Den Flyvende Hollender Med De Lange Navnene På Ølene

Ja? Hvem har jeg i tankene? Bildet på siden røper det allerede. Snakker Finske Flying Dutchman. Hvert øl som lanseres får navn som i hele setninger. Lange fraser. Såpass at jeg tviler på jeg noen gang kommer til å huske noen av den helt korrekt. Testet nylig deres syrlige saison More Dry and Sour Than Your Mother In Law (4,7%). Akkurat den navnet var ikke så vanskelig lagre i topplokket. Enkleste av dem foreløpig. Tight butikk-saison btw, hadde den side om side med To Øl sure bringebær saison Roses Are Brett (6%). Interessant den også. Men ja, Saison fra Flying Dutchman var mitt første møte med nomadebryggeriet. Skal komme tilbake til de andre ølene i den relativt smale katalogen de har så langt (rundt dusinet releases på samvittigheten). Men må først bare hinte om at det komplette bryggerinavnet er Flying Dutchmen Nomad Brewing Company. Og som navnet hinter veldig mot, her snakker vi om gjøkebryggere. Folk som legger "egg i andres reir". Sender oppskrifter til andre. Og i dette tilfelle handler det om 1 stk nederlandsk gjøk, Ronald De Waal. Veteranen bak ølet og ideen om at lange navn på øl er kjempe gøy. Og oppskriftene (alle sammen så langt) har gått til det legendariske Proefbrouweij i Belgia. De mer eller mindre faste bryggerne til Mikkeller og To Øl, samt  gjort drøssevis av collabs med blant annet Christian Skovdal Andersen sin baby Beer Here og svenskene i Omnipollo og Mohawk Brewing osv. Belgierne btygget forresten akkurat en ny surøl (med inspirasjon fra den polske grodziskie stilen) for overnevnte To Øl, går under navnet Gratze Mille (4,1%). Faktisk, en av de få lanseringene hittil i år i regi av dem. Uansett, at Waal har connections denne veien lover bra, har for det meste stor respekt for mye av det som kommer ut kjelene til De Proef. Men ja, verdt merke seg navnet Ronald De Waal, den langhårede zen-aktige herremannen har holdt på med ølbrygging nå i nærmere 28 år. Startet sitt personlige eventyr hos De Raaf tidlig på 90-tallet (en av de første mikrobryggeriene i Nederland) før turen bar til Nijmegen og De Hemel. Etter 5-6 år rundt om i hjemlandet tok han så turen nordover til Finland, et mikrobryggeri i Espoo. Grunnla blant annet Diamond Beer Brewing Company, som blant annet sto for den ypperste importen av craft beer Finland noen gang hadde sett. Introduserte godt over tusen forskjellige brands fra 'all over the place', før business'n ble solgt i 2008. Uansett, De Waal virker som absolutt en av større "uskrevne" øl-pilarene som har vært i Finland. Moro og fortjent at han får litt ekstra spotlight nå med Flying Dutchman ølene sine. Var i en tid etter salget av Diamond Beer en rundtur i Belgia også, før han i 2015 startet opp nevnte Flying Dutchman. Og ble nylig under Ratebeer Awards 2016 kåret til Finlands "Beste Nykommer", så fikk en deilig piece med PR der. 

Nå var det ikke nødvendigvis Ronald De Waal sin forkjærlighet for øl som førte han opp til det kalde finske landskapet. Nope. Var den O'store kjærligheten som sto i bresjen for den avgjørelsen. Det var under en tur i Spania for mang et år siden at Ronald plutselig dultet innom ei nydelig skandinavisk blondine, og som han selv fortalte i et intervju "..before I knew what had happened, I was already moving to Finland". Før møtet med Ronald og kjærligheten hadde den finske madammen akkurat åpnet de første 2 Kala Restaurantene i Helsinki, så her fikk Ronald De Waal testet ut sine gjøke-kunnskaper. Og det allerede lenge før begrepet "gypsy brewer" ble kjent, si. Jeg kaller han ikke en veteran i gamet for ingenting. Første gjøkebrygget han disket opp til overnevnte Kala Restaurant ble en barley wine på 10%, brygget i Nederland. Som den tiden (1994) ble da en av de sterkeste og mest humledrevne ølene det finske folket noen gang hadde hatt tilgjengelighet på. Nevnte tidligere belgiske De Proefbrouwerij, glemte ta med i farten av Ronald De Waal (da under vingene til Diamond Beer Brewing Company) har et samarbeid som trekker seg tilbake helt til 1997. Snakker 20 år med andre ord. Faktisk var Ronald De Waal en av de første samarbeidspartnerne til De Proef. Diamond Beer fikk laget godt over dusinet forskjellige øl hos belgierne, siste øl som kom ut av kjelene her med Diamond Beer Company-logo var Lente Blond (4,5%) som hadde release slutten av Mars 2011. 

