Trappister Som Frister

Trappistøl er betegnelsen på øl brygget av trappistmunker i Belgia og Nederland. Snakker ikke her om en egen kategori, men betyr bare simpelt nok at ølet er brygget i et kloster av munker som tilhører trappistordenen. (O.S.C.O, Ordo Cisterciensis Strictioris Oberservantiae, og nei, den stavelsen kunne jeg ikke i hode) Er en katolsk munkeorden som lever og ånder etter den såkalte "Benedikts Regel" (fra rundt 500-tallet) som kort fortalt er sentrert rundt den gyldne triade av fred, bønn og arbeid. Trappistordenen har sitt navn etter hovedklosteret i La Trappe, Normandie, Frankrike. (La Trappe som selvfølgelig også er navnet på det eneste nederlandske klosteret som produserer anerkjent godt trappist-øl, i den grad man anerkjenner La Trappe som nettopp det. Har adresse i Tilburg, men skal ta for meg litt individuelt kloster-prat senere). For uansett om man er enig eller ikke, er offisielt 11 kloster-bryggerier som oppfyller de strenge kravene satt av den internasjonale trappistforeningen, og som dermed kan stemplet ølet sitt med det respektfulle "ekte trappistøl produkt". 6 fra Belgia, 2 fra Nederland og 1 hver fra Østerrike, Italia og USA. Mange vil nok mene at det kun er kloster-bryggeriene fra Belgia og Nederland som er "the real deal" her, men de andre aktørene på listen har altså blitt stemplet som godkjente trappist-bryggere, selv om visse brygg kommer helt fra Massachusetts. Det om det, den diskusjonen for bli over et annet øl, en annen dag. Men kan nevne at det finnes også flere eksempler på kloster-øl som blir brygget på kommersielle bryggerier med tillatelse fra klostrene selv. Imiterer trappist-øl kan vi si, der i mange tilfeller det også kan bli brukt samme gjærstammer og oppskrifter. (Men slipper samtidig de strenge kravene som trappist-ølene må følge). Disse ølene går da under betegnelsen: Abbedi-øl, Abbey-beer, Abdijbier, Biere d'abbaye etc. Kjente Abbey-øl for folk flest her hjemme kan vel være: Grimbergen, Leffe (et abbey-produkt fra det mer kjente Stella Artois), Maredsous (igjen et sideprodukt av noe mer kjent vare, denne gang Duvel Moortgat, Belgias nest største bryggeri). De har sin egne merkeordning (Erkend Belgisch Abdij Bier) som ikke er like streng som visse trappist-regler, men som allikevel stiller krav til at klosteret selv får styre markedsføringen og får andel av inntektene. Men her er det muligheter for aktører å kjøpe seg inn, mange av de større abbey-merkene er faktisk overtatt av mer eller mindre grandiose bryggeri-aktører. I 2011 var det 18 offisielle Abbey-øl registrert, usikker på hvordan ståa er nå 5 år senere. Men over til det sentrale igjen, de ekte trappist-ølene. Og hvilke krav som må innfris skal man kunne betegne ølet for et ekte trappistøl produkt.

