Nummer Seks i Landet

Turen i dag går mot 63 grader Nord, mot Trondheim, rettere sagt Høvringen. Er her Austmann Bryggeri brygger sine respektive øl, og har gjort nå i snart 3 år. Startet opp av trekløver'n Anders "Coop" Cooper, Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar i 2012, etter 1 år (og vel så det) med planlegging, kartlegging av kapitalbehov og det som måtte til før den første offisielle batchen med trønder-øl så dagens lys (i kokekarene på Kinn Bryggeri skal sies. Kanskje ikke den største overraskelsen det, for relasjonene mellom Austmann og Kinn går waay tilbake, men den slicen av historien skal jeg komme tilbake til). Men når vi snakker om "De 5 Store" på den Norske øl-scene, er det nærmest blitt en klisjee det skulle trekke frem solide mikrobryggerier som Haandbryggeriet fra Drammen, Lervig Aktiebryggeri fra Hillevåg, Stavanger, Ægir Bryggeri fra Flåm, nevnte Kinn Bryggeri fra Florø og ikke minst Nøgne Ø fra Rykene, Grimstad. De aller fleste er enige om at dette sannsynligvis de største av de "små" pr i dag med tanke på både kvalitet, volum, anerkjennelse etc. (usikker på hvilke kriterier som faktisk bestemmer aktørene på den 'uskrevne' topp 5 listen, men hvordan er det ikke?). Det sagt, merker det begynner dukke opp noen "runner-ups" der ute, andre mikroaktører som begynner blande seg inn i toppsiktet. Og foruten Jens Eikeset og Gahr Smith Gahrsen i 7 Fjell, Lindheim Ølkompani, så mener uten tvil at Austmann også er blant de gjeveste kandidatene til å mulig kunne triumfere inn på den øverste topp 5-lista i løpet av ikke alt for mange sesonger. Er vel mer eller mindre offisielt nå at Austmann går for å være det "Sjette største" mikrobryggeriet i Norge, så. Ja, skal sies, hvis man ser litt vekk i fra Egersund og Berentsen Brygghus, som absolutt heller ikke må glemmes. De er vel også strengt tatt inkludert i de håndfulle toppsiktet. Men angående Austmann, kvaliteten er allerede bevist spør du meg, har blitt produsert nok av edle øl-dråper som kan matche mye av de beste fra de andre bauta-bryggeriene, så potensiale går det 'tretten av i dusinet'. Skal ikke stå på det. Men det kunne fort gått begge veier, var en periode i startfasen der det ikke var sikkert overhodet om det i det hele tatt kom til å bli noe av bryggeriplanene til Nidaros Ølsmie (som navnet lød helt i planleggingsfasen). Kapitalen uteble, bankene virket ikke medgjørlige. Men skjebnen ville det annerledes, og med familiær økonomisk drahjelp av "3 gamle damer" (to mødre og en tante) så kunne bryggeridrømmen realiseres. Og det skjedde, og trioen har ikke sett seg tilbake siden. Og i dag er de en av de kanskje beste og oppegående mikrobryggeriene vi vet om i Trondheim ved siden av Klostergården Tautra, Trondheim Mikrobryggeri og To Tårn.

Trondheim Mikrobryggeri finner man i Prinsens Gate 39 i Trondheim. Som nevnt tidligere i bloggen, Norges nest eldste mikrobryggeri, startet opp i 1998, ni år etter Oslo Mikrobryggeri og rett før nesa på Nordkapp Mikrobryggeri i Honningsvåg. Klostergården på Tautra startet opprinnelig opp som en ekspansjon av mat- og ølserveringen på Klostergården. Bryggeriet holder til ved de gamle klosterruinene (fra tidlig 1200-tallet) på Tautra Nordre, med Jørn Anderssen som bryggeri-mester. Personlige favoritter her er deres Pale Ale og Blond-varianter, samt Porter og Stout. To Tårn (Norges eneste gravitasjonsbryggeri) holder til i Osloveien 45, Marienborg, Trondheim, i noen tidligere forfallende sand og vanntårn. Der det i et av tårnene brygges på "level 3", Gjæres på "level 2" og tappes på "level 1". Fancy greier må til for å utnytte volumet i bygningen. "Det vertikale bryggeri" kom igang med produksjonen i sommermånedene 2013, og bryggmester Børge Barlinhaug & Co står i dag for mang et pent brygg. Deres Cream Ale og Kølsh (med riktig temperatur på førstnevnte skal sies) rettferdiggjør stadig plass i min kjøleskapvegg, samt at Pale Ale'n til To Tårn kan pent menge seg med andre solide Pale Ales til butikkstyrke som Haandbryggeriet og Lysefjorden sin for å nevne noen. To Tårn sin Wit til blåskjell anbefales visstnok meget, både til damp og drikk. Wit til skalldyr generelt er som regel match made in heaven. Personlig liker jeg som nevnt To Øl sin Cloud 9 Wit godt til scampi. Uansett ikke sov på øl-scenen i Trondheim, Monkey Brew kan oppdrives på tapp her og der, og nye ansikter som Tiller Gårdsbryggeri, Bunker 18 Nanobryggeri, Work Work og andre aktører lurer i kulissene. 2016 virker bli nok et spennende trønder-øl år.