Bildene over her er fra ymse slipp fra Diamond Beer Brewing Company, både tiden før og etter Ronald De Waals innflytelse på selskapet. Tenkte det var greit poste noen shoots den veien, kanskje noen av leserne drar kjensel på noen av maskene her? Ok, over til det som skulle være den klisjefylte røde tråden her, ølene til Flying Dutchman Nomad Brewing Company. Hva er blitt presentert? Kan først gi noen hint om at vi her snakker om et katalog med nærmere dusinet releases. (11 for å være eksakt, skal vi tro tallene Ratebeer daller rundt med). Har jo allerede nevnt saison More Dry And Sour Than Your Mother In Law (4,7%). Det jeg ikke nevnte var at dette ølet hadde ganske fokus på den japanske Sorachi humlen, samt de typiske Wit-ingrediensene koriander og appelsinskall. Videre, har vi fruktølet Rose Hipped Hibiscus Dipped Flower Power (4%). For min del mitt andre og foreløpige siste bekjentskapet jeg har gjort med Ronald De Waal. Var okeydough denne og, har ikke noe problem anbefale denne videre. Er forresten tilsatt ymse mengder med Nelson Sauvin her i slutten av koketiden for extra pleasure. Hibiscus-blomsten satte sitt lille preg det også, eller Hawaiirosen om du vil. En annen surøl fra katalogen lyder navnet Big Bold Marigold Flower Power Apple Sour (4%). Her snakker vi om en malt-meny bestående av pilsner og hvetemalt samt uvisse mengder med pure eplejuice. Og akkurat som overnevnte Rose Hipped Hibiscus-øl så er det også her tatt i bruk Nelson Sauvin. Tja, høres interessant ut, har ikke så mange epleøl på samvittigheten egentlig, kommer kun på i farta Eplepilsen til Balder og eple-fruktølet til Lindermans. Der sistnevnte gjorde mest inntrykk skal jeg være ærlig, mest på grunn av den deilige matchingen det var opp mot en god burgertallerken. (Audun Vhile farte rundt med et go'tips der). Uansett, setter en liten "one to watch" på eplesaken til Flying Dutchman, gjør det. Black Is Black And I Want My Baby Back (5,5%) er en svart rug IPA. Smakt mange deilige black IPA'er i det siste (blant annet en over-raskende god en fra Nøisom skal sies). Er plenty med humle representert her, snakker Amarillo, Citra, Centennial, Chinook, Columbus og Simcoe. Spesielt sistnevnte Simcoe tar seg spesielt godt ut i sorte IPA'er, merket jo det ganske så bra i Lervig sin Lucky Jack Black (4,7%). Simcoe og carafa-malt ble en 'match made in heaven' for min del i det produktet i hvert fall. Nei faen, mulig jeg blander Simcoe med dattera Mosaic her, uansett, for håpe Flying Dutchman har kokket opp en like minneverdig sak som det Mike Murphy gjorde med det nyeste tilskuddet i brand-serien. Men ja, Kan digge lett digge inn sjangeren black ipa, og gøy at det virker som det kommer flere og flere på banen med øl fra akkurat den slice'n av øl-kartet. Neste, en white IPA kalt Flip Flopped White Socked Strong Hopped White IPA (5,5%). Interessant for meg denne også, føler fortsatt nysgjerrighet ovenfor denne "sidevei-sjangeren" i likhet med overnevnte kategori, black IPA. Ikke smakt alt for mange egentlig, kun de "lett tilgjengelige", hvis det er lov til å si. Stikkordene for denne er: einerbær, koriander og appelsinskall, samt humlepreg av Equinox, citra, cascade og centennial. Jeg er nozy, så håper det lukter en pol-lansering denne veien om ikke alt for lenge. Sa noen Mars? Jeg er med, pluss at nå er det snart 1 år siden Flying Dutchman-premieren traff Sverige. Er 2017 nå, vi bør ikke henge så langt etter vel? Uanett, More Complicated Than Your Girlfriend Stout (8%) bør nevnes, preiker cocoa nibs, bourbon vanilla beans etc. Generelt et lite ekstra fokus på vanilje her. Interessant