Vel, først, for å kunne få lov til å bære det sekskantede trappistmerket må man selvfølgelig være medlem av den internasjonale trappistorganisasjonen ITA. (grunnlagt i 1997, av 8 trappistklostre, med utgangspunkt for å forhindre at utenforstående kommersielle krefter skal misbruke trappist-navnet). Eksklusiv munke-klubb, der man hvert femte år må søke om tillatelse for fortsatt kunne bruke merkevaren. Trappist-øl er jo et fredet merkevare, på lik linje med Champagne, så her settes det krav. Reglene eller er klare, for å få lov til å kunne kalle ølet trappist-øl, må lesken være brygget innenfor murene. Merk, enten av munkene selv, eller under munkenes oppsyn. Det vil si at egentlig kunne Jeppe i Evil Twin ha steppet opp etter munke-middagen en dag, kastet seg over et kokekar og fått det godkjent som trappist-øl, så lenge det var under oppsyn av andre benedict-munker. Mener, visst mulighetene sier at det kan være tilfelle, så hvorfor ikke bruke business-antennene i samsvar med givergleden og bare gjør det. Prøv gi ut en hånd til big shots rundt på den globale øl-scene. De fleste nomadebryggerne hadde sagt ja uten blunke, selvfølgelig hadde de det. collab med belgiske supermakter?, hvilken dumbass hadde takket pyntelig nei til noe slikt? Alle hadde tjent på det, partene, PR-kreftene, tickers, generelle øl fan og deres leverandører, og ikke minst landsbyen i Afrika som får donert pengene. Men ikke sant, noe som sier at bryggeriet skal heller ikke være det mest vesentlige i klosteret, og businessen skal heller ikke bryte med normen for hva som er satt. Fair enuff? I dunno, dumstil? Uansett, hovedoppgaven skal heller ikke være å tjene penger, og eventuelt overskudd skal gå til dekke munkenes nødvendige utgifter, vedlikehold etc. Og skulle det mot formodning være noe ekstra igjen, så blir det donert vekk i beste kloster-ånd til sosialhjelp, til mennesker i nød et cetera. Drypper ikke noe på klokkeren altså. Klosterbryggeriet skal også være overvåket sies det, for å sikre den gode kvaliteten. Ja vel, siste som bør trekkes frem er at reklame og kommunikasjon skal bedrives med ærlighet, edruelighet og måtehold. Og selvfølgelig stå i stil med de religiøse omgivelsene ølet blir brygget i. Vel, har man disse produksjonskravene on-lock, kjør på. 

Fellestrekkene i trappist-ølet kan man fort gå gjennom. Ikke så hokus-pokus egentlig, første hint er selvfølgelig at ølet vi snakker om her er overgjæret. (som vil si at ølet er gjæret på relativt høy temperatur, fra 15 til 20 grader, noe som igjen gir et mye mer fruktig resultat enn øl fra den undergjærede-siden-av-ting, som pils, lager, bayer og bokk for å nevne noen). Må ikke inneholde noe tilsetningsstoffer, Ølet må også være upasteurisert (med andre ord, det må inneholde levende gjær, noe som igjen er et pluss for både holdbarhet og fylde) som igjen tilsier et nytt fellesstrekk: at ølet modnes på gjærrestene, i flasken. Det tilsettes sukker i vørteren, med tanke på hjelpe gjæringsprosessen, som igjen kan bidra til konsistens, aroma, skum etc som kan minne mer om rom. Andre fellestrekk er at trappist-øl som regel er sterke øl, har fylde til tusen og innehar en viss kompleksitet over seg. Klosterølet har ofte et utvidet smaksbilde som kommer ofte mer til sin rett hvis man serverer ølet "kjellerkaldt" fra gjerne et stort og bredt stettglass. For min del, funker Duvel-glasset mitt hver gang, gjør det. Og når det gjelder smak og særpreg på denne type øl så kan det nevnes først som sist at det ikke er humledrevne øl vi legger under lupen her. No Sir, for mens store deler av verden virker konsentrere seg om humlesterke lesker så holde trappist-ølene fortsatt sitt fokus mot malt og gjær. Malt som både kan inkludere hvete og korn, store mengder, slik at ølet for en relativt høy vørterstyrke og ditto fylde. Krydder, pomerans, urter eller mørkt råsukker er heller ikke noe uvanlig bagasje i diverse trappist-lesker. Men for min del er det gjæret som er det store stikkordet her, finnes mange fantastiske belgiske klostergjær der ute som spiller ball med mang et kraftig og unikt aromabilde. Som gir liv til særpreget man nesten forventer seg når man legger en trappist variant på tunga. Brunt sukker tilsettes også ofte under kokingen av humle, noe som gir produktet et fruktaktig, nesten vinøst preg. Og i og med at vi snakker om ettergjæring på flaske, så kan de fleste oppegående trappist-øl ha lang lang levetid, snakker flere tiår med lagringskapasitet. Gjelder ikke bare trappist-øl, vurderer la Berentsen sin Stelliger Divum eller Nøgne Ø sin Dark Horizon 4,5 få ligge godgjøre seg til det blir salg av hoverboards, kampanjepriser på romfartsturer til Mars osv.  