Fra Venstre: Anders Cooper, Vinko Sindelar, Thomas Sjue

Før jeg beveger meg nevneverdig mer inn i øl-sortimentet til Austmann, så må det jo nevnes litt her hva de individuelle bryggerne i Austmann tidligere har gjort av øl-relatert stuffings. Kan si det slik, at 2/3 av triaden var tidligere representert under fanen til Norges nest-eldste mikrobryggeri, Trondheim Mikrobryggeri. Gjelder Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar, sistnevnte opprinnelig fra Søndre Oregon, USA, der han startet sine babysteg som brygger før han mang et år senere altså kunne titulere seg som daglig leder i Austmann. Var forresten mannen bak det tidligere tilgjengelige ølet Crater Lake APA. (Går off-topic her, men når jeg tenker på Crater Lake, Oregon, så drar tankebanken automatisk tilbake til den 9 mester lange trestokken som har duppet i vannflata der siden 1896. Går under navnet: "Old Man On The Lake". Snodig liten historie, peep den). Når det gjelder Thomas Sjue, en mat og øl-entusiast som kan sies være den mest markedansvarlige i trioen. Noe som må være ekstra gøy for sistnevnte spesielt, da Austmann ble nominert til "Årets Markedsfører 2013" vil jeg tro. Noe som var en indikator på at ting funket, bryggeriet var blitt hørt og ikke minst anerkjent (på den relativt korte tiden de hadde vært i sving). Så "ambassade-arbeidet", nettverksbyggingen og likesinnede elementer virker være ganske på stell. Fremstår i hvert fall ganske så flinke på det feltet, og det kan man vel takke mye av arbeidet til blant annet Thomas Sjue for vil jeg tro. 

Sjefsbrygger Anders "Coop" Cooper (bildet) om ikke jeg kan kalle han perfeksjonisten, så kan jeg i hvert fall kalle han en tidligere brygger hos Espen Lothe og Kinn Bryggeri i Florø, med andre ord, ikke det verste stedet opparbeide seg bryggeerfaring på. Langt ifra. Merker det også på produksjonsutstyret hos Austmann, her er det noen som har blitt smittet av Espen Lothe og hans forkjærlighet for sine "firkantede åpne kar" fremfor de sylinderformende tankene. (Trønderne som på den tid representerte mikrobryggeri nr 3 i Norge som tok i bruk slike gamle produksjonsteknikker etter Kinn og Arthur Bredli sitt Espedalen Fjellbryggeri). Selve produksjons-biten er et kapittel for seg selv, foruten de nevnte åpne karene, preiker vi 450 kvadratmeter med coolship og diverse snacks, høsting av eget gjær osv så, kan ikke annet enn å sende respekt for en gjennomført produksjon-stil. På flere måter, det at de investerer 3 ganger mer i råvarer og råstoffer enn den gjennomsnittlige norske øl der ute er interessant. I og med at det fort kan bli aromatiske gullgruver vi her snakker om, istedenfor økonomiske. (Blåbærstout'n er et godt eksempel på det, tjener i følge ryktene nada zipp på den, men smaker himmelsk nontherless). Ellers, Gjærsoppens kvalitet, som det overhode ikke fuckes med på Austmann, der kun de friskeste og mest effektive fra hver batch kan gjøre seg fortjent til "ny runde". (er en av fordelene med åpne gjæringskar det, at man kan topphøste gjæren). Liker også at alt ølet fra Austmann er naturlig karbonisert, uten tilsetting av kullsyre. Noe som gir waay smoothere skum. De stoler på håndverket og ferdighetene sine, som det selv sier: er lett produsere et øl med masse humle, kunsten ligger i å diske opp et harmonisk øl der alle humletypene yter sitt beste. Og Tallene talte tidlig for seg, mener, i 2014 hadde Austmann hele 14 øl inne på vinmonopolet sitt basisutvalg. (Hadde 13 varianter inne på vinmonopolet allerede bare etter 7 måneders drift). Ikke rart de hadde 14 timers arbeidsdager i lange perioder. (kunne umulig vært alt for familievennlig det å skulle vært ansatt hos Austmann den tiden). Den første halvdel av 2015 hadde de lagt tilbake nærmere 40 forskjellige brygg. Imponerende arbeid fra folka på Byneset, selvfølgelig er det det. Verdt merke seg at Nøgne Ø hadde 33 ulike øl-lanseringer bare i fjor. Imponerende det også, setter det samtidig litt i perspektiv, mye arbeid Cooper legger ned. Men det sagt, vi på berget ligger allikevel et stykke bak aktiviteten til visse dansker. Som gjøke-bryggeren Mikkeller, som var involvert i hele 284 lanseringer bare i 2015. (Ølsnedkeren hadde 68, Warpigs Brew Pub, 66. Mens de tidligere "studentene" til Mikkeller, To Øl hadde 50 øl på samvittigheten bare i fjor). Aktiviteten til Nøgne Ø i 2015 la seg i samme nivå som andre danske bautaer som Svaneke (Danmarks første mikrobryggeri), Amager og Nørrebro Brygghus for å nevne noen. 

