Lothe, Balder og Huldra

Balder Brygg starter opp dagens lille tråd. Bryggeret fra Leikanger, etablert i 2012 av grunderne Knut Njøs og Øystein Meland. Snakker Sogn her, fylket som allerede huser de norske mikro-gladiatorene fra Florø og Flåm. (Espen Lothe i Kinn og Evan Lewis i Ægir). Med andre ord, i godt selskap. Leikanger og omegn som representerer etter ryktene pr i dag mellom 35-40 hjemmebrygglag. Så skal ikke stå på engasjementet på den slicen av kartet. Som de selv sier: produksjonen er selv tufta på lokal entusiasme og viderutvikling av en 1000 år gammel Vestnorsk hjemmebryggertradisjon. Vil skille seg ut altså med å foredle akkurat den biten av bryggeskikken. Balder Brygg bærer et tradisjonsrikt navn med seg, hinter selvfølgelig mot den norrøne guden Balder, som slo et slag for skjønnhet, kjærlighet og lykke. Kan sitere Snorre: "Balder er Odins sønn, og han er det mye godt å si om. Han er den beste, og ham roser alle. Han er fager at utseende og så lys at det lyser av ham. Ja, en blomst er så hvit at den sammenlignes med øynevippene til Balder". Balder er også navnet på den 8 meter høye Baldersteinen i Balders Hage, områdene der det ryktes at Harald Hårfagre tok sine første babysteg i sin tid. Den vestlige fallos-symbolikken her er ganske så fremtredende på Balder Brygg sine etiketter, forståelig nok. Unntaket her blir vel look'n på Industripils. Det om det, bryggeriet som satser primært på produksjon av undergjæret øl, de klisjefylte unntakene foreløpig må vel være deres lansering av Porter'n og BPA, Bergen Pale Ale. Sistnevnte som er representert både på pol og butikk. Men ellers går det for det meste ned pils og lager gata, kan nevne den litt mørke Sognapils'n. (som er en kastrert variant av sterkølet Sognapils Extra). Vårøl (6%) som muligens dukker opp igjen om ikke alt for mange straksene. Eplepils, Sognalager, dobbelbokk'n Turken (8%), old ale'n Gammal Ole, som nettopp skal bygge på disse eldgamle hjemmebrygger-tradisjonene jeg hintet om over her. Har samarbeid bak seg med blant annet Flying Culinary Cirkus (Juleøl Premium og Epleøl ble resultatene fra den collaboen). Lagde også et jubileumsøl til Vaaland 1889 sitt 125-års party, ølet Kjedlarpils (4,7%). Sistnevnte øl som nå virker være et year-around produkt fra Balder, den og Sognapilsen har mer eller mindre stått ved siden av hverandre i dagligvarehandelen nå et par år, minst. Men startet først opp som et dedikeringsbrygg til den legendariske ølsjappa på Bryne. Har også brygget litt over en håndfull øl-varianter for gjøkebryggerne i Håndverksbryggeriet fra Vossestrand. (Ekstem Vossing, Yr Vossing osv). 

Tya Bryggeri er Årdals første mikrobryggeri (oppkalt etter Tya, elven som i sin tid ble bygget ut for å skape kraft til industrien). Trioen bak tiltaket på Storvegen 16-18 er daglig leder Arnt Erik Henjum, Tom Hellebø og Jan Rasmussen. Sistnevnte, som startet opp bakeri-delen, for ja, konseptet her har nemlig to funksjoner, snakker cafe på dagtid og sjenkested på kvelden. Bakeri og Bryggeri med andre ord. Kan legge noen tall under lupen her, total bygningsmasse er på rundt 950 kvadratmeter (er 2 hus som hører til eiendom her, der planer om fellesutsalg med uteservering både på gateplan og på taket mellom de to husene). 200 kvadratmester er disponert til produksjon, er investert en nærmere 3 millioner i utstyr, har med det en kapasitet på kunne spytte ut 150,000 liter årlig. 140 kvadratmester til serveringsområde på gateplan. Tillegg kommer andre etasjen, hva enn som dukker opp der. Spennende konsept i hvert fall. Tya Bryggeri er også eneste i Norge som skal tappe ølet sitt på sorte kinesisk-produserte svære ølflasker. Tok sikte i starten på lansere en 5 forskjellige sorter. Først ut var blant annet golden ale'n Huldra. (4,7%), stout'n Industri, hveteølet Fjord og session IPA'n Fall. Samtlige til butikkstyrke, som i følge katalogen også skal inkludere hefeweise'n Tind. Etter hvert har det også kommet en nærmere en håndfull varianter sterkøl fra lokalene i Storvegen, blant annet Tya Juleøl (8,5%, et øl som legger seg under kategorien imperial stout, Tya hadde også en juleøl til butikkstyrke). Andre sterkere saker er IPA'ene Farewell To Childhood (6,7%) og Knurr (7%) samt en annen imperial stout kalt Tya Å III (som bryggeriaktørene fra Øvre Årdal her blant annet hadde med seg til Bergen International Whisky & Beer Festival som gikk ned nylig). 