Av øltyper innen sjangeren her så kan vi splitte dem ned i 5-6 bolker, dog flere av dem er minimalt i bruk. -Enkel- (eller Single) er en kategori som veldig sjelden blir brukt. En beskrivelse klosterbryggeriene brukte når de skulle omtale sine enkleste brygg. Veldig få (eller ingen) trappistbryggerier virker bruke denne beskrivelsen lenger. Jeg innbilte meg tidligere at dette kunne være en nyansert versjon av -Husøl- kategorien. Som på sin side kjennetegnes også som et enkelt brygg, lyst og ganske moderat på alkoholstyrken. Et brygg munkene ofte produserte til seg selv og klosterets gjester. Flere bryggerier der virker tilby denne varianten som en "salgsvare", mer eller mindre. -Blond- er også en relativ lys og lett belgisk sjanger med stikkord som fruktighet fra gjæringen, aromatisk med sine blomsterbed og fruktaromaer. Peiler seg som regel inn rundt 5-7 prosent, og blir ofte amerikanisert under merkelappen Golden Ale. Videre til det litt mer sterke, en av de mest populære sjangerne er uten tvil -Dobbel- (eller Dubbel) et kraftig, mørkt øl. Kan med et lite smil rundt kjeften kalle det munkenes bokk-øl. (dobbelbokk). Sliter med å finne veldig nyansert bilde mellom de to til tider, og jeg er ikke alene. Maltpreget lesk, (respektive doser krystall, karamellmalt kan ofte være spandert) toner av sjokolade og kaffe er heller ikke uvanlig oppdrive. Den opprinnelige historien bak Dobbel står Westmalle for. Der den først ble brygget i 1856, men kom ikke på markedet offisielt før 1861. Oppskriften ble skalert opp i 1926, ble sterkere. Før Dobbel'n til Westmalle kom på dagsorden hadde klosteret frem til da kun konsentrert seg om Husølet, som siden 1836 hadde vært en lav-prosentholdig søt belgisk wit, tiltenkt munkenes egne struper). -Trippel- er lysere og en smule tørrere enn en Dubbel. Kan enkelt nok kalle ølet for et lyst sterk-øl. Like kompleks og rik som en dobbel, men med litt mer humlebruk til tider. Fersk frukt og lyst malt kan prege smaksbildet, og IBU'en kan også være mer markant enn en Dubbel. Siste ut, mursteinen over alle belgiske murstein -Quadrupel-. Det mørkeste og det sterkeste belgiske ølet som brygges. Beste navnlappen på en Belgisk Strong Ale, med mindre jeg har misforstått helt. (Le Trappe er faktisk det eneste trappist-bryggeriet som har laget en offisiell Quadrupel, så Belgisk Strong Ale er vel en bedre merkelapp). Kjennetegnene for dem begge er uansett en relativ høy alkoholprosent, snakker som regel over 10 (pluss pluss). Et mer solid maltpreg, rikt, tydeligere kompleksitet enn for eksempel en Dubbel osv. Nøgne Ø Quadrupel ligger fortsatt tilgjengelig på vinmonopolets sine lister as we speak, en solid mørk kar på 15,5%. Versjonen lagret på rødvins-fat har Ratebeer kåret som den 12. beste Quadrupelen i verden, verdt bemerke seg. Katalogen fra kraftstasjonen på Rykene kunne også tidligere skimte med prisvinnende Aurora Australis i samme sjanger, brygge collaboen de gjorde sammen med australske Bridge Road Brewers (Aurora Australis II var forresten en Triple). Westvleteren 12 (som fortsatt regnes for mange som verdens beste øl) er også en Quadrupel. Samme gjelder mange av de andre store ølene som: Rochefort 10, La Trappe Quadrupel, St Bernardus Abt 12, Brewdog Abstract 01, Kinn Bryggeri sin Tomasmesse (har jo Westmalle sitt husgjær inkludert), Boogoop'n til Mikkeller og Three Floyd, Struises Rio Reserva osv. 

