Gressklipper-Øl, Session Beers & Fake IPA's

Definere sjangere er ikke like lett bestandig. Hva er en typeriktig Saison? Er en tradisjonell saison fra 2015 typeriktig i det hele tatt sett opp mot de gamle originale skikkene? Var Porter opprinnelig en lav-alkoholholdig lesk? Har IPA-legenden om ''sjøreisene til India'' noe sannhet i seg overhodet? Hva er Session ales? Har det sitt opphav fra krigsårene i England, der mekanikere, flyteknikere et cetera hadde pauser med såkalte lettdrikkelige ''session-øl'' hver fjerde time? Kan vi egentlig kategorisere det meste av øl med lav prosent for session-kandidater? Uansett, spør man bryggeikonet Gahr Smith Gahrsen så finnes det egentlig ikke noe IPA til butikkstyrke. Var jo den holdningen som gav oss 7 Fjell Sjarlatan Fake IPA i sommer. (lansert samtidig som Borgermester Oatmeal Coffee Brown Ale, med håndplukket og spesialbrent Ipanema-kaffe. En av de bedre brune der ute i butikkene just nu). Men ja, Sjarlatan er jo en som utgir seg for å være noe han ikke er. Kan sitere bryggesjefen her : ''IPA-navnet selger øl, men la oss kalle en spade for en spade, dette er ikke en IPA, og ikke begynn med såkalte ''session IPA's'. Dette er en Pale Ale med enorme mengder humle. Dersom en IPA kunne gjøres på 4,7% er det slik vi ville ha gjort det''. Ærlige ord fra Bønes, ikke dumt produkt heller. Verdt legge tunga på begge. Om Sjarlatan Fake IPA skal ''overta'' for Mon Plaisir'n er usikkert. Dog, ryktene går at den mulig skal fases ut. Og i og med at man bør ha en year-round representant fra pale ale-sjangeren tilgjengelig i butikkhyllene, så er det store muligheter for at Sjarlatanen tar den plassen (selv med ''feil'' navn si). Selvfølgelig, med mindre Gahr Smith Gahrsen og gjengen vurderer inkludere pale ale'n Magnus Barfot i standard-sortimentet, selv om det er egentlig er bortkastet tenke slik i og med at Bergen Film Festival etter all sannsynlighet sitter på rettighetene den veien. Litt i samme landskap som det Ranglerock'n til Kim Odland befinner seg i, mtp forholdet retning Bryne-festivalen. Det om det, vil bare legge til her at St. Niklaus Christmas Ale hadde en snill og lettdrikkelig kropp med fine toner av kaffe og at saison-ølet Tippetue passer utmerket deilig til fisk og skalldyr. Den, akkompagnert med en Cloud 9 Wit fra To Øl går hånd i hanske til scampi og whatever klippfisk.  