Linkene til Florø og Kinn Bryggeri stikker dypere enn de tidligere jobbrelasjonene til "Coop" og deres fellesinteresse for åpne gjæringskar. Var nemlig Espen Lothe og Co som sto for bryggingen av de 4 første batchene med Austmann-øl. Det første jomfu-ølet som kom i Austmann sitt tegn var den belgiske pale ale'n "3 Gamle Damer" (bildet). Som selvfølgelig var en flott gest til de like flotte madammene som kausjonerte sine hus for at trioen i Trondheim kunne leve ut guttedrømmen sin. Beundringsverdig handling, ferdig snakka. Snakker en god humlet pale ale på 5,5%, (les; humle fra statene og kiwi-land) men uten det karakteristiske engelske gjæret, her ble det albuerom for en belgisk variant. Og resultatet ble en fruktig (passe bitter) nytelses-drikk. Forfriskende ble et sentralt stikkord her. Andre tidlige Austmann-brygg som kom ut av kokekarene til Kinn var overnevnte Crater Lake, en american pale ale med Espen Lothe sitt faste engelske husgjær in the mix (snakker Wyeast 1318, London Ale Yeast III). Bastogne er mer eller mindre en klassiker fra Austmann, som navnet hinter til, basert på gjæret den representerer. (WLP510). En av de to faste husgjæra hos Austmann. Den veldig tidlige versjonen av Bastonge ble jo som nevnt brygget hos Kinn, så her var det igjen husgjæret til Lothe som var i sentrum. Ellers brukes den magnum som bitterhumle samt east kent holding. Fått gjæret ølet helt ut, økt temperaturen gjennom hele prosessen, noe som gjør at man sitter igjen med minimalt med restsødme men med et feiende fruktig resultat. Sist ut av kvartett-lanseringen var Austmann Årevette. En amerikansk amber (som også inkluderer engelsk gjær). Ble brygget totalt 4 batcher i Florø, og 14 batcher hos Austmann selv på Høvringen fram til lanseringsdatoen (som endte opp bli siste dagen i Juli 2013 tar jeg ikke skammelig feil). Første ølet som kom til liv i Austmann sine egne lokaler var IPA'en Number Nine, opprinnelig et feil-brygg som kanskje var tiltenkt sluken (litt sånn som den nye Koji Saison til Nøgne Ø) men som i 2013 allikevel ble dradd med rundt på øl-festivaler i Bergen, Grunerløkka osv. 