Verdens eldste bryggeri kommer som kjent fra Bayern og heter Weihenstephan, fikk ordnet bryggelisens i 1040 (dog, ryktene sier de har brygget der "uten papirer" siden år 768). Klosteret Weltenburg ble offisielt etablert ti år etter Weihenstephan, men kan fortsatt den dag i dag titulere seg selv som verdens eldste klosterbryggeri. Men når det gjelder disse såkalte trappistbryggeriene, så er det vel bare logisk og kronologisk fornuftig starte med 1. Westmalle. Klosterbryggeriet som ble grunnlagt av den belgiske munken Martinus Dom, som brygget sin første flaske i 1. August 1836 men fikk ikke solgt sine første flasker med munke-øl før 1. Desember 1861 (er i hvert fall det tidligste bevis historien har på registrert salg den veien) . Klosteret er belgisk (for de få som måtte tvile på det) og her holdes produksjonen "lav" for heller ha fokus på medmenneskelig ansvar, bønn og arbeid. Overskudd går ei heller til vedlikehold, men heller doneres til veldedige formål. Må sies, selv om jeg hinter om en såkalt lav produksjon så har de i dag rundt over 20 bryggere i sving (leid inn i de fleste tilfellene) samt nærmere 40 personer som tar av seg arbeidet utenfor produksjonen. For en 10 år siden hadde de kapasitet til å kunne korke rundt 45,000 flasker i timen, produsere årlig en 120,000 hektoliter osv. De anerkjente kloster-ølene her lyder selvfølgelig Westmalle Trappist Dubbel (7%) og Westmalle Trappist Trippel (9,5%), sistnevnte øl (en sterk belgisk pale ale) som regnes for den første lanserte trippelen i verden da den ble lansert i 1934. (har ikke forandret noe på oppskriften siden 1956 visstnok). Finnes også en tredje lansering, en limited edition sak kalt Westmalle Extra. Snakker 5%, en såkalt Patersbier, eller husøl-sjanger om du vil. Som nevnt over her, en sjanger som var mer tildelt munkene selv, mer enn det tørste markedet på utsiden av klostermurene. Wyeast 3787 er en kjent gjærstamme som kommer fra disse kloster-traktene, og som nevnt er dette i dag et av husgjærene til Espen Lothe og Kinn Bryggeri (det andre gjæret de har fokusert på i Flåm er Wyeast 1318, London Ale III). 

Neste trappist-bryggeri er 2. Rochefort, brygget i Notre Dame de St. Remy, i Namur. Har holdt brygger-aktitviteten gåendes her siden tidlig 1600-tallet, men fikk ikke skikkelig fart på den større produksjonen før inngangen til 1900-tallet.  Den årlige produksjonen lå for noen år siden på 18,000 hektoliter i året, noe som sier noe en del om volumdifferansene mellom Rochefort og overnevnte Westmalle for å nevne noe. Som mange andre trappist-argumenter rundt om så brygges det også her for å "overleve", mens overskuddet selvfølgelig flyr i retning veldedighet (som det skal gjøre i henhold til trappist-skriften). De 3 kjente sortene (som har god tilgjengelighet her i landet) er Rochefort 6, det eldste ølet fra St. Remy. En Belgisk Strong Ale på 7,5%, som kjennetegnes med sin røde kork. Rochefort 8 har fått kallenavnet "Speciale", er den ferskeste lanseringen i trioen (visst det er lov til å si) og kan gjenkjennes med sin respektable blå hattkork. Rochefort 10, den mest anerkjente, er som regel alltid en liten diskusjon blant engasjerte og ivrige øl-hoder der ute om hvilket trappist-øl som egentlig er best av Rochefort 10 og Westvleteren 12. Klassisk dilemma-scenario med andre ord. Vel, Rochefort 10 er som nevnt over en såkalt mørk quadruple, og ligger på 11,3%. 