Men ja, la oss si at jeg gikk inn i en givende nok øl-butikk, av typen Vaaland, Gulating (kanskje den nye Humlen Ølutsalg i Bergen) osv. Med andre ord, en sjappe med rikelig og respektabelt nok utvalg. Og der fikk jeg i oppgave kjøpe med meg 5 av de beste norske session/ ''gressklipper'' ølene', (merk, norske) hva hadde jeg hanket inn? Først, hadde nok gått rett bort til Lervig-produktene og grabbet tak i Lucky Jack. Er ikke norges mest solgte american pale ale for ingenting. Revolusjonerte vestlandet, så, god nok for meg. Liker det faktum at Mike Murphy veltet om i øl-bevissheten på italienerne også, før han entret oljebyen. Hans første italienske IPA (eller EE Buhs som det kalles på italieno) kan dateres tilbake til år 2000, da bryggeripub'n han styrte i Roma jomfru-lanserte sin ''Pioneer''. Så, var ikke noe stor ''Einstein-test'' for Murphy, det skulle diske opp appellerende lettdrikkende friske humlepregede øl til et folk som ikke var vandt til det, så Lucky Jack blir den første. Den andre jeg grabber til meg blir fra Florø, snakker Kinn Bryggeri igjen selvfølgelig. Tror jeg må være en av de få i verden, men smakspreferansene mine foretrekker heller sitte chille med en Humlehaud fremfor sitte seg ned med storebroren Vestkyst. Foretrekker lillebroren med andre ord. Jeg synes Vestkyst (de batchene jeg har drukket i hvert fall) har vært for 'bitter i kantene'. Såpass at det går utover totalpakka av inntrykk. Smakt mang et øl med IBU på 100, men Vestkysten utmerker seg på den skalaen gitt. Så, ja, Kinn sin Humlehaud blir det. En av mine største favoritter når det kommer til norsk IPA til butikkstyrke. Som jeg også føler jeg kan kategorisere som nærmest en session-variant, så er innafor hos meg. Nummer 3 er delt mellom to øl fra samme bryggeri. Samme ferske nyetablerte bryggeri kan vi si. Snakker om Qvart Ølkompani. Der står det mellom nyheten Gose og Session IPA'n. Gose har jeg hintet om tidligere, trenger ingen ytterlig ros, sier bare igjen at den der kommer garantert til å bli en hit. Vent til sommersesongen entrer banen, om man er i tvil nå i disse juletider. Session IPA'n var etter det jeg har hørt en av bryggeriets første produkter som kom til liv, også foreløpig en av de beste (av de 7-8 variantene de foreløpig har fått flasket, Kjøpmannens Utvalgte inkludert). Kan ta med at rett rundt hjørnet nå så venter det nok en ny lansering fra Qvart Ølkompani, tenker på ølet St Lucia (6%) som er et fruktig samarbeid med Sørlandets Kaffebrenneri og (i denne omgang) flotte kaffebønner fra Brasil som skal settes sitt preg. Uansett, den fjerde ''session-varianten'' jeg hadde tatt med måtte vært enten Pale Ale'n til Klostergården, Haandbryggeriet eller To Tårn, Trondheim. Falt for samtlige (Klostergården fra Tautra, en øy på utsiden av Trondheim har også veldig flotte kandidater i de mørke klassene, både Stout'n, Porter'n og Brown Ale bør legges i bakhodet hvis man er fan av de mørke deiligheter). Vanskelig velge, men tror jeg går for just nevnte Klostergården.

Og som femte og siste valg hadde jeg konsentrert meg om (tenkte i grunn først på Austmann sin Onkel I Amerika, men også på Pale Ale'n til Telemark Mikrobryggeri). Men nei, ble ingen av dem, ble heller en annen variant fra et annet bryggeri i Telemark. Nemlig Lindheim Ølkompani og deres helt vidunderlige berliner weisse Lord Of Acid, som etter ryktene kanskje slipper til i butikkene igjen før jul. Den skal i hvert fall hankes inn håndfulle mengder av. Snakk om en refreshing sak, så ja, sur-øl som session-drikk funker bra for undertegnede i hjørnet. Opprinnelig et samarbeid mellom Lindheim, Lervig og Edge Brewing fra Barcelona. En trippel-collab som gjorde godt, er en grunn til at både Gvarv og Hillevåg representerte denne ved sine stands under What's Brewing 2015. Lindheim møtte Ægir i den første semi-finalen under årets Bryggeribråk, og Ølkompaniet fra Gvarv serverte Lord Of Acid til forretten bestående av en suppe ristede tomater med akkompagnert knekkebrød og elgcarpaccio. Lindheim vant, men det som skilte aktørene her var da Lindheim under desserten disket frem Jacobs Hage til gulrotkaken med snøfriskis. (Ægir burde kanskje ha revurdert bruken av Ylir her. Lindheim gikk videre til finalestas, men tapte mot de svenske bulldogene i Gotland Bryggeri). Uansett, poenget står, neste gang du ser en Lindheim-flaske med tiltrekkende gul etikett, kjenn din besøkstid. Den er verdt det. Angående Lindheim, nå er det ikke lenge før vi kan forvente se fersk nybrygga Nacho Libre i hyllesortimentet på polet heller. Humledrevne nytelser bør drikkes ferskest mulig, (innen 90 dager anbefaler alltid Greg fra Gregs Beer Reviews på youtube) og vi hører alltid etter når folk med hvitt hår i trynet prater, så.. det dulte innom et monopol i nærmeste fremtid er kanskje ikke det dummeste man kan gjøre hvis man får ''hvite knoker'' av øl fra Lindheim. I confess, I do.