Ok, hva kan digges inn for mannen i hjørnet? Kan ta for meg butikkstyrke først, har spesielt to varianter som har gått litt på repeat i handlevognen til tider. Det er butikk-IPA'n Onkel I Amerika. Et øl til ære for de som la ut på reisen inn i det ukjente. En ganske så smooth og pen humle-session, her med solide nok mengder med de 2 amerikanske c-humlene cascade og centennial. Kanskje ikke en session-IPA som stikker seg veldig ut som noe unik piece of shit, kan ofte forsvinne litt i mengden blant mang en annen butikk-IPA, men allikevel, ølet er godt, og med ditto god tilgjengelighet så blir det som det blir av og til. Favoritten til 4,7% er nok allikevel den belgisk inspirerte hveteølet Utpå med sine sjarmerende doser sitron-purre (tilsatt sent i koketiden vil jeg tro, samme som Austmann gjorde nylig med Tatt På Fersken-ølet de brygget for Cervisiam, bare at denne gangen gjaldt det peaches selvfølgelig). Wit'n Utpå inneholder også noen av de bedre koriander-frøene som kan anskaffes fra Bama, så igjen ser vi de strekker seg litt ekstra når det gjelder råvarer. Angående Wit, så er det fra denne sjangeren jeg mener vi finner en av de bedre kreative ordspillene til Austmann så langt, tenker på Kjole og Wit (5%). Bra navnelapp (på høyde med Harry Porter-navnet til Henrik Svalheim). Kaffeporter'n er fin, kanskje litt overkill på koffeinen. Amber har jeg ikke smakt, vet ikke hvorfor jeg ikke har fått rotet meg til det. Husker jeg vurderte den i julens hektiske handel, men prioriterte juleølet til "Coop" og gjengen i stedet. Angrer ikke på det, hadde sin stemning med seg. Julete og smakfull. Slo ikke like bra fra seg på juletesten som Lervig sin Kringly Kris, Julefred'n til Kinn og Balders FFC Juleøl Premium, Telemark Mikrobryggeri sin osv, men decent score uansett.

Hva rører seg på polvare-siden av ting? Hva kan Austmann virkelig skimte med her? Vel, undertegnede har smakt seg gjennom kanskje 60% av katalogen så langt, med andre ord mangler en del kjefter med Austmann-øl før jeg kan se "hele bildet" når det gjelder sortimentet til "Coop" og gjengen. Er ikke alle som er like lett tilgjengelig, hadde vinmonopolene rundt om i de nest-største byene f.eks vært like ivrige til å ta inn Austmann-øl som det Fjordline-fergene er så hadde sikkert ståa vært en annen. Men men, ingen unnskyldning, mang et Austmann-øl kan anskaffes via Vinmonopolets bestillingsutvalget på nett. Første som slår meg (og som ved siden av overnevnte Utpå er mine favoritter så langt) er Humledugg. Ja, det var en fresh murstein. (ligger på 6,5%). Beveger seg opp mot det territoriet jeg mener IPA'n til Nøgne Ø ligger på, Fyr og Flamme fra Haandbryggeriet, Ulriken fra 7 Fjell osv. Med andre ord, nærmer seg min norske krem-liste hva gode humledrevne øl gjelder. Ble positivt overrasket, akkurat som det jeg nylig ble med butikk-IPA'n til Wettre Bryggeri, så ser frem til pol-slippet i Mars, da kommer etter ryktene både Pale Ale'n til Wettre, Cellerman's Reverse fra Nøgne osv. (til uvitende må jeg minne om at vinmonopolet har sine nyhetsslipp annenhver måned året gjennom. Januar-Mars-Mai-Juli-September-November. Kan være greit legge den informasjonen i bakhodet visst man er gira på godt øl). Men ja, Humledugg var helt fantastisk. Aromatisk humle-fresh aroma med en like spenstig humlesmak, fin markant bitterhet osv. Skikkelig strupe-candy som jeg liker kalle det. Anbefales. Andre favs: Mørk Skog, likte godt brown ale'n Northumberland, mye mulig en av de fem beste norske brune jeg har fått lagt referanse på. Miss Saison, edel nok vare med sine kaffirlimeblader og sitrongress, dog, likte nok Bastogne noen hakk mer. Akkurat som jeg likte Citra Saison litt enda bedre enn Bastogne igjen. Den var meget fin. Og ja, for all det, må ikke glemme Blåbærstout, vet ikke, men jeg må ha en forkjærlighet for blåbær i øl, smakte nylig Gotland Bryggeriet sin blåbær IPA Mors Lilla Bulldog, og den var voFFFF. Synd jeg ikke fikk lagt tunga på den "pensjonerte danske", så hadde jeg hatt en blåbær-referanse fra begge de oppegående naboene. Tenker på Justin Blåbær som tidligere ble brygget på Fanø for Evil Twin, en såkalt bluebeery berliner weisse, lagret på brunello-fat. Ang blåbær, så kan ikke annet enn å minne folket der ute om Cantillon sin Blåbær Lambik, den er "one for the books", en strekke seg ekstra etter hvis man får 'hvite knoker' av den type bærsort i ølet. (Cantillon-ølet ble i sin tid brygget eksklusivt til Ølbutikken i København, foreløpig siste batchen (#10) kom i 2014).