3. Chimay, trappist-øl som også brygges i Vallonia-traktene akkurat som overnevnte Rochefort. Vært produsert alkohol bak murene på Abbaye Notre-Dame de Scourmont siden 1867, klosteret i Forges kan i dag kan skimte med nærmere syv flaskevarianter (og som Rochefort-ølene, er også visse varianter av Chimay-sortimentet mulig få tak i her hjemme, både i pol-hyllene og på bestillingsutvalget på nett). I likhet med Westmalle, er munkene i Chimay også dyktige på ost, så kan i tillegg skimte med i hvert fall 4 eksklusive ostetyper sist jeg sjekket. Den årlige produksjonskapasiteten ligger også nærme Westmalle sin kapasitet, med rundt 120,000 hl i året. Når det gjelder sortimentet så har de Chimay Rouge (den med rød etikett) som kan kategoriseres som det første brygget fra Chimay, ligger på 7%, bærer rundt på nøttepreget maltaroma som går hånd i hånd med peppertonene i gjæret. (et øl man ikke bør lagre mer enn i 1 år). "Minner meg om en Imperial Brown Ale light" var det en kompis som sa engang, ja, hvorfor ikke? Chimay Bleue (med den blå etiketten) har mer bitterhet i kantene enn sin røde kompanjong, og har i mang et tilfelle blitt omtalt som Chimay sitt "klassiske øl". Med sine 9% rettferdiggjør det en lengre lagringstid enn tilfelle er med Chimay Rouge. Chimay Triple (den med hvite etikett) er det tørreste merke av trioen foreløpig. Alkoholprosent på 8, og er ølet fra Chimay med klart det tydeligste humlepreget. Også det yngste ølet i rekken av lanseringer så langt. Chimay Doree (svart etikett) er det Chimay-ølet med tøffest tilgjengelighet. I og med at det kun serveres på selve klosteret. Brygga visstnok på nesten lik linje som en Chimay Rouge, bare mye lysere. (4,8%). 

4. Orval. Dette trappist-klosteret så dagens bryggeri ta sine første babysteg i 1931. (første ølet ble sendt ut til de kommersielle markedet året etter). Bryggeriet ble formet av Henry Vaes, som også står bak designen på de kjente Orval-glassene. Flaskeformene er også interessante, tenk da de i sin traff markedet i sin tid så var dette standard industriflaske. Vel, klosteret er kjent for 2 typer øl, første er Petite Orval, som navnet antyder en lett og pen trappist-øl på 3,5%. Egentlig en patersbier, for munkene selv altså. Mest kjente er selvfølgelig ølet som mange kategoriserer som "Dronningen Av Trappist-øl" Orval Trappist. (6,9%) Som stammer tilbake til det første produksjonsåret tidlig på 1930-tallet. Snakker et grumsete øl med kompleksitet, særpreget smak og aroma. 5. Westvleteren. Som for veldig mange er det absolutt mest kjente klosterbryggeriet i verden (til tross for å være et av de minste). Selvfølgelig mye takket være hypen rundt eksklusiviteten til det som mange mener er verdens beste øl, quadruplen "Westvleteren 12". 1 av 3 øl tilgjengelige fra Sint-Sixtusabdij-klosteret i Vleteren. De to andre lyder merkelappen Westvleteren Blond (5,8%, med grønn kork, først lansert sommeren, 1999. Opprinnelig Benediktinerne sitt eget hus-øl som ble oppgradert til slagsvare) og Westvleteren 8 (blå kork) kloster-øl med en alkoholprosent på 8 store. Tilgjengeligheten er i 2016 ganske så mye bedre tilfelle var bare for noen år siden, selv om det fortsatt bare produseres rundt en 60,000 kasser årlig. Før i tiden måtte man i de fleste tilfellene reise fysisk ned selv til klosteret og banke på døren visst man skulle få kloa i noen Westvleteren-øl. (og bare visst man hadde bestilt time på forhånd). Og hadde man først tatt turen ned, så kunne man langt i fra hamstre bilen full av trappist-øl, kun 2 kolli (trekasser) med øl pr bestillingshode med mindre jeg tar skammelig feil. En regel som fortsatt opprettholdes så vidt jeg har forstått. Svart-marked eller ei, tilgjengeligheten er som sagt bedre nå om dagen, vet om flere restauranter og barer (selv i mellomstore byer) som kan tilby en flaske Westvleteren 12 fra drikkekartet sitt. Dog ikke uvanlig skulle betale mellom 300-400 kroner for en liten flaske, så..koster være kar. Får meg til å tenke på en viss skjeggete Kristiansander-kar fra Norsk Ølimport som mistet et helt brett med W12 på en fortauskant i Oslo. Hm, hvilken blå-mandag det hadde vært uavhengig hvilken dag det hadde skjedd på. 