Av utenlandske lettdrikkelige delikatesser så blir jeg nødt til å nevne en ganske så stor favoritt fra Grand Rapids, Michigan. Snakker Founders selvfølgelig og deres eneste, dog lett tilgjengelige øl til butikkstyrke, All Day IPA. Av utlendinger i butikk, så er det denne fra Founders og golden ale'n til Kona Big Wave som virker selge mest unna. Men ja, All Day IPA er fresh og easy goin', flotte mengder humle og passelig dash med bitterhet. Nesen har en pen pyntelig bukett med amerikanske citrus-humler, flørter appellerende. Et øl jeg til regelmessig har et par eksemplarer av lagret i kjøleskapet i kjelleren. Pleier snappe den opp i ny og ne, litt sånn jeg har det på vinmonopolet med Sierra Nevada sin klassiske Pale Ale. Også ofte en gjenganger i kjøleskapveggen den også. Beavertown sin strågule fine Neckoil Session IPA er også en lettdrikkende favoritt her i gården, ditto med Brew By Numbers selvfølgelig. En av verdens mest oppegående bryggerier når det kommer til session-øl. Favoritten her foreløpig er varianten deres med Amarillo og Simcoe, som nevnt tidligere, kanskje min favoritt humlekombinasjon når det kommer til lys ale. Norsk Ølimport med Audun Vhile i spissen har jo allerede servert blant annet over håndfulle Gulating-butikker med alt fra den mest anerkjente Citra-varianten til det interessante saison-ølet Grisette. Og angående god saison til butikkstyrke, Smuttynose sin Hayseed. Som etter min mening hadde kvaliteter nok til å kunne matche visse bautaer fra Oklahoma, nesten. Er Fludium som ordner ordner kontaktene den veien, deres nettverk begynner strekke seg fint rundt Colorado og Omegn, verdt peepe det firmaet nærmere i sømmene. Og ønsker samtidig at noen kan få ordnet en liten deal slik at kan få oppleve litt pils fra Avery Brewery i butikkhyllene nå som Joe's Pilsner er tilgjengelig. Nok pils der ute sier du? Vel foruten noen hyggelige opplevelser med pilsneren til det nystartede Horten Bryggeri og Mikkellers lyse pepper-øl Mission Chinese Food, så kan det fort gå lenge mellom hver gang en veldig minnerik opplevelse knytter seg til pils-sjangeren, dessverre. Gypsy Inc sin Tipsy Gypsy (med overnevnte simcoe/amarillo mix) var så pass stødig at jeg allerede har flere kjøp på samvittigheten. Men ikke sant, er mye middelmådigheter der ute, så i de fleste tilfellene hadde det kanskje vært like greit satset på originalen av alle originaler når det kommer til sjangeren, Pilsner Urquell. (som nå har byttet ut sine grønne flasker til fordel for de brunfargede originalflaskene. Ser mer classy ut, kan like det. 

Må rette spotlight på Hop Love Pils fra danskene i To Øl, den er også litt i samme bås som Founders All Day og Sierra Nevada Pale Ale, liker ha dem ''lett tilgjengelig'' når jeg skal ha noe smooth sikkert øl jeg veit smaker pleasure. Det skal sies at de meste tilgjengelige sortene til To Øl her hjemme til butikkstyrke er alle verdt dra kortet på. Har høyere gjennomsnittkvalitet på varene enn for eksempel 'læreren' Mikkeller. Der er det mer ymse, dog som jeg har nevnt før, American Dream er fortsatt en av Mikkellers egne favoritter når det kommer til øl med ''butikkstyrke''. Og det er den, meget solid fruktig lager, som også er mulig få tak i glutenfri. (Hop Love Pils kommer også i glutenfri-utgave nå, noe som lover bra, Deres Reperasjonsbajer er fortsatt en av de bedre glutenfrie produktene i min bok, foreløpig. (Mikkeller sin I Wish, var god, dog, litt for average i kantene, men grunnet dårlig utvalg generelt på glutenfri-IPA, så er den allikevel en av de beste). Glutenfrie ales er generelt en mangelvare, er ikke mange til butikkstyrke foruten Brew Dog sin Vagabond og Mikkellers sin Peter Pale and Mary. Det sagt, så sier jo også ryktene at Ska Brewing sin Rudie Session IPA (som Fludium også har en finger med i spillet på) kan egentlig kategoriseres som en lav ppm-holdig lesk. Gjort som Nøgne Ø, brukt enzymer for å få ned gluten-nivået, men har dog ikke fått det godkjent offentlig enda, at det faktisk er et glutenfritt produkt. Som tidligere nevnt, slik som tillfelle rottefelle er med Nøgne Ø sin Porter og Bitter. Underall-serien til overnevnte Mikkeller og To Tårn er heller ikke noen dumme alternativer. Fin single-hop lansering, der favoritten min fra den triaden ble Galaxy-varianten. 