Collabs liker jeg alltid dvele litt rundt, og får gjøre dette avslutningsvis nå også, blir en liten gjennomgang her for karene i Austmann har faen ikke sittet stille. Først kan jeg ta med at har brygget litt for (og med) Stavanger Brygghus, i første rekke kom Lille Marius, (som poppet frem både med en Mosaic-versjon og den nydelige standard kombinasjonen med Amarillo og Simcoe) og Livsglæde (et hus-øl, en red ale på 4,5% med amarillo og centennial laget for Tou Scene). Men angående collabs er det mang et interessant samarbeid verdt merke seg. Av det jeg har smakt her så må jeg trekke frem den svenske collaben med Marteen Vanwildmeersch og Slottskallan Bryggeri på berliner weisse'n Sura Bror. Hadde en god dobbel-bill med denne og danskene i To Øl sin Sur Yule (sistnevnte som jeg omsider fikk tak i, etter den tomhendte jakten i julestriden). Slottskallan Bryggeri i Uppsala er forresten et av Sverige sine første mikrobryggeri, grunnlagt i 1997, så vet ni det. Da Erik Nielsen fra Ø-Bryg seilte med treskuta si fra Danmark til Trondheim, så måtte det selvfølgelig eskalere ut i en collab. Sea ESB ble resultatet, en engelsk special bitter. Et "sjovt" øl, som blant annet inkluderte Stokkan Gård der det ble røykt tare over bøkeflis and what's not. Samarbeidet litt med sveitsiske BFM da Yves Leboeuf tok turen til Trondheim i 2014, chipotle-stout på en 7-8% ble konklusjonen, usikker på hvor den lesken endte opp tho. Hørte absolutt ingen hype rundt den. Av de mer interessante samarbeidene for min del må vi ned til Belgia og Nederland. Moro at de fikk seg en collab med Brussels Beer Project på imperial stout'n La Shaman Aztec Stout. Skapte en navn der, Austmann. Skulle dradd meg til Øl-festivalen på Nærbø for en smak på den, dry stout med chipotle chili og greier. Like interessant (men mye mindre tilgjengelig, foreløpig that is) var samarbeidene med de nederlandske oppegående og anerkjente mikrobryggeriene De Molen (med imperial stout'n Mannus & Blodøks) og Kaapse Brouwers (med barley wine'n Vinland, brygget i slutten av November 2015, så popper vel opp i bevissheten i løpet av året vil jeg tro). De Molen er jo legendarene fra Bodegraven, mens Rotterdam bryggeriet, Kaapse ble i 2014 kåret blant de beste bryggeri-nykommerne i verden i følge Ratebeer sin liste over nærmere 4000 nye bryggerier spredd rundt hele kloden. (snakker samme prestisjetunge topp-10 liste som både Lindheim Ølkompani og 7 Fjell markerte tydelig territorium på). Av norske samarbeid har de gjennom de siste årene slått hodene sammen med Mike Murphy og Lervig (quadrupel'n Mayfarer), Voss Bryggeri (The Hopressor, en american strong ale på 9,9% som pr i dag ifølge Ratebeer er Austmann sitt dårligste øl. 2 i style/29 overall). 

På andre siden av skalaen, ligger Shetlandsporter (bildet) som er en av de aller høyest rate'a ølene. Et samarbeid med de dyktige bryggehodene i Monkey Brew, klart en av de mest elegante porter'ene til Austmann i mitt hode (dog, i tett kamp mot Sjokolade og Kisebær Porter'n). Og akkurat som butikk-IPA'n var en hylles til de som tok turen "over dammen" til Amerika, er Shetlandsporter'n en hylles til de som tok turen gjennom den værharde geologien på vei til Shetland. Ølet, som er basert på en røykøltradisjon derfra. Amundsen slo de også hodene sammen med, resultatet en scotch ale som lyder Glasgow Kiss. Dro frem Mørk Skog over her, glemte hinte over at det også var et samarbeidsprosjekt mellom Austmann og deres venner i Beer Enthusiast Norge. Sistnevnte aktør som har vært et viktig ledd for spredning av Austmann-øl for å si det mildt. Har også store navn som Sierra Nevada, Baladin, Chimay i porteføljen sin, så Beer Enthusiast fortjener sin cred, har tidligere samarbeidet med Austmann på bla det belgisk inspirerte brown ale'n Quinta Do Noel. Det om det, sist men ikke minst så har i tillegg Austmann fått unnagjort en multi-collab med Lindheim Ølkompani og Balder fra Leikanger på fruktølet Caelum Caeruleum. Ligger tilgjengelig på polets bestillingsutvalg as we speak. Spennende aktører, spennende navnlapp, buzzet på selve ølet virker ikke like spennende. Men fuck en buzz, jekk den opp selv og dra din egen dom. 


-Bogart