6. Achel. Brygges på klosteret Sint-Benedictusabdji de Achelse i Flanderen. Kjent blant annet for å være det minste av de 6 trappist-bryggeriene i Belgia, men også for en håndfulle eksempler nydelige øl som: Achel Blond og Achel Bruin-serien sin. Begge typene har blitt lansert både med 5% alkoholstyrke og 8%. Har i tillegg 75cl flaske tilgjengelig av Achel Bruin med prosent på 9,5. (Går under navnet: Archel Extra). Archel-klosteret ble grunnlagt på midten av 1600-tallet, men ble mer eller mindre ødelagt helt under den franske revolusjonen. I 1844 ble klosteret gjennoppbygget fra ruinene takket være godt hjerte og arbeidsiver fra diverse munker fra Westmalle. Achel ble offisielt trappist-kloster i 1871. 7. La Trappe. Fra Koningshoeven. En av to kloster-bryggerier i Nederland som har fått det eksklusive stemplet som Trappist-bryggeri. Dog i perioden 1999-2005, mistet klosteret retten. Men munkene tok senere mer over og fikk en større aktiv rolle i produksjonen, så de klarte kapre tilbake trappist-rollen. La Trappe kan tilby 6 flaskevarianter, en Blond (6,5%), Dubbel (7%), Triple (8%), Quadrupel (10%),  Witte Trappist (5,5%) og en sesongbasert bokk-øl på 7%. La Trappe er sett på som det mest kommersielle trappist-bryggeriet av de 7 originale. De har blant annet tillatt at ledig kapasitet brukes til å kontraktbrygge for andre, Chimay har blant annet blitt brygget i Koningshoeven. Kanskje derfor de mistet lisensen si, noe som gjør det kanskje vanskeligere for Jeppe i Evil Twin det skulle gjøre en collab. Hm, på tide fornye litt i trappist-reglementet spør du mannen i hjørnet. 8. Zundert Trappist (også kjent som Brouwerji Abdij Maria Touvlucht) det andre trappist-klosteret i Nederland. (i den grad vi kan kalle klostre utenfor Belgia trappist-klostre overhodet, men vi spiller med). Klosteret ble grunnlagt i 1900 av en munk fra Koningshoeven, men fikk ikke brygget sitt første offentlige trappist-øl før Desember 2013. (Selve bryggeriet dukket opp i 2011). Snakker ganske ferskt klosterbrygg altså, litt over to år 'in the making' bare. Ligger nære grensen til Belgia, og har for det meste 21 munker aktive i bryggeriet.. Mest populære munke-lesken her blir vel Zundert, en belgisk dobbel på 8%. Flere mener at av de nye trappist-bryggeriene som har dukket opp de siste årene, så er Brouwerji Abdij Maria muligens det beste av de nyopprettede skal vi tro ekkoet av feedback som sviver rundt der ute foreløpig. Ble under Ratebeer Awards 2014 (for året 2013 skal sies) kåret til et av de 10 beste nyetablerte bryggeriene i verden. De andre nye trappist-aktørene er..

