round' release. Et element Aasmund Rinde ikke utelukket kunne skje. Dog, ble det noen Ymist-varianter som fikk joine den faste porteføljen før det klisjefylte "håndkle" ble kastet inn? Det gjorde det, noe jeg skal komme tilbake til om litt. For Serien rakk komme ut i 6 varianter før det ble stopp i fjor høst, siste lanseringen endte opp med å bli Ymist #6, Red X. En amber ale på 4,6%. Kan gå gjennom serien kjapt her, det første ølet som kom fra denne kanten var et surøl. En variant med belgiske tradisjoner intakt, samt fermentering på eikefat. Blanding mellom gjær (saccharomyces og brettanomyces) og bakterier (lactobacillus og pediococcus), pluss at vi også snakker her om lagring over tid på eikespon. Ymist #2 Brown Ale. (som var Fjellbryggeriets batch 26). Ølet som også gikk under navnet Blonde Lun, og som navn-givingen her antyder, ble ølet basert på Lun. Dog, uten sjokolademaltet. Ymist #3 endte opp i en India Pale Ale variant, et produkt som tilsynelatende fikk så bra respons at entusiastene fra Åmotsdal vurderte la den bli en fast del av katalogen. IPA'n ble senere re-lansert og godt kjent under fanen Nara. Som en periode der var blant annet kjent som en av de mer fyldige IPA'ene til "butikkstyrke" der ute. (dere kan fortsatt tolke de gåsetegnene som dere vil). Ymist #3 var faktisk Fjellbryggeriets første forsøk på IPA-sjangeren, så var sikkert moro for dem at feedbacken ble såpass som den ble. De laget også senere en IPA i samarbeid med Meny Alna, Alna American IPA (som nevnt tidligere har Fjellbryggeriet flere Meny-samarbeid på samvittigheten, forruten Meny Fornebu og Alna her har de også laget blant annet Saga, en golden ale til Meny-butikken Saga i Skien). Men utenom Nara'n og Alna American IPA så har de ikke blitt produsert noen flere IPA fra Aasmund Rinde og gjengen i Åmotsdal, i hvert fall ikke meg bekjent. Ymist #4 ble en saison/farmhouse variant, som i likhet med det forrige Ymist-slippet også fikk æren av og bli en del av standard-sortimentet fra Fjellbryggeriet. Snakker her om Tyst. Og Ymist#5 endte opp i sjangeren hveteøl, type: amerikansk. Denne ølet fikk også etter hvert respekt nok til bli innlemmet i den faste katalogen, under navnelappen: Såmt Amerikansk Hvete. Var en ganske så fyldig og breial lesk dette, en av de mer interessante norske hveteølene i skatteklasse D i hvert fall. Så kan man jo diskutere igjen da, om det var innafor prosentgrensa eller ei, decent øl var det uansett. Men ja, 3 av 6 Ymist-releaser gjorde det godt nok til å kunne meske seg med et forlenget liv, halvparten av serien, det. Mon tro (hvis Fjellbryggeriet fortsatt var i sving) på hvor mange Ymist-varianter som hadde overlevd og vært en del av katalogen i dag? Sikkert ikke få. De hadde jo Ymist #7 på gang rett før de gav seg, men fikk aldri oppleve noe lansering. Her snakket vi om et øl med innslag av lokale råvarer, som bla blåbær osv. Men som sagt, ølet fikk aldri sett dagens lys, dessverre.

Og folk som følger litt med i timene er selvfølgelig inneforstått med at Fjellbryggeriet for en stund siden ble solgt videre til noen andre aktører i Telemark. Mer presist til en investorgruppe samt Einar Zakkæus Gurholdt (bildet) og Tuddal Høyfjellshotel, som de selv sier, "et hotel som er kjent for ikke ha så mye annet å by på enn det gode liv". Vel, tatt i betraktning at de i tilllegg snart kan godte seg med oppskriftene til Aasmund & Margit Rinde, så blir vel det gode livet i Tuddal om mulig enda bedre. Føler det store spørsmålet ligger i om vi noengang kommer til å få mulighet til å kjøpe en fyldig, rik stout som Korp (eller brown ale'n Lun) til butikkstyrke igjen. Har mine tvil. Skal en del smoothe justeringer til her for å si det mildt. Ser like gjerne at de re-lanseres som polvarer spør du meg, så er sjansene større for identiske go'saker som det vi var vandt med (altså, hvis det stemmer som ryktene ville ha det til, at mang et Fjellbryggeri-produkt ble målt en del sterkere enn det som var lovlig). Uansett, ser at det "nye" Fjellbryggeriet har gått ut offentlig og mer eller mindre gjort det klart at blond ale'n Vehus er klar til salg i butikk så fort "papirarbeidene" kommer i orden. Vel, ikke noe kjempe overraskende element for min del, i og med at jeg visste at Vehus allerede var godt innenfor prosentgrensen (og vel så det for å si det mildt). Men, ja, håper at next generation Fjellbryggeriet vil høste glitter og stas, at ikke vi sitter her fortsatt om et års tid og fortsatt mimrer nostalgisk over tiden som var, over gode stout og brown ale opplevelser vi en gang hadde med øl fra Åmotsdal. Er jo alltids en fare for at det kan skje. Men krysser fingra for hoteleier Gurholdt og gjengen som nå snart skal få testet seg hvordan det er og hoppe etter den klisjefylte Wirkola. Jada, undertegnede i hjørnet sender i hvert fall sine lykkeønskninger, selvfølgelig gjør jeg det, man vil jo folk godt.



-Bogart