denne også, ikke minst på grunn av at under World Beer Awards 2016 ble denne mørkingen kåret til den beste stouten i Belgia. (brygget på De Proef, husk). Ølet dro også med seg en pris for beste design i samme slengen. World Beer Awards 2016 var også en god event for IPA'n Tree Hugging Wood Chopping Mother Nature Loving IPA (6%). Vant prisen for beste Belgiske IPA. Og nok en designerpris vanket i tillegg i retning ølet Flower Power Hippy Dippy All Things Pretty American Amber (4,7%). Sistnevnte øl med både Tyske, amerikanske og australske humletyper, representert med Tettnang, Centennial, Mosaic og Galaxy. Neste ølet jeg vil hinte mot er Strong Minded Brave Hearted Bold As Love IPL (5,2%). Kunne tenkt meg denna, om ikke annet for endelig få smakt en so-called India Pale Lager med en prosent som legger seg høyere enn butikkstyrke. Kan gjerne digge inn en IPL i ny og ne, ølet som er brygget som en lager og humlet som en IPA. Og humlene i dette tilfelle er citra, tettnang, hallertau blanc, mosaic og chinook. Ellers har Flying Dutchman lansert en nærmere håndfull øl bare siden juletider, øl som enda ikke har fått så mye skriverier og buzz. (faktisk så nye at hjemmesiden ikke engang har klart å edite de inn). Snakker blant annet om Nuts Freezing Frost Biting Tounge On Frozen Pole (6%), en såkalt vinter-IPA med ymse c-humler og citra som kun er å oppdrive i de kjøligste månedene i året. Ligger litt i navnet si. Ved juletider kom det også en russian imperial stout ved navn We Wish You A Happy Birthday Baby Jesus (8%). Og de nyeste produktene sluppet i 2017 går under merkelappene Rasperry Dipping Chocolate Dripping Super Trouper Porter (7%) og Tight Lipped Dry Humoured Why So Serious Nordic Berry Sour (4,5%). Høres tight du de 2 siste der, spesielt den siste berliner'n, som etter ryktene skal inneholde både tyttebær, blåbær og rognbær. Vel, forhåpentligvis mange fristelser her fra Ronald De Waal, mange øl, og mange lange navn. Vet ikke hva folk egentlig synes om den laaangdradde merkelapp-gimmick'n her? Noen finner sikkert sjarm i det, jeg gjør, på en måte. Men de fleste driter vel i det, er jo ikke slik at lange navn på øl er breaking news på den internasjonale ølscene. Se bare mot Jeppe i Evil Twin blant annet, mener, er Tree Hugging Wood Chopping Mother Nature Loving IPA noe bedre enn Biscotti Break Natale Pretty Please With Cherry On The Top?

Kan ikke gi meg helt med Finland, selv om jeg føler meg ferdig med dveling rundt Flying Dutchman (foreløpig that is). Kunne sikkert kokket opp noen ord rundt Sahti, den gamle (kanskje urgamle) finske bryggetradisjonen. Men nah, for bli en annen dag. Nei, tenkte heller rette litt kjapp og løs spotlight mot Malmgårdin Panimo (eller Malmgårds Brewery om du vil). Som mange norske øl-entusiaster her hjemme fikk en mulighet til å sjekke ut under fjorårets Bryggeribråk-konkurranse. Slo blant annet Nøgne Ø i den innledende nordiske runden, før de gikk på et tap i kvartfinalen mot Bådin. For en håndfull år siden var de også med på et Beer-makers Dinner arrangement på Akersberget Restaurant i Oslo, der det blant annet ble servert sahti-ølet deres Huvila Artic Circle Ale (7,3%), samt Huvila Pale Ale (4,2%), Blond Ale (4,2%), Huvila X-Porter (7%), Dinkel (4,5%) og Ceci N'est Pas Une Belge (8%). Minneverdig feedback fra back in the day gikk på at blåskjell og pale ale'n ble en meget god matching, samt flyndre og blond ale'n var et øyeblikk verdt strekke seg etter. Det om det, skal komme tilbake litt rundt ølene senere. Vil først hinte om at Malmgård Brewing ble stiftet i 2009, ligger ikke for mange mil utenfor Helsinki. Og