9. Engelzell. Østerrikes kandidat i trappist-sirkuset. Og i motsetning til Westvleteren sine øl, som går for å være ganske vanskelige øl få tak i (i hvert fall visst man skal ha en flaskevariant med seg hjem si) så er trappist-ølene til Engelzell i helt motsatt skala, der kan man faktisk gå inn på klosterets egen hjemmeside og bestille. Er munkene sine det, måtte det smitte av på mang et annet kloster. Klosteret ble en del av trappist-familien i oktober 2012, er pr i dag kjent for spesielt to flasketyper øl. En dubbel kalt Benno, og en trippel Gregorius (som det svenske systembolaget kjente raske sin besøkstid på, tok inn 1500 flasker ganske kjapt så vidt jeg husker). Tredje Nivard (5,5%), kan kalle for et belgisk jubileums-øl.  10. Tre Fontane. Nå trasker vi videre nedover mot Italienske breddegrader, til Roma.Til det gamle klosteret som er kjent for å drive oppdrett på sau slik at de kan lage flotte ullkrager (pallium) til mang en erkebiskop rundt om. Men nå har de også kastet seg inn i den eksklusive trappist-klubben, ble offisielt medlem der 15. Mai 2015, som det ellevte trappist-klosteret i verden. Foreløpig består sortimentet av 1 stk øl, en trippel på 8,5% som lyder navnet: Tripel Birra Trappista Italiana. Fått middelmådig feedback foreløpig skal man tyde review'sa foreløpig. Men ingen overraskelse det at nye trappist-bryggerier blir mer eller mindre halvslaktet i starten. No Sir, Bob!. 

Vel, siste trappist-brew blir det bryggeriet som ligger lengst vekk, må "over dammen" til Spencer, Massachusetts, USA. 11. St. Joseph's Abbey. Som 10. Desember 2013 kunne smykke seg med tittelen (ikke bare som trappist-bryggeri, men) "første amerikanske trappist-bryggeri". Nr 9 i rekken i den eksklusive 'klubben'. Skal nevnes at de ble de første utenfor Europa også, med andre ord fin milepæl ha med seg på kloster-CV'n. Spencer Trappist Ale (6,5%) er flaggskipet, med sin Willamette og Nugget-humlekombinasjon, som i motsetning til sine italiensk trappist-venner har fått en ganske så respektfull feedback på blant annet Ratebeer (noe som igjen ikke er all verdens overraskende skal vi være ærlig nok mot oss selv, er nok av patriotiske amerikanere på det nettstedet, uten at jeg skal legge for mye i akkurat det. Er det en vibbe som smøres ekstra tykt på i øl-verdenen, så er det nettopp patrioisme, trenger ikke reise langt heller, du merker det sikkert ganske tydelig nok i lokale bryggeriers vennelag rundt om. De er de verste, spesielt venner av macro-industrien, der er det mye barnementalitet, mangelvilje på 'utvidelse av horisont' osv. Det om det, på høsten ifjor kom også en Spencer Trappist Holiday Ale (9%) mens den ferskeste nyheten fra munkene i St Joseph's Abbey og Spencer Brewing blir nok den kommende mørke saken: Trappist Russian Imperial Stout. Var i hvert fall det som var planen for munkene, dog ser ut til å ha bli utsatt inntil videre. Kapasiteten her heller ikke så gæli, kan pr i dag produsere rundt 40,000 fat årlig, for kontrastens skyld kan jeg hinte om at Smuttynose Brewing Company fra Hampton på sin side kan skimte med en produksjon på 42,000 barrels årlig. Så, høres ikke galt ut for det første trappist-bryggeriet, gjør ikke det. Vel, det var litt løs info om edle trappist-dråper. Inntil neste gang, jekk en exclusive. 

-Bogart