Har desverre (for min egen del si) ikke smakt all verdens av produktene til Tya Bryggeri enda, tilgjengeligheten lenger Sør er ikke alt for mye skryte av foreløpig. Er vel strengt tatt bare Industri stout'n jeg så langt har lagt tunga på. Men som jeg har hintet til tidligere her i bloggen, må igjen gi litt dedikert søklys mot designarbeidet igjen. For er det noe bryggeriet fra Årdal har markert seg med, så er det et meget interessant ansikt utad som jeg pleier si. Etiketten på mang en øl-variant ser nesten ut som en amerikansk høyoktan blockbuster poster, den skiller seg ut i øl-hyllen i hvert fall. (Noe jeg vil si mang et Cervisiam-produkt også gjør). Mannen bak etikett-kunsten er ingen ringere enn illustratøren og billedkunstneren  Mark Wilkinson, og for dere som ikke vet helt hvem den ID'en tilhører så er det mannen som i årevis har designet album-ansikter til verdenskjente musikkgrupper som Iron Maiden og Marillion, samt har hatt tette arbeidsforhold til blant annet Bon Jovi, The Who, Judas Priest et cetera. Så props for interessant hook-up, dog, personlig setter jeg mye mer pris på hans visuelle fingeravtrykk fremfor den musikken han setter ansikt på. Aldri vært helt min kind of steez. Mine cent, alle kan ikke like alt. Jeg for min del hører mest på non-vocal diamanter fra de fire siste tiår, soundtrack-scores og instrumentaler som det generelle globale hode kan digge inn uavhengig om du sitter i en hytte i Quebec, et telt i Sør Sudan eller i en forstad i Xian. Låter der instrumentene og deres melodi står i sentrum, og ikke "barrikade"elementet: Språket. Derfor mine "øde øy"-vinyler hadde inneholdt navn som vår egen uomtalte 'down-under' komponist' Sven Libæk, Franco Bixio, Jackie Mittoo, John Cameron, Roger Webb, Syd Dale etc.

Huldra er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen, kjent for å lokke til seg mannfolk. Begrepet "Hulder" blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske. (Sånn sett kan vi si at både Tya Bryggeri og Små Vesen fra Valdres inkluderer denne type folketro i sine ymse sluttprodukt). I vår tid blir Huldra fremstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale, som wiki forteller, dette er et bilde som har festet seg da norske kunstnere begynte lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjoner beskrives hun som ei med hestehale (noen ganger gaupeører), men ganske ofte er hun innhul bak eller hun kan se ut som en råtten stubbe bakfra. Etymologisk sett så betyr jo Huldra, "skjule", så legenden har alltid en mening si. 

.

Føler jeg ikke kan dulte innom Sogn og Fjordane uten måtte rette litt spotlight mot Florø og Kinn Bryggeri. Den aktøren blant de "5 store" mikrobryggeriene her til lands som jeg mener har fått for lite cred der ute i forhold til kvaliteten som produseres. Min mening. Og når jeg sier "der ute" så hinter jeg om andre steder på globusen. Buzzet der ute blant "the others", de "kjente plattformene". Er noe, men sammenlignet med Nøgne, Haandbryggeriet, Lervig, Ægir, så føler jeg det har vært betraktelig stillere fra Florø-kanten. Kan ta et veldig aktuelt og gøy eksempel som sikkert mange kan relatere seg opp mot. Det at Kinn Har enda til gode hanke inn noen plasseringer, medaljer (eller nominasjoner for den saks skyld) med tanke på Ratebeer Awards så langt. Både Lervig, Haandbryggeriet, Ægir og Nøgne har vært representert på de listene. Og de som små-ler av Ratebeer-eksemplet skjønner ikke en god damn shit, er verdens største øl-relaterte kåring. Aldri vært en så gigantisk øl-bevegelse som det vi ser her. For å si det teit, er filmens svar på Imdb. Gir status som faen det være representert på den topp 250-listen. Selvfølgelig betyr det noe. Spør Eivin Eilertsen og Smith Gahrsen. Så ja, mener Espen Lothe hadde fortjent litt mer anerkjennelse, blant annet der. De er såpass yo på kvaliteten. Mulig folka fra Florø må kjøres noe mer fokus mot collabs rett og slett, ser hvor mye det kan spille inn på "voksende anerkjennelse" hvis man kikker litt i retning Telemark og hva det har gjort der for visse aktører. Men mens jeg hinter om alt dette, så må jeg selvfølgelig lufte den ferske nyheten om at Kinn Bryggeri just har hanket inn både en gull og bronsemedalje under Barcelona Beer Challenge 2016 for henholdsvis Bresjnev stout'n og old ale'n Gamleguten. Så litt internasjonalt søkelys blir det, skal ikke svartmale en damn shit her, men kunne vært mer sier jeg. Kinn slapp også noen nyheter på polstyrke for litt siden, Svartekari var vel en av dem. Dog, savner en liten nyhet eller to i klasse D. Nøgne Ø slipper en del, Haandbryggeriet faset ut sin tyske heveteøl Bavaria til fordel for den nye belgisk inspirerte Haand Wit'n. Lervig kommer med noe interessant (som jeg straks skal komme tilbake til) Ægir kommer ikke med så veldig mye nytt til butikkstyrke de heller, men de tar nå butikksortimentet sitt over på box, med et helt fantastisk stilfullt design skal sies. Props for det. Beveger seg rundt om, men føler det har vært litt "butikk-stille" når det kommer til gjengen i Florø, i forhold til visse andre "betydelige" mikrobryggerier i Norge. (med et lite unntak i Alderdom-release'n de hadde med Panzer, relanserte Voodoo også, black IPA'n). Øverst på min personlige ønskeliste fra Kinn er et surøl, oh yeah. Dette føles som en riktig ønske-tenkning. Hadde vært noe. Så til og med Drøbak bryggeriet ODE kom ut med en berliner weisse nå. Uansett, Kinn er det "perfeksjonistiske bryggeri", fått terpet mye typeriktig snacks ut fra kokekarene i Florø, i hvert fall nok til å rettferdiggjøre en hype. Gahr Smith Gahrsen og Espen Lothe er blant de største brygge-ikonene her til lands, og det merkes. Anbefaler forresten den siste podcast-episoden til Vestkast. (ligger på i-tunes blant annet) der Lothe og Gahr flexer gjærkunnskap så fjæra fyker. Men ja, Kinn Bryggeri. Et bryggeri jeg mener absolutt er verdt sjekke hele katalogen til. Dette er jo selvfølgeligheter for kjennere av gamet, men de nye massene kan godt fores med gode tips. Butikkstyrke? Humlehaud, ikke sov på den. Lillebroren til Vestkyst (nevner igjen, sistnevnte som er norges mest solgte IPA, mens Lervig sin Lucky Jack er Norges mest solgte American Pale Ale). Humlehaud, en frisk session IPA. Bukett av aroma. En av norges beste, vil si den legger seg nesten på samme platå som Founders sin All Day, Beavertown sin Neck Oil, osv hvis jeg skal matche den opp mot noen gode kandidater over sjøen. 7 Fjell sin Sjarlatan Fake IPA var interessant også, Red IPA'n til Lysefjorden, synes faktisk Njerve IPA'n til Lindesnes også gav meg pleasure nok. En del gode såkalte session ipa's til butikkstyrke der ute, men ønsker enda flere. 