det kanskje mest spesielle med bryggeriet her er at de bruker finsk malt. Og med det dukker jo spørsmålet opp selvfølgelig, hvorfor er det ikke flere aktører her hjemme som daller rundt tematikken: Norsk malt? Sikkert mange svar på det, profitt, tid, forhold, blabla. Men en ting er sikkert, vi kan hvis vi vil, klarer de det i Finland, klarer vi det her på fjellheimen også. Håper uansett at vi i de kommende årene kan henvise til flere norske kjente malt-lokasjoner enn bare Stjørdal for å si det slik. Hadde vært stas. Altså, Skjer jo stadig litt 'bevegelse', skal ikke svartmale her. Nøgne Ø gjorde jo en deal i fjor med Maltmons i Ringsaker da de var på jakt etter litt norsk malt til sin helnorske go'sak Norsk Høst (4,7%). Regner med at jobben NIBIO (Norsk Institutt for Bioøkonomi) startet i 2013 også snart vil høste, noe konkret. Målet var jo samle inn gammal og ny kunnskap om norske råvarer til ølbrygging som grunnlag for å skape noe nytt i norsk ølproduksjon. Mon tro hvordan ståa er den veien i dag? Og ryktes også om en viss amerikaner som muligens skal starte et mikromalteri i Skogn, Levanger osv. Så lukter noe bevegelse. Men ja, fuck en rød tråd si. La meg gli tilbake til finnene i Malmgård. De har en ganske grei størrelse på katalogen, i følge Ratebeer ligger de så vidt jeg husker på rundt 85 releaser, mens Untappd dasser som vanlig rundt med noe høyere tall (93 for å være pinlig korrekt). Nye for året som er 'ticket inn' er Amarillo Trippel (9%) og Oak Porter (7,3%). De mest populære ølene til Malmgården er tidligere nevnte Sahti-øl Huvila Artic Circle Ale (7,3%). Et øl jeg overhodet ikke hadde sans for, kom over den på taxfree'n på Strømstad-ferga for et par år siden. Mulig den må vokse på meg, men gjorde et lite appellerende førsteinntrykk i hvert fall. Men men alle kan ikke like alt for helvede. Next! Emmer IPA (6,2%), ølet som tidligere gikk under fanen Proto#4. Kan også nevne butikkølet Columbus Pale Ale (4,7%) som jeg nesten regner med er en single hop-variant, samt Emmer Tripel (8,3%). Hintet tidligere om Ceci N'est Pas Une Belge (8%) og Huvila X-Porter (7%), disse går også for å være noen av de mer populære ølene fra bryggeriet. Når det gjelder tilgjengelighet her hjemme så er ikke den så alt for mye å skryte av. Usikker på hvordan ståa er på diverse utesteder rundt om. Men snakker vi butikkstyrke har jeg tilgode å se en eneste flaskevariant, mens Vinmonopolet har pr i dag 3 forkjellige øl. Snakker Emmer IPA'n, Emmer Tripel og Belge. Relativ grei pris også, noen og søtti gronker for an halvliter. Prøv ut. Avslutningsvis vil jeg gi noen pekepinn mot Panimoravintola Beer Hunter's. Hørt om de? Det bryggeriet i Finland som virker være mest poppis for tiden. De med mest hype og go'buzz. Ble kåret til Finlands beste bryggeri under Ratebeer Awards 2016. Kanskje mye takket være deres arbeid med de humledrevne ølene som folk virker digge inn over en lav sko der borte. Har ikke smakt Mufloni CCCCC IPA (7,5%), men merker jeg ble litt nozy. Kan ikke huske sist jeg smakte en øl med samtlige av de 5 amerikanske c-humlene med på lasset. Samme kan det være, i kveld får jeg nøye meg med solbær IPA'n St Hallvards gjorde i lag med danskene i Munkebo, Fugle-Klausen (6,5%). Håper den er bedre enn Dr Brew sin American IPA, for den ble skikkelig skuff. Men faen skjer med lansere 4 måneder gamle IPA'er i utgangspunktet? Håpløst. Snakker Niechanowo, Polen her, ikke Alice Springs, Australia. Burde være mulig hanke inn ferskere varer enn det. Det sagt, hadde sikkert ikke blitt så mye mindre "karamell-party" uansett, men av prinsipp irriterer det meg. 


-Bogart