Ewil Twin og 7venth Sun lot Two Roads Brewing Company fra i Connecticut brygge deres Citra Sunshine Slacker (bildet) som endte ganske pent på Ratebeer sin liste over klodens beste session IPAs. Samme med Brew By Numbers sin 11/03 Mosaic og Pizza Port sin Sessionable India Pale Ale. Alle disse skal være mulig få tak i, hvis man kjenner adressen til de mest oppegående ølutsalgene her hjemme. Kan bare glemme finne det i dagligvaren, det er i hvert fall sikkert. Btw, var en fugl som hvisket meg i øret nylig og fortalte meg at mulighetene for å oppleve Stone sin Go To IPA i butikkhyller her hjemme er sannsynlig, og det innen rimelig kort tid. Er BrewDog som stort sett står i bresjen og legger til rette for diverse edle Stones-dråper for oss europeere. (BrewDog og Stone Brewing kjenner hverandre godt, har nærmere dusinet samarbeidsbrygg på samvittigheten, og fleste av dem har en rating godt opp på nittitallet. Og kan også ta med, for de som ikke er så kjent med tingenes tilstand ang California-bryggeriet her at, Stone Brewing er også en av aktørene bak poppis-juleølet til Nøgne Ø, Special Holiday Ale (var tre bryggerier involvert, ikke minst Jolly Pumpkin, et annet flott bryggeri fra Michigan, som tok seg av bryggingen, med brettanomyces, tilsettingen av einer, karve og det som måtte til.  

Legg til bildetekst

Kategorien Blond er jo lys lettdrikkelig ale-klasse. Kan nesten kalle det en ''stepping-stone'' sjanger, gunstig valg for folk som er godt vandt til pilsens verden og som ønsker ta 'steget videre til overgjæret. Overnevnte drikk fra Kona, Hawaii Big Wave er et godt eksempel her, mange som virker ha falt riktig så godt for denne de siste årene den har vært tilgjengelig på butikkmarkedet her hjemme. (Dog skal sies at det er ikke alle produktene herfra som kommer fra den eksotiske øya, brygger rundt om på fastlandet også, New Hampshire, Portland, Washington etc. Men ja, de kan brygge, Big Wave Golden Ale er helt grei, ikke noe galt med den, men prioriterer nok heller legge tunga på Fire Rock Pale Ale. Men skal sies, kjempe god tilgjengelighet på mange av Kona-produktene her hjemme er det ikke. Begrenser seg til et par i butikk-klasse og en (max to) til polstyrke foreløpig. Haandbryggeriets Blondie er et annet alternativ i sjangeren her, perfekt til sushi forresten. Qvart Ølkompani har også en bra representant, Nøgne Ø sin er jo legendarisk med sine tsjekkiske, tyske, engelske og amerikanske humler intakt, belgisk gjær selvfølgelig. (Og vann fra Grimstad). Husker den godt som 'Kos på Groos', føler det er en mannsalder siden. 

Uansett, tror nok den beste ''gressklipper''-varianten jeg selv har funnet på Blond-sjangeren er Brew Dog's Trashy Blonde. Den føltes veldig fresh, et øl som lagt igjen noen visittkort i form av at.. 'ja, den var god nok til å gidde bli husket'. En del middelmådigheter som sprer seg rundt på denne kategorien også, så kommer ikke på noen andre spontant her og nå som jeg følte slo bedre fra seg enn det Trashy Blonde'n til de ekstrme skottene i Brew Dog gjorde. Hadde jeg hatt referanse på tunga fra Klostergården sin Blond, så regner jeg med at den ville vært verdt en ekstra belysning. Men er en av de få fra Tautra jeg ikke har fått åpnet opp enda. Angående åpnet opp, sitter her i skrivende stund med Kinn sin Skoddehav, et kvit indiaøl (som de sikkert sier i Florø). ikke akkurat det peneste ølet jeg har sett. No sir bob. Skjønner navnbruken, for her var det nada zipp med sikt for å si det mildt. Men pent stykke øl, mix av amerikansk IPA og belgisk wit. Fyldig og mettende. Det jeg også liker med Kinn, at flaksene rekker til flere gode munnfuller. Sjalabais.

-bogart.