Angående humlerike øl til butikkstyrke, nå sa ryktene at Nøgne Ø snart slipper en American Pale Ale. Lover bra. Likte den foreløpige designen også, og skulle lanseringen i stedenfor komme med den amerikaniserte look'n med red white and blue impregnert i selve Ø'n, ja så kommer jeg heller ikke til å klage på det. Siste rykte jeg hørte var at Nøgne hadde ditcha hele Amerikanske flagget til fordel for et skyline bildet av New York eller no, var vel for kontroversielt. Herregud, samma det, liker "forsider" som peker seg ut. En ting er safe, Nøgnes APA kommer garantert til å selge som hvitevarer på 60-tallet. Stoler på innholdet. Samme kommer den nye Lucky Jack-varianten til Lervig Aktiebryggeri og gjøre. Mike Murphy og gjengen slenger ut en Lucky Jack Grapefruit edition (4,7%). Rytene sier i Mai. Den vekker i hvert fall min nysgjerrighet. Kan fort bli en super-hit, som sin stamfar. Men nok off topic, over til Kinn Bryggeri igjen, mener selv at deres belgiske hveteøl Jubileum er en av de bedre wit'ene her hjemme i sin skatteklasse. Austmann sin Utpå, To Øl sin Cloud 9 Wit og kanskje det nye hveteølet til 7 Fjell Møllaren er mine favoritter så langt av det mer tilgjengelige her hjemme, men nevnte Jubileum er ikke langt unna pallplass. Sjelefred er en av de bedre i sin tilgjengelige brown ale sjanger, samme posisjon som jeg vi si Svart Hav har i stout/porter-kategorien, oppe der med Klostergården Porter, Berentsen Sorte Får (ikke sov på den) og utlendinger som Weird Beard Black Perle og likesinnede, er såpass.  Pilegrim, en ganske pen bitter. Dampen, beste varianten av "california common" her hjemme synes jeg, ikke det at ølet har så mye konkurranse akkurat i den sjangeren, men likte den hakket bedre enn Steamer'n til Oslo Mikrobryggeri og Damp til Hadeland Mikrobryggeri for å nevne to. På polvarianter har vi selvfølgelig overnevnte Vestkyst, Skoddehav var ikke noe dumbass av noe lesk, den kan lett kjøpes igjen. Slåtteøl, Bresjenv Stout, Prestesonen. Flere? Saison Extra. Mange vil nok slå et slag for Bøvelen, men den falt ikke noe særlig godt ned hos meg. Gjorde ikke det, desverre. Det sagt, Tomasmesse er like fast innslag i heimen ved juletider som det Underlig Jul og Special Holiday Ale er. Ironisk nok så har jeg enda ikke fått lagt noe referanse på Kinn sin Solsnu, ironisk i form av at jeg sitter her med Nøgne Ø sin Sunturnbrew i glasset. 

-Bogart